Harby`n itte bære dagligvare, men en følelse.

Fysst å fremst må jeg få gratulere så mye med ny butikk!

Je kjæm telbarsatt tel den nye, men nå ska je gå noen skritt bakover. Min hukommelse er litt selektiv å noen gonger når je ska gjennfortælja å som skjedde fra je va lita, kænn både interiør å tidsrammer avvike litt fra virkeligheten, men je prøve lell.

Klare itte å husse mitt æller fysste møte med Harby`n, men det som dukke opp er Riegel sjokolade. Blå å rau…Lufta ta nykværne kaffe, nesten litt såmmå følelsen ta den lufta som`n få ta julekvæln. Nostalgi samle i ei kvenn. Husse godt je fækk lov tel å tømme kaffebønner oppi kvenna, å feste fast klypa tel påsån som skulle henge under, nesten eksotisk førr ei jinte fra Ring.

Ferskvaredisken som dukke opp rundt neste hjørne, et vell ta råvarer som a mor hell`n far kunne unne seg litt ta en gong i blænt. Tre unger før fylte 22 år, nybygd hus og husbanklån med åttitallsrenter, ga itte så mange muligheter tel å frotse i disken, men du verden så stort det var da det vart med hemat kjøtt innpakke i gråpapir. Så minnes je godt de blide damen, førr før i tia va det flere damer enn menn på Harby`n. Det var flere typer Eva`r ,som hadde hempermanent å opererte litt som morsfigurer. Mailen, Lydia, Maja å fler som je itte husse navnet på akkurat nå. Damer som gjorde inntrykk, da det itte var ælle damer som jobbe uttaførr hematte sitt den gongen…(plutselig følte je meg fryktelig gammal) Å je husse at dom bære va blide å hjelpsomme.

Kroneisen kåste fem kroner å det va itte så mange isslag å vælja mellom den gongen, fækk vi kroneis var liksom toppen ta lykke veldig nær. Butikken stengte klokka ett på lordager å midt i viku`n husse je itte, men je tru butikken stengte ved mæddastider.

På slutten ta barneskola vart Harby`n en slags møteplass. Peeng va ittno je var i besittelse ta, men da fækk je bekjennskap med «lån»… Vi ordne å vi styrte, kastbytte å la i mellom. Mulig je fortsatt skylde peeng å da håpe jeg det bli meldt fra snarest. Grunnen tel detti var at je å a Monica fra neri Smikkrud, som je vandre skolevegen hemat med hår bidige dag i seks år, vi hadde fått ferten ta Gullbrød. En sjokolade som var ganske stor, fylt med marsipan. Det gikk an å vælja mellom blå som hadde et mørkere sjokoladetrekk enn den raue. Detti var nok mitt fysste møte med «avhengighet»…Je bære måtte ha Gullbrød hår eneste dag. Detti resulterte i min fysste skikkelige vektøkning, tretten kilo førr å vara nøyaktig på et drøyt år. Fra å vara en pimpstilk, med briller, blondt hår med raue innslag, hadde je vørti det dom kælle «brei» over rævva. Ingen bitterhet tel dekk på Harby`n førr dessi kiloa her altså, det ha vørti mange flere etterpå, sjøl om je itte hæle å eta Gullbrød lenger. Skolevegen vart så uhorvelig mye stuttere etter å ha fått ti seg sjokoladen og da klarte vi å kåmmå øss helt borti Fløtlikrysset. Der stoppe vi å inntok resten ta dagens nistepakke før vi skiltes i krysset. Vi brukte fort ett par timer fra Næroset å hemat. Tre å en hælv kilometer fylt ta historier.

Må hoppe noen kvantesteg fra barneskole tel vaksenLinda. Åra i mellom var je i Moelven på ungddomsskola også vart det fløtting ut, førr å så kåmmå hemat. Nei førresten, je kjøpte mine æller fysste øl på Harby`n (tobakk å, den gongen visste jo itte dom heme at je røkte) Det var med litt skrekkblænda fryd jeg kunne ta førr meg ta slike vaksenvarer helt åleine. Svingte inn på parkeringsplassen i rau Ford Taunus fra 1977. Om je itte tæk helt feil tru je det sto HK på bærapåsån den gongen. Et av livet store øyeblikk.

