Menneske møter system…

Livet består av uendelig mange synergier som skal smelte sammen for at et samfunn skal kunne fungere. Jeg kan ikke skilte med stor kunnskap om alle samfunnsystemer og hvordan de virker. Vet bare at de er der for å skape trygge rammer for oss.

Det fungerer svært bra for veldig mange, men dessverre tar det sakte livsgnisten bort fra noen som kjemper daglige kamper for å prøve og passe inn i det gedigne tannhjulet. Realkompetansen min i møte med systemet er stor gjennom at jeg har levd et liv både innenfor og utenfor systemet. Det er ikke mange instanser jeg ikke har kjennskap til, fra flere ulike vinkler, som mor, ektefelle, datter, arbeidsgiver, arbeidstaker, venn, syk, pårørende osv…Denne kompetansen har kostet å få gjennom sårbare situasjoner, men den er verdifull og gir meg stor styrke i møte med andre mennesker som møter systemet på godt og vondt.

Tror helt klart at kunnskap og skolegang er kjempeviktige faktorer for å utvikle forståelser og kunne se sammenhenger, men tenker at noen ganger «does it take one to know one»…

Møter mange både i jobb og i livet ellers som utkjemper slike kamper. De voksnes kamper mere kamuflerte enn de unges. Derfor blir vi så fortvilet over denne ungdommen som ikke kan å oppføre seg som «folk». Møter oftest forakten for de mest sårbare blant de voksne. Tror vi møter vår egen frykt når vi ikke helt vet hvordan vi skal takle disse som motkjemper seg felles regler og systemer, som så fint er opprettet for at alt skal gå smidig for seg, men som kanskje gjør at de svakeste blir enda mere sårbare… Det er ikke mulig å se andres svakheter uten å være i besittelse av dem selv. Et speilbilde av vår egen frykt og sårbarhet gjør oss handlingslammet innimellom. Det som da skjer er at vi starter å skyve ansvaret rundt omkring på andre for å komme unna ubehaglighetene selv.

Det er noe av det som skremmer meg mest i møte med systemet. At den det gjelder ofte sitter i midten mens resten av systemet jobber i team og grupper for å få dette individet til å passe inn…mens mennesket som opptar alle på disse møtene ikke merker en eneste endring gjennom år…Det skjer INGENTING! Det skjer store prosesser rundt denne «vanskeligheten» som blir en kasteball imellom de som har mandat til å ta beslutninger i ulike instanser og det er ofte slik at det ikke sammenfaller mellom instansene. Det må ventes i ukesvis mens det i mellomtiden utspiller seg nye mellommennesklige krenkelser som igjen fører mennesket enda lengre vekk fra systemet. Systemet blir akterut og er med og opprettholde misstillit som er en stor del av hverdagen til den som ikke mestrer livet fra før. Hvem skal ta disse ubehagelige valgene som gjør at det skjer en forflytning bort fra det som ikke virker, hvem??

Svaret ligger hos hver enkelt av oss som blir innebefattet i andres liv. Vi har ALLE ansvaret i det øyeblikket noen har fått tillit nok til seg selv og mot nok til å dele av sårbarheten sin. Det er en styrke! Svakhet er å vende seg bort og prøve å skyve ansvaret videre til neste på lista fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal takle det vi får høre eller ser. Fordi det ikke står i lovverket, arbeidsplaner, sakkyndige vurderinger osv… Det fraskriver ALDRI noen ansvaret for å være et medmenneske!! Og innmellom må vi ha mot nok til å stille spørsmål om systemet har rett? Den eneste måten å sikre systemet å romme mennesket!

Det må et menneske til for å rette opp en systemfeil, sjelden er det omvendt.

Reklamer