Jeg har alltid vært tjukk…i hodet.

Har oppdaget en ting som jeg ikke helt liker, men jeg må nok bare svelge denne strihårede kamelen mothårs med en gang. Vekta mi har nådd ei slags ny øvre grense di siste åra, som nærmer seg faretruende et tresifret tall (men jeg minner dere på at muskler veier mer enn fett.) Jeg syns jeg er i tjukkeste laget, og er svært misfornøyd med at jeg ikke er i besittelse av bikinilinjer lengre. De har forsvunnet litt inni mjuke deigete hudfolder som henger. Brystpartiet er i og for seg stort nok, men er litt i lengste laget. Låra er sjølsagt kompanjong med resten av kroppen, og viser meg alle smilehullene sine når jeg ser meg i speilet. Tyngdepunktet av lårene har flyttet seg til innsiden av knærne mine. Jeg ser gudskjelov fortsatt anklene mine, hvert fall for ei stund til. Ansiktet har på en måte strekt seg og for å underbygge tyngdekraften, lagd en strek under svaret i form av ei dobbelhake. Den har lett for å komme til sin rett om man ved en tilfeldighet åpner kameraet på mobilen sin og ser seg selv fra nedsiden. Jeg har også trappet ned på bruken av siluetten min, da den heller ikke er den samme som før. Magen min hadde et slags møte med veggen etter fødsel, og har tross mange alternative «behandlinger» ikke vist noe tegn til samarbeidvilje eller tegn på vilje til endring.

Det rare er at jeg tenkte akkurat de samme tankene om meg sjøl da jeg var 16 år og veide 50 kilo. Ikke særlig mye å fordele på 170 cm, men fortsatt var jeg svært misfornøyd med meg sjøl, og jeg anså meg sjøl som tjukk den gangen og. Derfor tror jeg at den plassen jeg er tjukkest, er inni hodet mitt! Det er jo ingen andre som har uttrykt at de syns det er plagsomt å være i nærheten av meg. Så da er det vel på tide å prøve ut en annen taktikk, der jeg ikke begrenser meg sjøl på bakgrunn av dumskap. Tenk hvor mye tid det går an å bruke opp på å tenke på sitt eget utseende, og hvor mange begrensinger det kan sette for en sjøl. Vi blir så opptatt av, og redde for at andre skal avsløre at vi ikke ser ut som modeller, at vi får ikke med oss at det er svært normalt å ha både lange pupper, større omkrets, smilehull og striper. Å øve på å se seg sjøl litt mer som omverdenen gjør, er veldig sunt. Han jeg bor sammen med kan finne på å syns jeg er fin sjøl med morgen-tryne iført morgenkåpe med frittgående kroppsdeler inni. Da er det håp. Sjølbilde og sjøltillit er to vidt forskjellige ting, og jeg gleder meg til den dagen de to møtes på midten.