Som nybakt mor no`on år seinere va Harby`n den eneste tenklige butikken å reise innom. Fysste butikktur, en stressfaktor je kænn ta å føle på enda. Je planla turen i flere daar, lagde morsmjølkserstatning å hadde ælt klart. Det kunne jo skje no på den laaange biltur`n fra toppen ta Jægerborgbakken ,som je bodde den gongen å helt oppi Næroset. Je husse tel og med å slags klær je hadde på meg, å klea tel poden var nøye plukke ut førr anledningen. Så va det å kåmmå inni butikken å finna ei slik vogn med plass tel babyer oppi, å få på denna sæla`n uten å virke helt ute ta konsept… Hele turen gjennom butikken gikk uten et eneste babyskrik og med ælle blide, omsorgsfulle mors og farsfigurer inne på butikken, visste je at detti var en fin arena å byne med, førr å kåmmå seg utat i verden. Trygt å hemkoselig!

Tru je kunne skrivi langt å lengi om detti, det berøre meg så sterkt. Et telbakeblikk de seksten siste åra, fra Lucky Næroset hadde sin spede start, ælle samtaler, samhøll, æll motstand å mye mye mer, ga meg muligheten tel å bli kjent med båd`n Aksel og a Anne Marie på en helt ny måte. Både som engasjerte sambygdinger, ildsjeler førr lokalsamfunnet sitt, å med sin eminente evne tel å favne det hele og store bildet. Det er kun store bankende hjerter som kænn få tel så mye som dekk har gjort uten å rope høgt, som gjør at vi andre får kjinne varmen som gir følelsen ta å kåmmå hemat. Tenkj å ælltid ha tid tel å tala ved folk uansett å mye det koke rundt, å gi et smil, løfte opp huggu å si hei. Det bety så uendelig mye!

Bjørn, du kjære Bjørn, du skulle egentlig ha fått ditt eget kapittel…Kongen ta service! Like blid å såmmå humor`n som ælle vi andre som ha opprinnelse i Havikflå`n. Bli ælltid i godt humør ta å hændle ve deg. Du ha hente musefeller, slips å andre remedier heme oppigjennom ti`n, da det ha vøri tomt i butikken, hell rett å slett itte ha vøri en del ta sortimentet. Ittno problem! Grunn tel at du har hølt ut så lenge å fortsatt høll deg så godt, ligg i godheten din. Den får du telbarsatt i stort månn. Du er et forbilde førr god arbesmoral, et medfødt servicetalent, å je er glad i deg!

Detti gjeld itte bære`n Bjørn. Med gode forbilder formes nye mors og farsfigurer som blir servicebærere på Harby`n i tia som kjæm. Unge fine folka som styre butikken med stø hånd å som er framtia. Noen nevnt, ingen glømt sjøl om dekk itte er navngitt her. Det er helheten som teller her. Miljøet som er skapt og møteplassen.

Dagen gamlebutikken stengte, klarte je itte å reise innom dekk. Je va oppriktig lei meg. Akkurat som je sørge litt. Som om en stor del ta livet mitt vart borte, ved ei dør som plutselig vart stengt. Der je kjinne lufta så godt, der je ællti treffe kjinnsfolk, der je kænn møte opp i både pysj å finstasen, der je kjinne hår en krik å krok, der je ser førr meg Eva`er og kaffekvenner, der je ha følt meg heme uansett å mye kaos det ellers måtte ha vøri. Harby`n = tilhørighet!

….Ætter å ha furte på sofaen i tre stengte daaer, uten å hændle på en ænna butikk. Så vakne je at i dag med en førrventning å en go`følelse. I dag åpne nybutikken å en ny epoke i Næroshistorien.

Nybutikken er utrulig fin, je fækk såmmå følelsen når je entre den splitter nye døra. Det lufte litt frement, å det såg litt frement ut…men det føltes heme!

Tusen takk førr tilhørighet, je kjinne meg stolt på deres vegne helt inni ryggmargen!

 

 

Reklamer

Svart/hvitt i farger…

http://touch.ringsaker-blad.no/debatt/kommentar/dumskap-er-farligere-enn-ondskap/o/5-79-33882


Brukerperspektivet som virkemiddel…

Jeg snakker og skriver ofte om temaer som ligner hverandre. Det er slik at noen tankesett engasjerer mer enn andre og behovet for å forstå er stort. Ikke første gang jeg snakker om systemer. Siden vi daglig omgir oss med dem, er det lett å falle tilbake på samme tema.

