Life to thee…..

Førr meg æ vår`n ei tid mæ skrekkblanda fryd……..Ingen andre årstider gi meg såmmå følelsen som vår`n. Det vælte seg opp ei sali blænding ta spenthet og glede over det nye som kjæm, å en sorg over dæ som æ borte. Som ei klok dame i Solheimkoret sa, « vår`n er ei blænding ta sorg og glede, og liv og død». Å je syns det va en så god beskrivelse som fækk meg tel å dvele mer væ akkurat denni årstia. Sjå førr deg ælt det daue løvet, å det visne brongule graset som ligg som et tungt teppe utover …..å under der spire det fram nytt liv som sprenge seg fram gjennom det visne, å vinn kampen hår eneste gong. Å det æ akkurat den blæninga som gjør det så følelseslade. Mæ nytt liv, kjæm det ny giv, å lysta på å leve bli større enn ellers. Vi menneskjer kjøre såmmå syklusen som resten ta natur`n. På høsten gjør vi i stænd vinterhiet, å tenne lys, fyre i ovn, å gjømme øss i det trygge gjennom vintern. Når snøen ha smelte, kjæm vi litt sakte utatt å gjør øss klar førr å leve i en større å litt mer utrygg verden. Derførr ha je litt blænde følelser førr denni tia, je miste litt oversikten, å livet bli mer uforutsigbart og skummelt, men å mer spennende….Førrventninga øke i takt mæ det grønne som spire. Je glede meg tel å kjinne småkaldt vatn omslutte kroppen i det fysste badet, lyden fra båtmotor`n som tøffe sakte framover, lufta ta fersk fisk, sænd i mellom tæ`n, den freske grønne lufta som bli ætter ei skikkeli regnskur, lyden ta andre som æ ute, smaken ta småsvidde grillpølser, seine kvæller ute rundt bålet, en hyrdestund i det fri, der noen ta førrventinga bli innfridd……..å mye mye mer. Det ligg der å vente, å æ foreløpig helt nytt å urørt. Je æ redd, men je glede meg. I går, å i mårrå kvæll, æ je så hældi at je få synge inn denni årstia mæ snut 60 andre menneksjer som ælle ha sin førrventing. En konsert der vi hylle vår`n mæ sanger fra flere århundrer å ulike nasjoner, men førrventninga æ like store uansett tidsalder, å nasjon.

Konserten ha fått navnet « Life to thee»

som er siste strofe i sangen

«Shall i compare thee to a summers day» William Shakespeare.

Shall I compare thee to a summer’s day?

Thou art more lovely and more temperate.

Rough winds do shake the darling buds of May,

And summer’s lease hath all too short a date.

Sometime too hot the eye of heaven shines,

And often is his gold complexion dimmed;

And every fair from fair sometime declines,

By chance, or nature’s changing course, untrimmed;

But thy eternal summer shall not fade,

Nor lose possession of that fair thou ow’st,

Nor shall death brag thou wand’rest in his shade,

When in eternal lines to Time thou grow’st.

So long as men can breathe, or eyes can see,

So long lives this, and this gives life to thee.

Hør….. 

Reklamer