Mindfulness – nå få vi roa øss litt…

Itte lett å henge med i svinga på å som ska tel førr å vara et velfungerende menneskje om dagen.

Den eine metoden med frakkere utenlænsk navn enn den andre, ska visst vara helt nødvendig førr å lykkes. Nå vise det seg at å vara mindful er det hotteste. Tenkte fysste gongen je hørte uttrykket at je måtte vara ferdig kvalifisert tel en slik tilstand, førr huggu mitt er jo stadig fyllt tel randen med tanker. Mind ful = Huggu fullt var min konklusjon, og vart fryktelig glad førr at je endelig var i besittelse ta noe som andre betale i dyre dommer førr å oppnå. Hovmod stå førr fall er det visst noe som hette. Det skulle je få erfare litt seinere…

Je ha ofte kjint meg sugd inni senterifugen ta ytre påvirkning. Det kan vara ei helsikkes reise når en itte er stødig i kjernen. Å bli kaptein på egen skute tæk litt tid, førr noen mye lengre enn andre…Je vart 35 før je begynte å revurdere å ta att styringa i eget liv. Før det var det å ha en jobb som var litt spenstigere enn andres, ha et nettverk ta «viktige» menneskjer og å skapa et representabelt hemat en stor del ta min hverdag. Og je vil si je lykkes…men kjinte mye på følelsen ta å ældri strekke tel. Je levde i angst førr framtid`a og i sorg over fortid`a og klarte nesten ældri å vara i samtid`a. Stress er resultatet ta å leve ti ei ænna tidssone enn nåtid.

Mitt fysste møte med ordet mindfulness var førr rundt fire år sia. Det vart presentert som en behandlingsform je skulle ha godt ta. Oppgaven var å reise hemat, sitta i en stol, høre på ei lydfil der en mænn førtælte meg at je bære skulle lytte tel pusten min slik den var. Itte styre`n, bære observere åssen den gikk ta seg sjøl. Så skulle je observere tankom som dukke opp og læ dom seile videre uten å gi dom så mye oppmerksomhet. Hell pakke tankom inn i små presanger og lagre dom en sikker plass tel je ville ta dom fram att. Kjære vene! Tru du det er så lett å bære bestemme seg førr å slags gavepapir en ska pakke inn tankom sine i? Hell at det bære er å finna en enkel plass å lagre dom? Puh.. kjinne je er i ferd med å gire meg oppatt bære je tenkje på det.

Detti må ha vøri bortimot den mest provoserende oppgaven je noen gong har fått. Itte nok med at je hadde dårlig tid i utgangspunktet, men je skulle altså bruke 15 minutter daglig på å sitta å observere noe som, går ta seg sjøl. Plutselig vart dèt å puste noe helt unaturlig og je fækk vældig behov for å kontrollere`n. Tankom mine syntes å eskalere i en voldsom fart, og dom førmerte seg som ældri før. Ætter endt behandling følte je meg mer som ei oppvridd fatafille enn en balansert utgave ta meg sjøl.

Prestasjonsstyrt som je kænn vara, ga je det noen forsøk, førr je ville jo gjinne vara flink på mindfulness. Drog telbarsatt til behandler`n, innsåg at slaget var tapt og førtælte om opplevelsen. Hu ga seg itte og mente je måtte fortsætta å prøve. Detti var tross alt en annerkjent behandlingsform verden over. På hemtur`n følte je meg passe kokt i huggu og enda mer stresse over å itte få det tel. Førr å bli kvitt frustrasjon bestemte je meg førr å ta en gåtur i skauen som ligg lett tilgjengelig rætt uttaførr huset. Je hadde nemlig erfart før at det hadde hjært å gå når ting hope seg opp oppi huggu. Så je gikk. Halleluja,- Der låg svaret førr meg! Det hjælp å gå!

Noe så enkelt som å gå en tur, å bære vara tel. Uten å tenkje på pusten…forøvrig lett å bli varig pusten nå`n er anpusten. Høre på småfugger`n, trække inn lufta som endre seg ætter årstid`a, sjå på ælt som naturen by på ta vakre bilder, og ælt detti «laiv», gratis og uten et eneste kurs i forkant. Detti er tilstedeværelse, som er mer nærliggende å kælle det for meg. Et værelse der en er tilstede. Naturen er et slikt rom. Ælle rom er egentlig slik om en væl å vara oppmerksom og bevisst. Det hændle om å lytte mer enn en prate (noe undertegnede øve på fortsatt) Å sjå dom du møte, det vil si å ha blikkontakt (et mer og mer ukjent fenomen i disse skjermtider), å vara mer opptatt ta å forstå enn å bli forstått.