Denne gangen er det systemet NAV jeg har lyst til å betrakte. Jeg snakker ikke om menneskene som jobber der, men systemet, regelverket og perspektivet. Mitt perspektiv er brukerperspektivet. Har vært bruker av systemet NAV i ulike sammenhenger i mitt liv og er svært takknemmelig for at jeg bor i en stat med slike velferdsordninger. Alt fra barnetrygd, hjelpestønader, sosialstønad, dagpenger, sykepenger og de siste årene arbeidsavklaringspenger.

Hovedmålene for NAV-reformen: «Å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad, gjøre det enklere for brukerne og tilpasse tjenesten etter brukernes behov, samt skape en helhetlig og effektiv arbeid- og velferdsforvalting» Dette er i utgangspunktet veldig gode mål og tanker. Det jeg stiller spørsmål ved er metodene for å få folk til ønsket mål. Er det slik at NAV sine mål automatisk blir mine mål når jeg er en del av deres system? Det viktigste ordet for meg i hovedmålene er helhetlig…men det er mulig jeg har andre oppfattelser om hva som er å tenke helhetlig enn NAV.

Som menneske er det mange roller å fylle, morsrollen, vennskapsrollen, partnerrollen, arbeidstaker/giver rollen osv…summen av alle rollene er meg. Jeg er ikke enten det ene eller det andre, jeg er meg i alle disse rollene som flyter inni hverandre til enhver tid. Det er ofte slik at når den ene rollen blir belastet vil de andre også bli det. Når man av ulike årsaker blir dysfunksjonell i en eller flere av rollene, er resultatet på sikt at det stopper seg selv. Man blir sykemeldt fra jobben som første tiltak for å hente seg inn/ordne opp. De andre rollene finnes det ingen sykmelding i fra…

Etter å ha vært sykemeldt over en lengre periode, settes det inn tilltak som arbeidsavklaring eller andre tiltak. Svaret på tiltaket ligger i ordet, man skal avklare arbeidsevnen så man kan komme seg ut igjen i jobb…men hva ligger i å avklare arbeidsevne? Er det kun å gå inn i gjeldende arbeidsituasjon og finne ut hvor skoen trykker i arbeidsforholdet? For meg er dette som å hoppe rett fra første til tiende trinn på skolen i håp om at eleven forstår alt i mellom. Nesten uten unntak, er det slik at årsaken til at vi ikke mestrer en arbeidsituasjon av personlig karakter. Altså trykker skoen andre plasser, selvom utfordringene kommer klarest til uttrykk på jobben. Jo større personlige utfordringer jo lengre er veien til målet. At regelverket har satt en tidsbegrensing på tiltaket og at fokuset er på kun på målet og ikke prosessen, er med på å opprettholde stresset i og måtte til en hver tid prestere.

Å anse noen som late brukere av NAV er ganske naivt…Det er alltid en underliggende årsak til «latskapen». Manglende motivasjon, uryddige forhold på hjemmebane, arvelig atferd, manglende forståelse av systemer, tilkortkommenhet og manglende mestringsfølelse, dårlig økonomi, lav utdanning osv…men hvem skal gripe tak i de underliggende årsakene? Klart det er brukeren som må gjøre jobben, men noen må veilede og hjelpe til å sortere hvor fokuset skal ligge, og å få hjelp til å finne motiverende faktorer som øker lysten til å ta tak i eget liv. For noen er det fulltidsjobb og bare være menneske…

Tror på å motivere til å finne igjen egenverdet, tryggheten og villigheten som igjen vil gi følelse av mestring og egetønske om å delta i fellesskapet. Dette er en langsiktig jobb og den må gå på tvers av alt hva et menneske innehar av goder og onder. Og hardnakket tidfeste tiltaket vil føre til at brukeren kjemper kamper mot systemet istedetfor å bruke ressursene til å komme seg ut igjen i arbeid. Brukerperspektivet er et viktig virkemiddel i prosessen. For det handler vel om å få folk til å virke og å bli virksomme?

Vi må tørre å stille spørsmål ved metodene for å stadig uvikle et forebyggende og ivaretagende system. Et system som kobles inn i tidlig alder. Den helhetlige tanken bør sees i fugleperspektiv og inkludere brukerperspektivet!


Menneske møter system…

Livet består av uendelig mange synergier som skal smelte sammen for at et samfunn skal kunne fungere. Jeg kan ikke skilte med stor kunnskap om alle samfunnsystemer og hvordan de virker. Vet bare at de er der for å skape trygge rammer for oss.

