Arbesfolket mitt.

Da vi var små var det god rutine heme på Skogvang. Det hette Skogvang, tomta der mine foreldre bygde seg hus i 1978. Far min var industriarbeider, mekaniker og i ung alder lakkerer. Hår eneste dag sto’n far opp fysst heme at øss. Je trur klokka var halv sju omtrent. Da hørte je den såmmå... Fortsett lesing →

Hematt en tur

Det er mange slags måter å føle seg hjemme på.Det kan være seg rent geografisk. Landskapet, lyset, stjernehimmelen hvor Karlsvogna viser seg over et kjent fjell akkurat på julaften. Der fullmånen stikker opp bak de samme grantrærne og gir deg søvnløse netter. Der solnedgangen må oppsøkes. Lyden av øredøvende stillhet, eller lyden av måkeskrik og... Fortsett lesing →

Apropos Tømmerstokk…

Denne historia er allerede tre år gammel. Og like dagsaktuell, siden jeg skal opptre i morgen og kjenner meg lett igjen i egen erfaring. Les, lærer tydeligvis ingenting av tidligere egne erfaringer. Jeg har ei venninne. Hun er tjukk. Jeg er også tjukk, men ikke så tjukk som henne. Min søster ei ikke så tjukk... Fortsett lesing →

Forandring fryder…Ikke?

Det er rart å sitte på sidelinja og være tilskuer til engasjement i egen bygd og kommune, eller der jeg kommer fra er vel riktig å si nå. Jeg bor jo tre timer unna, men kjenner likevel det rykker i rockefoten, når skolestrukturen nok en gang er et brennhett tema. Det som er annerledes fra... Fortsett lesing →

Carpe Føkkings Diem

Kanskje er jeg bitter, selvmedlidende og har inntatt hovedrollen som offer. Det hjelper lite å ha fått den hovedrollen...  Det kom like snikende denne gangen. Først merker man at ting man bruker å boble litt over, blir ganske middelmådige. Så blir nettene mer oppstykket og delt. Ettersom tiden går, kan man kjenne seg småamper over... Fortsett lesing →

Mor Mor, Du helvetes Mor.

Ingen rolle har vel blitt fylt av så mange ulikheter som akkurat den rollen.Det er ikke gitt å bli en god mor, selvom man er er i besittelse av utstyret som skaper barn.Min første skuespiller- rolle var som Maria, mor til Jesus i en alder av seks år. Jeg husker det med skrekkblandet fryd og... Fortsett lesing →

Å være for mye menneske.

Jeg har aldri hatt noe sterkt forhold til Ari Behn på hverken den ene eller den andre måten, men har registrert ofte at han har vært en som lett kunne harseleres med. Det er fint å se at det mobiliseres etter en tragedie, men det har vi sett før. Hver gang faktisk. Og like etterpå... Fortsett lesing →

Svart/hvitt i farger.

For meg oppleves flyktningerkrisen som en sammensatt krise med mange nyanser, der ytterlighetene blir veldig tydelige. Altfor tydelige. De overskygger alle nyansene som finnes i mellom og der kanskje de aller fleste av oss befinner seg. For å starte med flyktningene er det ingen tvil i mitt hjerte om at dette er mennesker som velger... Fortsett lesing →

Brukerperspektivet som virkemiddel.

Jeg snakker og skriver ofte om temaer som ligner hverandre. Det er slik at noen tankesett engasjerer mer enn andre, og behovet for å forstå er stort. Ikke første gang jeg snakker om systemer. Siden vi daglig omgir oss med dem, er det lett å falle tilbake på dette temaet. Denne gangen er det systemet... Fortsett lesing →

Blogg på WordPress.com.

opp ↑