Kænn det vara at vi treng å roa ned et par hakk på generell basis, så vi slæpp å bruke æll fritida på å øve på å vara tel?

A bæssmor sa; om huggu ditt er førr fullt Linda, så ha du brukt kroppen din førr lite. Amen!

Bilde

Reklamer

Hold ut!!!!

Som dame æ det en del traumatiske ting en må igjennom førr å ta seg ut fra si beste side…

Når je tenkje meg om, æ je litt usikker på å som æ den beste sia. En ta de mest fantastisk hell traumatiske oppfinnelsa je veit om i denni sammenhengen må vara HOLD IN strømpebukse…

Je kjinne je må ta et magadrag før je byne å førrtælja videre nå, førr så utmatte bli je ta å tenkje på denni oppfinnelsen. Ei strømpebukse som ska få meg tel å klare å skvise meg inn i en størrelse under dæ je normalt bruke. Hell som ska få meg tel å sjå ut som je ha midje å ei slags sprættrompe.

Jaggu sa je smør!!!!

Førr det fysste æ detti væsenet laga ta et så tynt materiale att mæ mine flisete vintertørre poter æ det nesten umuli å få på seg uten å laga høl. Mæ lang fartstid å oppspart erfaring smør je fingra mine å læ dom tørke, å gnæg ta de værste flis`n før je byne….SÅ ……. angrip je strømebuksa som om det æ en slags OL gren je ska gjennomføre, je bøye meg fram å trosse magan som presse seg i mellom meg å strømpebuksa. Før je få bynt, lyt je oppatt å puste….førr nå ha det bynt å dra seg tel mæ åndenød å småangst førr den fryktlige følelsen som æ i ferd mæ å ta over kråppen min. Je tæk tak i det eine strømpebuksebeinet å rulle det sammen, slik at det ska vara bære å smette tæ`n inni å dra resten oppover lanken. Je tæk sats på nytt, mæ litt hardere fart denni gongen, så magan itte ha en sjangs tel å gjøra motstand, like grett å venne magan tel følelsen, førr den vil vedvara mange timer uansett.

Nå æ je neatt væ de nylakkerte tæ`n å få såvidt tukle tæ`n inni den fysste rullen å få dri`n oppatt kneet. Je lyt stoppe der, hell så bli det førr mye spenn tel det andre beinet. Det andre beinet æ nemlig enda værre å få inni enn det fysste, førr nå æ følelsen ta å vara fastspent nokså stor. Litt som å sitta fast i en strikk mæ stort spenn. Skulle je vara så uhældi å slæppe nå, ville je antageli vørti slengt mæ ei voldsom fart bakattover. Det æ itte akkurat uten risiko å sjå bra ut.

Nytt magadrag, å je hiv meg framattover å nærmest fange det andre beinet i en vill kamp førr å itte miste drivet. Da je endelig ha kømmi så langt, å strømpebuksa fotsatt æ hel, tæk je meg ei lita pause. Den pausa benytte je anledningen tel å føle meg fri, å flytende i fasongen, men mæ et stramt program nytte det itte å kvile førr lengi. Neste utfordring hell problem som je lik å kælle det nærme seg mæ stormskritt. Je ska nå prøve å få resten ta strømpebuksa førrbi låra. Dæ gå itte så æller værst viss je tæk litt å litt på hårt bein, førr å hølle balansen. Rompa by på litt mer, nå je kjæm ditt sitt strømpebuksa mer som en tjukk strikk rundt meg, å det ser ut som`n æ ælt førr liten. Je tørr itte å dvele førr lengi væ tanken, da fare førr kollbrænn æ ganske stor væ slik brutal hindring ta blodsirkulasjon. Je tæk ti dæ je makte, men æ samtidig førrsiktig mæ stoffet å få bykse strikken over det breieste partiet.

Å nå æ det magan att…..je håpte rompa va det breieste, men det kænn virke som en del ta rompa ha vørti skvise mæ opp ta presse, å lagt seg som en ekstra maga litt under naver`n….