Det fungerer svært bra for veldig mange, men dessverre tar det sakte livsgnisten bort fra noen som kjemper daglige kamper for å prøve og passe inn i det gedigne tannhjulet. Realkompetansen min i møte med systemet er stor gjennom at jeg har levd et liv både innenfor og utenfor systemet. Det er ikke mange instanser jeg ikke har kjennskap til, fra flere ulike vinkler, som mor, ektefelle, datter, arbeidsgiver, arbeidstaker, venn, syk, pårørende osv…Denne kompetansen har kostet å få gjennom sårbare situasjoner, men den er verdifull og gir meg stor styrke i møte med andre mennesker som møter systemet på godt og vondt.

Tror helt klart at kunnskap og skolegang er kjempeviktige faktorer for å utvikle forståelser og kunne se sammenhenger, men tenker at noen ganger «does it take one to know one»…

Møter mange både i jobb og i livet ellers som utkjemper slike kamper. De voksnes kamper mere kamuflerte enn de unges. Derfor blir vi så fortvilet over denne ungdommen som ikke kan å oppføre seg som «folk». Møter oftest forakten for de mest sårbare blant de voksne. Tror vi møter vår egen frykt når vi ikke helt vet hvordan vi skal takle disse som motkjemper seg felles regler og systemer, som så fint er opprettet for at alt skal gå smidig for seg, men som kanskje gjør at de svakeste blir enda mere sårbare… Det er ikke mulig å se andres svakheter uten å være i besittelse av dem selv. Et speilbilde av vår egen frykt og sårbarhet gjør oss handlingslammet innimellom. Det som da skjer er at vi starter å skyve ansvaret rundt omkring på andre for å komme unna ubehaglighetene selv.

Det er noe av det som skremmer meg mest i møte med systemet. At den det gjelder ofte sitter i midten mens resten av systemet jobber i team og grupper for å få dette individet til å passe inn…mens mennesket som opptar alle på disse møtene ikke merker en eneste endring gjennom år…Det skjer INGENTING! Det skjer store prosesser rundt denne «vanskeligheten» som blir en kasteball imellom de som har mandat til å ta beslutninger i ulike instanser og det er ofte slik at det ikke sammenfaller mellom instansene. Det må ventes i ukesvis mens det i mellomtiden utspiller seg nye mellommennesklige krenkelser som igjen fører mennesket enda lengre vekk fra systemet. Systemet blir akterut og er med og opprettholde misstillit som er en stor del av hverdagen til den som ikke mestrer livet fra før. Hvem skal ta disse ubehagelige valgene som gjør at det skjer en forflytning bort fra det som ikke virker, hvem??

Svaret ligger hos hver enkelt av oss som blir innebefattet i andres liv. Vi har ALLE ansvaret i det øyeblikket noen har fått tillit nok til seg selv og mot nok til å dele av sårbarheten sin. Det er en styrke! Svakhet er å vende seg bort og prøve å skyve ansvaret videre til neste på lista fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal takle det vi får høre eller ser. Fordi det ikke står i lovverket, arbeidsplaner, sakkyndige vurderinger osv… Det fraskriver ALDRI noen ansvaret for å være et medmenneske!! Og innmellom må vi ha mot nok til å stille spørsmål om systemet har rett? Den eneste måten å sikre systemet å romme mennesket!

Det må et menneske til for å rette opp en systemfeil, sjelden er det omvendt.


In your Face(book)!

Itte veit je helt og som skjedde…Plutselig tæk je meg sjøl i å ergre meg over både det eine og det andre. Små ting som brått virke store og viktige, som pepperkakehus, andres kronikker, rundkjøringspynt, kommentarer, andres bikkjemøkk osv…i min villeste fantasi hadde je itte drømt om at akkurat bikkjemøkk kunne engasjere både bygd og by i heite diskusjoner, men joda! Det kænn nesten virke som krigføring ha nådd en ny dimensjon, som ingen skjønner konsekvensen ta enda… Det er faktisk skikkelig ugrett at folk itte kænn dressere katt`n sine tel å pisse på ega tråpp, hell det som værre er, at folk itte kænn bære kænn hølle mæddan sin førr seg sjøl. Førr å itte tala om ælle som et sunt, går kilometer ætter kilometer i både høg og låg hastighet og legg ut før og ætter bilder ta livstilsendringer.

