I Prøysens ånd?

Innimellom kommer inspirasjon fra andres uttalelser. De trenger ikke å bety så mye slik de står, men de kan sette i gang tankerekker som er nokså omfattende og lange. I allefall i mitt hode.

I går var jeg så heldig å få delta på « Min Prøysen» arrangert av Ringsaker Bibliotek i samarbeid med Ringsaker Kommune. Jeg deltok sammen med et av mine musikalske fellesskap, nemlig Hell on Heels (navnet er ikke inspirert av Prøysen..) Tre damer i ulike aldere og med svært ulike livserfaringer, som med letthet finner tekster som skaper gjenklang i oss alle tre. Det er det mest enestående med Prøysens tekster. Gjenklangen, på tross av erfaring og alder. Kommer tilbake til det om litt.

Jeg begynte med å si noe om inspirasjon i andres uttalelser og nettopp det skjedde i går. Det ble snakket om Prøysens ånd før vi skulle på podiet å synge. Det satte i gang mange tanker og følelser i meg. For hva er Prøysens ånd ble det spurt om? Mange bruker det uttrykket når de snakker på Prøysens vegne. De sier at det ville ikke Prøysen ha likt, eller han hadde snudd seg i grava om han hadde sett eller hørt dette. Mange uttalte egendefenisjoner florerer om hva han ville følt, tenkt eller sagt om han visste at vi bygde et nytt Prøysenhus eller lagde stor feiring eller lot være i jubileumsåret. Ville Prøysens ånd likt at vi tonesatte medlodiene hans på nytt eller ville det være han knekkende likegyldig? Ville hans ånd at vi skulle beholde småligheten og undertrykkelsen som han beskriver så godt i sine tekster? Jeg kan ikke svare på om noe av dette er i Prøysens ånd, det tror jeg ikke så mange andre kan heller.

Det som slo meg i går etter at spørsmålet ble stilt er at jeg tror på Prøysens ånd, bokstavelig talt. For meg ligger ikke hans ånd i hva vi tror han tenkte eller mente, for meg ligger hans ånd i den eksepsjonelt gode måten å formidle åndelighet på gjennom sine tekster. Kanskje lurt av meg å si noe om hva jeg definerer som åndelighet før jeg fortsetter. Åndelighet = Kjærlighet! Så enkelt og så komplisert. Prøysen beskriver akkurat dette i absolutt alle tekstene sine (og ja, jeg har lest alle)

Og med kjærlighet mener jeg alle møtene Prøysen betraktet og skildret så inderlig gjenkjennbart. Møter mennesker i mellom, møte mellom liv og død, mellom mor og sønn, barn og voksne, dag og natt, smålighet og storhet, takknemmelighet og åpenhet, taushet og skrik, sårhet og sinne, lengsler og hemmeligheter, skam og skyldfølelse…kan ikke komme på et spekter i livet han ikke har beskrevet på en eller annen måte i sine tekster. Dette er mitt møte med Prøysens ånd. Tror alle har den samme åndeligheten i seg, men ikke alle har evnen til å beskrive det så detaljert, kamuflert og så lekende lett som Prøysen har gjort det. Det gjenkjenbare sterke. De grunnleggende følelsene i oss som er så enkle, men alikevel så kompliserte. Det er de han fletter inn i historiene sine og det er ikke det bokstavelige i historiene som er åndelige for meg, det er følelsene og stemningene jeg sitter igjen med som skaper slik gjenklang. Det er udødelig og lever videre.

For å kunne være kjærlige/åndelige er vi nødt til kjenne tilstedeværelse. Prøysen må ha vært god på det. I sine betraktninger, må han ha vært særdeles tilstedeværende, og det var lenge før mindfulness var et kjent begrep. De små øyeblikkende som farer forbi oss alle hver dag, som vi overser så mange av. Vi har det så travelt, kanskje ikke fysisk, men inni hodet. Det er så fyllt opp, at vi går glipp av disse små øyeblikkene som Prøysen beskriver. Han fletter inn sterke sterke følelser i blomstene i «Slipsteinsvalsen» som i utgangspuktet kan høres ut som ei lystig blomstervise, men også kan kjennes som slutten på noe for den som har det laget i seg. Slik er alle tekstene, som løker med lag på lag. Hver og en kan finne sitt lag og gjenkjenne sin stemning eller følelse. Det er genialt!

Dette er «Min Prøysen»

 

 

 

Advertisements