Det byne å bli slitsomt nå, så je gi det siste, akkurat slik som dom gi det lille ekstra på slutten ta en idrettsprestasjon, å rykkje resten over magan å opp tel underkænt`n ta Bh`n. Det æ nemlig helt nødvendig att strømpebuksa høll seg der både i stående å sittende stilling, førr att det ska ta seg best ut. Ætter denni seansen æ je like svett som førr je dusje, så je tæk meg en dusj tel mæ strømpebuksa på, å håp`n lufttørke mens je ordne resten ta staffasjen. Je ser meg sjøl i siluett i dæ je passere helspeile….(helspeil æ skikkeli toskete) da oppdage je plutseli at det itte ser ut som je ha fått midje å sprættrompe slik reklamen låvå, men je ligne mer på en fastelavensbolle, der det æ stor fare førr att fylle tyt ut. Je bestemme meg førr å ta sjansen, å behøll strømpebuksa på, ha tross alt brukt en del tid på detti.

Festpynte å fin entre je festen, å føle meg ittså værst……helt tel je få sætt meg. Mæ det såmmå je få hekte rompa neppå stol`n kjinne je det byne å rulle ned litt på den eine sia…….je ser mer litt kjapt rundt førr å få et overblikk. Æ det noen som ha sett at fastelavensfylle ha bynt å tyte ut på den eine sia?? Je servere ei skrøne å glise litt høgt, akkurat som dæ skulle få strømpebuksa tel å rulle oppatt ta seg sjøl. Je ha itte før tenkt tanken så sklutt hele magan ut, å dæ som en gong va deler ta rompa over strikken å je sitt mæ en kvelningsførrnemmelse litt langt ned på kråppen. Je prøve litt diskre å snike oppatt denni «fantastiske kråppsformer`n», men skjønne raskt att slaget æ tapt. Mens de andre æ på dænsegålve, lure je meg innpå kjøkkenent å finn saksa. Je bli nøddom å gi meg sjøl fysstehjelp, da ingen andre ser ut å oppfatte att detti æ akutt. Je få klyppt stikken i livet i filler, å kjinne att blodomløpet tæk seg oppatt. Det føles som å slæppe ut ta ei tvangsbukse, å festen tæk ei nye vending. En slik frihetfølelse kænn lett få enhver i festhumør.

Det kænn umulig finnes et produkt som ha fått et så feilslått navn som hold in strømpebukse?

Je erklære det fra nå av tel hold UT strømpebukse! Å det kænn umulig vara anbefalt ta astma å allergiforbundet å utsetta seg sjøl førr slike traumer