Har dekk førresten lagt merke tel dessi som legg ut slike søte bilder med livsvisdomssitater på som liksom er sjølopplevd? Right! Åsså har vi dessi som er skikkelig intellektuelle, som ældri tæk en tullete test hell dele søte bilder, men som framstår som superbevisste smarte typer… særlig! (Dom tæk tester i smug, je er helt overbevist)

Så har vi dom som ældri synes, men som får med seg ÆLT. Dom som syns det er fryktelig irriterende med øss som legg ut no hele tia. Å farken skulle dekk ha gjort der uten øss? HÆ? Søtti å blædd gjennom ittno, dagstøtt… «Du æ jo så ofte på er det noen som si. Åssen kænn du væta dæ lure je på, når du ældri er der sjøl?»

Så har vi terrorgruppa ala bygdedyra! …Udyra som sitt parat tel å meie neått hårt et utspell fra andre. Akkurat som rovdyr som vente på noens svake øyeblikk, så dom kænn få angripe. Tema speller igjen rolle så lengi dom kænn få ti knehasan på no`n. Antagelig en svært fornøyelig følelse…Tru nesten det er en egen gren detti med sure oppgulp førr å øke sin egen sjølfølelse no`n sekund…TA EN NEXIUM si je bære!

Førr å si det slik, je kunne antagelig ha vørti innlagt om je virkelig skulle bruke æll tia mi på å leite opp feila tel ælle som itte er akkurat slik som meg på Facebook. Det er nemlig like mange muligheter tel å irriterere seg der som det er folk. Er det mulig å tenkje seg at vi kænn vælja å læ var å irriterere øss over hva andre gjør? Fenomener som har levd i årtier er itte så ulike dagens, men i dag får vi det midt i fleisen, Fleisbook. Det blir så tydelig, uggent tydelig faktisk. Åsså lurer vi på åffer onga våres mobbe? Hmm…go figure!

Hva med å favne mangfoldet? Lære onga våres å behændle ælle med respekt om vi lik ælt hell ittno ta det andre gjør? Lære dom å vælja og vara rause menneskjer med filter og konstante valgmuligheter tel hvem dom vil vara? Det fine med Facebook er at det finnes tekniske filtre, muteknapper og logg ut muligheter. Den virkelige verden tilbyr itte slike fasiliteter…

«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» – Kardemommeloven

Husmorvikar`n vil med detti ønske dekk ei inkluderende jul, takke førr i år og logge ut førr denni gongen!


Livet er ikke bare burde burde!

Forrige uke ble Verdensdagen for psykisk helse med temaet «Hverdagsstress, senk skuldrene og se hverandre» markert landet rundt, også i Ringsaker. En god arena for å dele og synliggjøre noe som angår oss absolutt alle. Vi er alle bestående av både ei fysisk og ei mental helse, begge vil i løpet av et liv bli berørt av og ikke være i like god forfatning. Det trenger man ikke være rakettforsker for å forstå. Det er alikevel en lang vei å gå for at dette blir et tema som vi kan snakke om med like stor letthet som den fysiske helsa.

Noen modige sjeler tråkker vei for andre ved å vise sårbarhet og gjøre det mer legitimt og ikke strekke til, dèt bør verdsettes høyt. Ei klok dame jeg kjenner ga meg et nytt begrep i vokabulæret denne uka, `burdhisme`. Den hismen muligens flest av oss er involvert i uten at det er definert eller vi bevisst har valgt oss inn i. Jaha kan du kanskje tenke, men jeg er ganske sikker på at du har vært, eller til tider er en `burdhist`.

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjent på følesen av å burde noe. Burde jeg ha skrevet innlegget på dialekt fordi det forventes, burde jeg ha vært morsommere for å opprettholde interessen, burde jeg ha skrevet et annet tema som er mer lokalforankra, burde ikke ha spist så mye i går, burde jeg ha tatt inn hagemøblene før snøen kom…Dette er burdetanker jeg har rukket å tenke før andre kaffekopp på mårran i dag. Jeg har vært og kan til tider være slave av alt jeg BURDE ha gjort, men har blitt bedre på å «gi mer faan» som Per Fugelli så godt skriver om. Det er dét jeg burde gjøre mer av! Dette er typisk hverdagsstress som jeg vil tro flere enn meg kan kjenne på.

Prestasjonssamfunnet er et stadig omdiskutert tema og det må ropes høyt og lenge før endringer tvinges fram. Og den som må starte ballet er jeg! Dessverre finnes det få andre alternativer til endring enn i sitt eget påsyn. Som mange andre har jeg pekt utover for å finne synderen av min innimellom labre mentale helse. I streben og leten har jeg ikke kommet meg videre og blitt sittende igjen med skjegget i postkassa, ikke hvem som helst sin postkasse heller, men min egen.

