Tia kjæm, å tia den gå, men å mæ akkurat nå?

Det æ vel ittno som stresse meg mer enn tid, vara seg dårlig tid, god tid, lita tid, tidløs tid, mellomtid, riktid tid, tidsnok, lang tid, idealtid, endeløs tid, hell NÅ tid….Tenkj om je hadde klart å leve en ørliten dose tel i nåtid, da hadde je sløppi fryktli mye dobbeltarbe. Je lev nok itte så mye i fortid, da hukommelse æ noe je æ dårlig stelt mæ….om det æ førr å førrtenge det, hell om det æ slik at det eldste dætt ut da det bli fullt ta nye tanker veit je itte. Mitt talent i tid, ligg i framtid, ei tid je itte rå over, men desperat prøve å kontrollere. Je ligg stadig et hesthuggu(egentlig hele hesten..) framma meg sjøl. Det planlegges å systematiseres oppi huggu, tel det nærmest føles som komplett kaos. Itte så rart da je æ i nåtid, men huggu æ i framtid. Noen gonger sitt huggu midt fast i fortid, en tilstand je itte æ så gla ti. Det æ lett å sitta fast i fortid som itte æ så lystbetont, da tanker ha lett førr å knytte seg opp mot følelser, å en følelse tæk tid å overmanne. Da æ det tid førr ettertanke….kun en førrnuftig tilstand om den brukes tel å endre ting tel det bære i tia framover. Bære je få unna denni vika nå, så ska det bli litt bære tid…..det ha je sagt i mange år nå, å plutseli så ha poden min gjort unna sjå år på barneskolen, mens je ha vente på litt bære tid…….Da byne je å tenkje bakattover i tid, å mimre over ælt som je veit ha skjedd, men itte nødvendigvis ha vøri tilstede i. Å vara tilstedeværende i nåtid, æ en nokså krevende øvelse å bli god på, men som ælt ænna kænn det gudskjelov øves på. Tia æ jo bære akkurat NÅ, Å NÅ, Å….NÅ. Dæ je skreiv på fyssten ta innlegget æ oppbrukt tid som je vælte å bruke på akkurat detti. Livet kænn bli ganske langt å innhøllsrikt, om en få mæ seg øyeblikka. Da lyt nok hele sanseapparatet skrus på å benyttes i sin helhet oftere. Tru det hændle mye om mot å leve i nåtid, mot tel å slæppe tak i kontrollen på framtia, som sjelden bli som planlagt, å sjelden bli gjenomført som planen uansett, men som tæk enormt mæ plass i huggu, å utvikle seg som stress. Mot tel å slæppe tak i fortia, å ha tru på at ting kænn førrandre seg inn i ny tid om vi vil det. Tenkj å mange signaler vi gå glipp ta, førr att vi tanka våres æ plassert i ett ænna tidsromenn vi sjøl befinn øss ti. Nå om dagen gå det i beising ta hus, å avslutninger ta ælt som kænn avsluttes, ei tid som føles litt sprengt i huggu. Mye å husse på, å mye å bli ferdig mæ tel et bestemt tidspunkt, å skulle det kåmmå på uforutsette ting som besøk hell en invitasjon(åsså kjent som tidstyver) i en slik periode, bli je nesten mænnevond, førr att noen førrstyrre den nøye planlagte framtia mi, som æ fylt så det tyt utatt både i fortid å framtid…….mulig det æ akkurat dæ som æ tidsklemma. En førrferdelig følelse ta å bli skvise……det værste æ at det meste æ sjølpåførte faktorer. Hadde je itte gjennomgått ælle tinga som ska skje framover i huggu fem tel ti gonger daglig, hadde det sannsynelig vørti att mye tid tel å vara tilstede. Det øves på å detti inni huggu mitt, mens je førtsatt prøve å henge mæ på utsia, uten å vara overansvarlig førr att ælt ska gå bra…..je ha fortsatt att litt tiltru på dekk andre å 😉

Advertisements