Slæpp magan laus, så få livet vara en ænna stann enn på midt`n 😉


Ledelsen æ ute å kjøre …

Å bli tatt på ællvår æ itte like lett når humor æ ett ta virkemidla je bruke mye. Kråppspråket mitt uttrykke ofte no ænna enn dæ je føle. Å je som trudde kråppsspråket skulle avsløre ælle hemmligheter…jaggu sa je smørr. Je ha en kråpp som lev litt sitt eget liv, å je ha lært meg(vranglære) åssen je ska koble ta ælt som heng neaførr hæsjen min…noe som ofte resultere i att ting gå litt langt førr je tæk i mot beskjeder som bli sendt fra nerdelen min, dom må nok bruke rå makt førr å nå fram tel sjefspanelet som bo på øverste hylla. Ledelsen i denni kråppen æ itte spesielt lyttende, å heller itte særli god på å delegere oppgaver. Derførr bli slitasjen stor på toppen, å båtn bli litt underernært på oppmerksomthet, hmmm…..tenkj at je skulle kælle kråppen min førr underernært. Kænn vel i grunn sammenlignes mæ en litt sliten bedrift, der ting gå kun på gammal vane å ittno mer. Førr å få detti systemet oppe å gå att, må det tenkjes helhetlig, begge deler må behændles parallelt, å dialog må opprettes. Detti høres kænskje enkelt ut, men det by på et par problemer, å det må objektive krefter inn førr å få det totale oversiktsbilde…der gå det ofte litt skeis mæ meg. Je ha hatt ei rimelig heftig viku der gamle synder å ha bynt å overta livet mitt, å prøvd å skvise meg innat i et gammalt mønster je absolutt itte vil anbefale. Å utfallet vart nesten litt katastrofalt denni gongen. Ælt neaførr hæsjen sætte itte bære inn å streike, men bestemte seg førr å gjør total boikott. Noe toppen itte va helt klar førr, men itte hadde no ænna valg enn å høre på. Ætter mange års lock out ta kråppen, si det seg sjøl å produktivt det bli. Ætter et par støt fra familie å gode venner, skjønte je at her må det mekling tel mellom de to ivolverte parter. Je vælte å gå at en profesjonell part som je tenkte skulle få i orden att kaoset je hadde skapt, men der møtte je meg sjøl i døra. Je dure inn døra på legevakta mæ et bredt smil om kjæften å førrtælte att je itte hadde hatt følelser i armer å bein på et par daar, å at ænsikte mitt hadde inntatt en skikkeli kosmetisk endring i negativ retning væ å blåse seg opp tel det dobbelte + en del andre ting. Ælt detti presenterte je tydligvis som et eventyr mæ hæppi ending på. Førr je vart sendt hemat å lægen smilte å ønska meg lykke tel. Dagen ætter vakne je mæ ænda større trøbbel, da redsel`n førr att det kunne vara no ællvårli tok skikkeli tak i kråppen. Angst hjelp sjelden på formen. På nytt oppsøke je fastlegen min dagen etter, å ha større håp om å finna ut ta å hen hovedproblemet ligg hen. Nok en gong dusje je å ordne meg å kaste meg i vægen mæ nytt håp, men denni gongen drog je sminkelaus, bære førr å sjå mæst mulig dårlig ut…Linda Sønsteby! Hu rope det ganske raskt etter je ha sætt meg, å je bli gla førr så kort ventetid, å gløde opp å sende a et digert smil å slenge ut en spøk om at det æ da såmmå å je slappe av hen, mæ en påfølgende tørr latter. Mæ litt små munter stemning entre vi undersøkelsesrommet, der je ska byne å førrtælja om åssen det stå tel. Je byne mæ å si att det itte æ så værst…HALLOOOOO….detti æ såmmå dama som natta før ha løggi mæ dødsangst å trudd den siste natta va påbynt, men nå æ det dagen å ælt ser litt lettere ut. Je hadde gudskjelov ti mæ meg litt dokumentasjon denni gongen, førr je veit om dekk ha opplevd det, men ofte når je kjæm att doktorn så æ je på mitt likeste. Å dæ skjedde denni gongen å, hævelsen i ænsiktet va så si borte, men je fått meg tælefon mæ kamera på, så je drog opp den å viste fram et bilde mens je va på mitt svakeste mæ skikkeli digert ænsikt. …..når je såg reaksjon tel doktorn tenkte je at detti bli nok hard kåst, å joa det kom et slag litt vridd ænsiktsutrykk som vitne om at detti itte va et godt å kvile aua på. Vi vart enige om at detti måtte førrføljes, men dessverre så va labratoriet stengt etter tre, så je fækk kåmmå att i mårrå. Nok en gong gikk je litt slukøret hemat å visste att je måtte gå på nok ei natt å prøve å overleve på egenhånd. Nå vart plutseli mekling mellom topp å båtn helt unødvendig, førr i kriser bli ælle venner, å dæ gjalt denni gongen å. Førr når je vakne midt på natta ta att tunga mi va dobbelt så stor, måtte je ta i bruk ælle pusteteknikker å meditasjonsøvelser je såvidt ha sett på tv…….gudskjelov æ je utstyr mæ en velbalansert å litt mindre dramatisk kjæreste, så hænn fækk realitetsteste meg neattpå madrassen ætter ei stund. Ny mårrå, å ny legetime, å endelig prøvetaking. Ætter å ha tappe blod i såpass store mengder att je sikkert ha tel en blodoverføring sea, så bar det inn att en ny doktor(altså den tredje i denni føljetongen) å denni gongen starte som ælle de andre gonga mæ munter steming. Helt tel je plutseli bli sport om å je føle je treng????????? Å da bli je nesten mållaus(no som itte æ helt vanlig) å je byne å gørrgrine, læ smile størkne å få omsider sagt dæ je tru sjøl. Vi ha ei lang samtale, å je gå ut at å føle meg ørlitt bedre ælt før je entre bilen. Je ha nok en gong opplevd att gode humøret mitt, å det uteblivende samarbeide mellom huggu å kråppen laga store vansker. Så mæ nytt mot, nye arbesforhold på innsia, å et svar nærmere ska je prøve å slutte å smile på utsia, når innsia grin :o)


Tankeløst…….

