Den berømte veggen.

Lite visste vel folk før i tia noe om at en vegg skulle få stor rolle i samfunnet som i dag. Er nok itte bære je som har hørt det litt slitne uttrykke, Å MØTE VEGGEN! Je har vøri sjukmeldt sia i fjor sammar. Vil itte si je gikk på veggen, men je gikk mæssom sakte imot´n med aua på vidt gap. Trudde je kunne mestre det ingen andre hadde klart før meg, å klatre over veggen, om den skulle bli før nærgående. Etter et år med en slags skinndau tilstand, fant je meg sjøl «plutselig» litt fastklæmt , med ansiktet klint utover hele veggen. Å da kunne gudskjelov ælle som hadde vente i spenning si, detta har vi bære vente på…

Itte spesielt mye trøst i det, for veggen var like fordømt nærgående, men antageligvis tilfredstillende for de som hadde vente spent. Lettere å sjå andres skjebne enn sin egen, itte så rart, for vi er itte så følelsesmessig involvert i andres liv som i våres eget. Nå må du ta det litt med ro blir det sagt, men å tilby seg itte å ta over noen av oppgaven, mens det står på som verst? Detti gjeld meg om andre og, bære så det er sagt) Je går tel psykolog en dag i vikua for å prøve og balansere kreften mine litt bære enn je har gjort før, men det er itte lett når en brenn for så fryktelig mye, og je blir lett engasjert. Ei dame sa her om dagen at det itte gikk an å bli utbrent uten og brenne, det fant je trøst i faktisk. Je trur samfunnet har brukt for folk som er engasjert og bruker mye tid og krefter, for at felleskapet ska vara en bra plass! Je har akseptert at je itte klare å leve et velbalansert liv akkurat nå, je vil brenne stort når je føle for det, så få je bære skælle huggu i veggen innimellom når oppgaven veks meg over huggu. Da føle je hvert fall att je lev! Om det er lurt gjenstår å sjå, men det blir et ænna kapitel 🙂 

» Gå itte an å bli utbrent, uten å brenne»