Magefølelsen.

Å høre etter hva kroppen sier både fra innsiden og utsiden, er en av mine største utfordringer. Vet ikke hvor mange ganger jeg har fått på følelsen av noe. Kan være snakk om et tiendedelssekunders-følelse, omtrent midt i magen, litt nedenfor mellomgulvet. Og ikke vet jeg hvor mange ganger den har blitt oversett (eller overkjent, som det sikkert blir da.) Det skjer spesielt om jeg sitter i store forsamlinger og diskuterer ting. Plutselig dukker denne raske følelsen opp, som et slags varsel om at jeg bør være på vakt. Ofte ignorer jeg følelsen og skyver følelsen til side, litt halv-irritert over å bli forstyrret midt i samtalen. Det dumme er at den følelsen bruker å ha unødvendig rett i, at jeg bør følge med. Ikke på de andre, men på hva jeg selv mener om saken. Jeg tror magefølelsen prøver å fortelle hva som er riktig for meg, og ikke nødvendigvis for omgivelsene mine. Jo større og sterkere omgivelsene framstår, jo vanskeligere er det å følge den følelsen magen varsler om. Det krever stort mot å være indrestyrt. De aller fleste av oss er mer ytre enn indrestyrt. Jeg har prøvd å la magen få litt større plass enn før, og oppdager hver eneste gang at det er et smart trekk. Den har tilgode å ta feil.

Tror at vi er mer intelligente enn vi skjønner selv. Litt mystisk utsagn kanskje. Vi lar oss ofte styre av flokken, på tross av at alt innvendig sier noe annet enn flokken er enige om. Tror det handler mye om tilstedeværelse, å ha tid til å være oppmerksom på hva egen peilepinne sier. Jo raskere alt går, blir det ofte så støyete at det er nesten umulig å kjenne etter.

Det er viktig og ikke blande magefølelsen med den følelsen som dukker opp når du er lei deg, eller frustrert, den som sitter som en klump midt i magen, den som vokser seg større jo mer du fokuserer på det som ikke er bra. Den samme følelsen som sjalusi gir. Den følelsen er mer sjølstyrt, og blir så stor som vi forer den. Om den får litt mindre plass, så får kanskje magefølelsen mere spIllerom, og da trenger man ikke å leve på akkord med seg selv. Ikke lett, men verdt ett forsøk! Prøver å forte meg litt saktere, i håp om bli mer tro mot meg selv.