 

 

 

 

 

 

 

 

Tenkj om det hadde vøri så lettvint…..å ha bære en tanke om gongen. Hell å vara så privligert att`n hadde vøri tankeløs, dæ høres førr meg befriende ut. Je ha et huggu som nesten ældri kvile, å det er en utfordring å hølle på en tanke i slengen. Det føles nesten som om dom sløss om å få oppmerksomhet, å je bli litt slik rettferdighetens kjemper, å vil vie ælle like mye oppmerksomhet…..PUH… det er en god tanke, men nesten dømt tel å misslykkes. Je øve på å itte bli tanken mine, høres flott ut itte sænt? men som je ha nevnt før så gå je at psykologmænn en dag i vikua, å der lære je mye. Veit itte om dekk er plage mæ detti, men når en tanke suse igjennom huggu mitt, så bli je mæ på høghastigheta i form ta kjappe hændlinger. Del er væl å bra mæ kjappe hændlinger, men itte om du hændle på absolutt ælle tanker som haste igjennom huggu…….ittno rart je bli stresse når ca. 14789 tanker ska gjennomanalyseres å utføres på minimalt mæ tid. Ætter å ha vøri sjukmeldt et år ta tomme batterier, å nå restarte mæ ny giv å energi, så gjeld det virkelig bryte detti gamle mønsteret som je ha øvd på i mange år. Det er liksom nå je ska få teste ut om je ha lært no detti året. Foreløpig ser det svart ut, å je unners på om innlæringspotensiale mitt er på tur utførr stupet…….men det ha vel mæ tålmodighet å gjøra, å endring tæk lang tid. Je ha lært at en tanke er bære en tanke, å den kænn styres akkurat dit du vil ha`n…….akkurat som dæ va no nytt tenkje du kænskje nå, detti er gammlt nytt. Sjølsagt er det dæ, men ha du prøvd å gjennomføre det? Je si itte att det er umulig, førr je tru jo att absolutt ÆLT æ mulig, så mæ den innstillinga som ha je tru på at je ska klare å bli reprogramert på en måte som gjør huggu litt mer fredelig å leve mæ. Ett stutt innlegg, men je ska legga meg å vara utkoble noen timer. Ønske meg en bryter på ryggen tel jul, som kænn koble meg på å ta etter behov, je vil ha den på ryggen så je itte få tak i `n sjøl, men at de nærmeste kænn koble meg ta når dom syns je treng det. Dæ hadde vøri deilig irriterende dæ 🙂 God natt godtfolk!

 

http://www.youtube.com/watch?v=YW-TDOgstSE


I have a dream………..

Veit itte å mange ta dekk som ha prøvd å følje drømmen sin???? Bruke å spørra ælle je møte på foredraga mine om dom ha en drøm i magan……….å je ha tel gode å møte den som itte drømme om noenting…….å takk å pris førr dæ……Drømmer gjør at vi ha noe å strekke øss mot, å je tru den drømmen er dæ som er meininga vi ska gjør, men det er få ta øss som tørr………å er det som stoppe øss fra å kaste øss ut i det???? Det starte ofte mæ ælle begrensningen vi finn, vi er mestre på å leite opp ælt som kænn ta fra øss sjøl motet tel å hoppe i det. Som regel bli konsekvensen ældri så stor som vi ha gjort spådommer om på forhånd. Tru mye heng at ta gamle fordommer å autoritetsskrekk som våres forfedre vart opplært tel å ha……slike frykter ha lett førr å bli mæ videre i arverekka. Forskjella mellom folk va kænskje itte så mye tydligere enn i dag, men dom va legale……….Denni skrekken hemme øss ofte fra å kåmmå videre……….en treng itte gå mæ hatten i handa lengre førr å få lånt penger i banken ( det jobbe helt vanlige folk der å….) heller itte førr kommunen, fylke, politikere, Innovasjon Norge, Naboen, kjæresten, venner, familie å ælle andre som gi øss den frykten som stoppe øss…………je ha gode nyheter! ……….Ætter å ha møtte hauevis mæ folk de siste åra, mæ ælle mulig slags posisjoner, lønningspåsår, kjærester, klæsmerker, biler, stillingsbeskrivelser osv……. FOLK Æ FOLK…….er itte dæ gode nyheter?? Ælle folk gå på do (som ha freskt fordøyelsessystem) …..ælle ha vøri i konflikt mæ kjæresten sin, ælle ha en gong vøri babyer uten posisjoner, ælle ha vøri lykkelige å ulykkelige, ælle ha tatt vanskelige valg( sjøl om vi itte tru det….vi lik å tru at folk som er vellykke itte ha sliti no særli…den posisjon vil vi gjerne ha i fred) sjøl om noen ser større ut uttapå i form ta materielle goder, æ dom itte farlige……..Det er tel sjuende å sist øss sjøl vi er mest redd førr………redd førr å miste no, maska, venner, materielle goder, kjæresten, jobben…..you name it! Om en tørr å ta noen sjangser, så vil en stadig oppdage att det gå bra, je låvå!!! Freedom`s just another word for nothing left to lose……….den følelsen ha je opplevd å ha, å dæ er den største følelsen je ha hatt noen gong……….overveldende stor mæ et hav ta muligheter du kænn fråtse i, der ingen kænn ta fra deg no mer……..da bli motet stort! Å je ha kun oppnådd at folk respektere meg mer….. noen folk førsvinn……men dæ gjør ingenting……..det finns nye folk som passe bære sammen mæ den du egentlig er, å itte den du late som du er. Tenkj att du itte har att mer å miste, å du kunne vælja akkurat å du ville gjøra, å hadde du gjort da??????