Får stor medfølelse for kommende generasjoner som skal etterfølge alle disse burdetingene som de får kjennskap til i alt for tidlig alder. Tror ikke kravene var noe mindre før, men de var annerledes. Om trykket blir lagt på hvem vi er og ikke hvor mye vi prestererer, ville vi kommet noen steg videre. Jeg savner at det er tillatt å være opprørsk, at ungdom stritter i mot det vi voksne prøver å rådgive dem igjennom. Kan ikke si jeg heller er så god på å ta i mot råd fra andre, må dessverre smertelig gjøre mine egne erfaringer. De blir det de ser, ikke det vi forteller dem!

Å dele sårbarhet bidrar til et samfunn der ulikhetene og likhetene dyrkes fram, slik at det er mulig å kjenne på tilhørighet og tilstrekkelighet i større grad enn slik det er nå. I bunn og grunn har vi like behov, et av dem er å bli sett.

Senk skuldrene, se hverandre!


Motstandskraft.

Så va vi her att da, i skrivende stund er det dagen før dagen. Nemlig hverdagen! Je ha ællerede starte min, men fra i mårrå er det slutt på skoleferien og da bli`re brått ælvår. Sia je har en etterkommer som er i skolesystemet, ha je vørti påminne at skolestarten nærme seg i noen dager nå. Itte på en spesielt god måte vil je si, litt slik fylt ta frykt førr ælt som ska gjøras gjennom hele året. Det er klart, når’n tæk innover seg summen ta oppgaver som ska løses og krav som ska innfri`s på en gong, så kænn vi nok bli fylt ta skrekk både den eine og den andre. Fenomenet å gå fra ferie tel hverdag, fra gammal tel ny jobb, fra eget kontor tel kontorlandskap osv., kælles omstilling. Muligens den mest fryktinngytende ta ælle stillinger.

Ordet stilling bety måten noe er anbragt på; positur. Så da bety omstilling altså endring av måten noe er anbragt på.

Etter å ha reist rundt noen år og hølt foredrag og kurs førr særdeles ulike bedrifter, så er det noen sammenfallenheter som ha vørti klare som dagen etterhårt. Je ha vel visst om dom før og, men itte sett sammenhengen så tydelig som nå. Én ta dessi tydeligheten je ha observert som sammenfallende er fenomenet omstilling. Et mye brukt utrykk i bedriftsverdnen, og jo mer offentlig, dess mer brukt. Det kjæm ta at det offentlige systemet er en større og tyngre organisasjon, der de store avgjørelser om endring og utbedringer oftest kjæm fra ledelsen og tel de ansatte som «lyn fra klar himmel» Det kænn i allefall virke slik sommeter. Jo større det som er anbragt på er, jo lengre tid tar det å endre på posituren, så det er itte så rart at store, tunge organisasjoner bruke lang tid på å endre på små ting…, men du verden så frustrerende det kænn vara førr utålmodige sjeler.

Je tenkje at vi menneskjer ha ulik måte å takle nye omstendigheter på. Verden gå mye raskere enn før, og vi må ta mange kjappe avgjørelser og vara effektive i ælt førr å henge med i svinga. Detti skapa et behov førr å ha kontroll og oversikt. Og er det noe som skapa frykt, så er det behov for å ha kontroll på det meste sjøl. Vi menneskjer er noen skikkelig vanedyr, inkludert meg sjøl. Såmmå kaffekoppen, såmmå plassen ved kjøkkenbordet hell i stuggua, ligg på såmmå sia i senga osv…

Er det noe vi ælle veit, (antæk at lesera ta denni avisa er gjennomsnittelig vaksne), så er det dét at å bli sittanes i såmmå stilling ælt førr lengi gjør det nesten umulig å røre seg etterpå. Det tæk i allefall ei stund før maskineriet gå førr fullt. Å skifte stilling er en nødvendighet førr å itte stivne totalt tel.

Det rare er at om`n tåle å stå i motstand som endring gir innvendig, så er det plutselig det normale helt tel nye endringer kjæm. Je er overbevist om at ingenting kænn vedvara i såmmå fasong hele livet. Et raskt overblikk nedover meg sjøl vitne om at je ha rett.

Hverdagen er tel sjuende og slutt rutinen vi treng førr å fikse livet, men om det er ting i livet som itte virker og ældri har gjort det, er det viktig å gjøra en endring. Endring gjør vondt, men ingen friksjon, ingen framgang.

Dagens jungelord: Det er itte åssen du har det, men åssen du tar det som utgjør forskjellen.