 

 http://www.youtube.com/watch?v=xYFhWV8–io


Idealist hell idiot?

Nå er det liksom slutt på freden………je er erklært «fresk» å ska byne så smått å arbe att……….ha brukt detti året på å slæppe helt tak i ælt je ha drevi mæ før, å prøvd å restarte hjernen, men dæ er itte så lett………..ska je ta meg en åtte tel fire jobb der andre sætt rammen førr meg, der je kænn ha minimalt mæ ansvar, å bruke kreften mine på å vara kreativ på fritia? Hell ska je fortsetta å vara i en jobb mæ ansvar førr egeninntjening og frie tøyler på samarbeidspartnere, fleksibel arbestid, grenselause kreative spellerom, rammevilkår som er egenbestemt(rammløst som je lik å ha det)?…………hm……….høres kænskje lett ut å vælja, men je syns itte dæ………Ulempen mæ å vara fri som en fugl, er det fulle og det hele anvsvaret førr det økonomiske………Je vil nok kælle meg sjøl en idealist……….men føle meg noen gonger mer som idiot……….Å brenne førr noe, å kunne bidra tel att andre ha det bra, er noe je ælltid ha brønni førr, det ligg latent i meg som en slags mæfødt evne……………..derførr ha detti året vøri så viktig……førr att je ska kunne brenne førr andre, lyt det vara ei kilde førr brænn, å dæ er meg(vældig fort gjort å brenne opp sjøl) …………je ha måtte revurdert åssen je ska prioritere energien min…………en del ha nok merke att je er i ferd mæ å bli mye tydligere enn før, sjøl om je ha att et stykkje før je er helt tydelig…………..Som mæ absolutt ælt ænna, så hændle idealisme om å balansere…………..balanse mellom å få gjennomslag førr sannheter som en ha sett førr seg, å samtidig kunne leve ta det og etter det. Sikkert noen som er uenig, men je tru att en er nødom å tjene penger førr å kunne få gjort dæ en brenn førr. Penger må ITTE vara motivasjon (dæ gå gæli) men penger er nødvendig førr å få ting gjort…..så da gjeld det å finna på noe som balansere inntjening og utføring. Min idealisme går på å få folk tel å fungere best mulig mæ de iboende ressursa dom ha (å det er mange fler enn du tru sjøl) å førr å få tel detti jobbe je mæ å endre høldninger….je lik å byne mæ enkeltmenneskjer, førr je tru den største jobben ligg der, sjøl om høldninger ofte oppstå i flokk mæ andre, så det er behov førr å jobbe mæ høldningsendringer på arbesplasser, i familier, å i hele samfunn ( je høll meg tel små lokalsamfunn)……..Je tru på å bruke virkemidler som er litt utradisjonelle, men forløsende………Mot, raushet, humor, fantasi, musikk………virkemidla er mange å dom endre seg ettersom je jobbe, men essensen ligg der og dæ er min ukuelige tru på mennekjer (det er det idioten kjæm inn) …….etter mer enn en smell, så borde je muligens ha slutte å tru på mennekskjer………..men skulle je slutte å tru på dæ, da er det slutt!!!! Je bli nok som dekk ha skjønt, å gå telbarsatt tel å vara sjølstendig……….men itte førr en hver pris…….det er nå det vil vise seg om je ha lært no som helst detti året som ha gått. Je vurdere å gi et x antall prosenter ta inntekta mi tel ett prosjekt hell en organisasjon som jobbe mæ noe ta såmmå idea som je ha, på den måten klare je å bidra tel små endringer, som kænn rulle i gang større endringer……..men det er så uendelig mye å vælja ti, så om noen kjinne tel noen je borde ha prate mæ, så gi meg ett hint. Hell noen som ha et prosjekt på gang som je kænn ha tru på, gi meg et signal, så kænn vi talas! Det store i det små………


Om to timer æ je fresk!

Je er så spent på åssen dæ ska bli når je bli fresk je………………men nå er det itte lengi att å vente….nærmest som julekvæln å regne detti. Det æ nemlig slik at når du ha vøri sjukmeldt ett år, så bli du automatisk fresk att i følge Staten, å dæ er jo helt fantastisk i grunn……å je veit jo att byråkratiet ha stor myndighet, så je tvile itte ett sekund på att ting bli helt på en ænna måte fra i mårrå…………….da ha je vøri psykisk ubalansert i akkurat ett år…………bli helt rart å vara i komplett balanse att…………..kænn nesten itte husse åssen dæ føles je, om je noen gong ha hatt den følelsen?

……men nå ska je jo snart få kjinne på`n, åååå som je glede meg……..kænkje litt ubalansert å glede seg slik, men je kænn jo skeie ut i snaue to timer tel da. Framover……når je er helt balansert, så ska je byne å finna ut å je vil bli når je bli stor……………..dæ bli nok en ørliten utfordring å hølle balansen ta…….førr je ha nok lært ganske mye om meg sjøl åsså detti året, å ha vørti nokså mye tydligere som menneskje, men je er ganske sikker på att jobben itte er slutt enda, å dæ er jo bra……..førr den dagen je slutt å vara i en prosess, så er vel je historie…………en ubalansert historie å tenkje je………..Je syns det hadde vøri greier om systemet å samfunnet kunne bli mer i balansert i forhold tel meg je, så slapp je å sitta på hele dritjobben åleine, men neida som sætt bære dato`n dom……………..det neste året ska brukes på å avklare å je kænn brukes tel i arbeslivet………..je ha ittno problemer mæ å finna på no å gjøra, problemet ligg i å finna no å gjøra som er balansert i arbesmengde, arbestid, arbesmiljø, arbesansvar, arbesplikter, arbesmoral osv……..slik at je høll balansen i forhold tel ælt det andre som å vil ha att noe ta tia sammen mæ meg, som å vara mor, kjærest, venn, fiende, styreleder, treiningskamerat(je hadde ljugekors….) å en del andre ting å…………det je muligens ha lært mest ta detti året er nok å itte vara så flink på ælle områder…………ingen som førrlange det ta meg, men je ha ælltid sætt meg høge mål, å kjempa meg dit uten å ta hensyn tel omverdnen å itte minst meg sjøl………je ha vøri livredd førr å skuffe meg sjøl, førr da ha det endt opp i sjølpisking over ælt je ha misslykkes mæ å itte ha røkki…………nå er ett skritt i riktig retning på å gi meg sjøl kreditt førr de tinga je faktisk få gjort, å dæ er itte småtteri alikevel…………å i tilegg slæpp je å bli så innmari stresse som igjen føre tel en enorm ubalanse…………….førr dekk som er fullstendig i balanse tel en hver tid, så kænn følelsen av å vara ubalansert sammenlignes mæ å stå på ett bein på ei fiskesene i mellom to vestlandsfjell, uten å væta åssen ting ska ende, men følelsen ta att det ska gå tel hælvete er ganske fremtrendene………men i fra i mårrå ska itte je ha den følelsen lengre si dom på NAV…………er ittno rart je er spent………tru je må gå ut å trekke litt luft je, førr nå er det som om je kællsvette ta spenning……….vi talas i mårrå!………..da bli det nok en del mer balanserte innlegg å lesa framover 😉