Tida kjæm, og tida den går, men hva med akkurat nå?

Det er vel ittno som stresser meg mer enn tid, vara seg dårlig tid, god tid, lita tid, tidløs tid, mellomtid, riktig tid, tidsnok, lang tid, idealtid, endeløs tid, eller NÅtid. Tenkj om je hadde klart å leve en ørliten dose tel i nåtid, da hadde je sløppi fryktlig mye dobbeltarbe. Je lev nok itte så mye i fortid, da hukommelse er noe je er dårlig stelt med. Om det er for å fortrenge det, eller om det er slik at de eldste tankene dætt ut, da det blir fullt av nye tanker veit je itte.  Mitt talent i tid, ligger i framtid, ei tid je itte rår over, men desperat prøver og kontrollere. Je ligger stadig et hesthuggu, eller egentlig hele hesten foran meg sjøl. Det planlegges og systematiseres oppi huggu, tel det nærmest føles som komplett kaos. Itte så rart da je er i nåtid, men huggu er i framtid. Noen gonger sitt huggu mitt fast i fortid, en tilstand je itte er så gla ti. Det er lett å sitta fast i fortid som itte er så lystbetont, da tanker har lett for å knytte seg opp mot følelser, og en følelse tæk tid å overmanne. Da er det tid for ettertanke, kun en fornuftig tilstand om den brukes tel å endre ting tel det bære i tida framover. 

Bære je få unna denni vika nå, så ska det bli litt bære tid. Det har je sagt i mange år nå, å plutselig så ha poden min gjort unna sju år på barneskolen, mens je har vente på litt bære tid. Da byne je å tenkje bakatt-over i tid, og mimrer over ælt som je veit har skjedd, men itte nødvendigvis har vøri tilstede i. Å vara tilstedeværende i nåtid, er en nokså krevende øvelse å bli god på, men som ælt ænna kænn det gudskjelov øves på.  Tida er jo bære akkurat nå, nå, nå og nå. Det je skreiv på fyssten av innlegget er oppbrukt tid som je vælte å bruke på akkurat detti. Livet kænn bli ganske langt og innhøldsrikt, om en får med seg øyeblikka. Da lyt nok hele sanseapparatet skrus på og benyttes i sin helhet oftere. Trur det handler mye om mot til å leve i nåtid, mot tel å slippe tak i kontrollen på framtida, som sjelden blir som planlagt, og sjelden blir gjenomført som planen uansett, men som tæk enormt med plass i huggu, og utvikle seg som stress. Mot tel å slæppe tak i fortida, og ha tru på at ting kænn forandre seg inn i ny tid om vi vil det. Tenkj hvor mange signaler vi går glipp av, fordi tanka våres er plassert i et anna tidsrom enn vi sjøl befinn øss i. 

Nå om dagen går det i beising av hus, og avslutninger av alt som kænn avsluttes, ei tid som føles litt sprengt i huggu. Mye og husse på, og mye å bli ferdig med tel et bestemt tidspunkt. Skulle det kåmmå på uforutsette ting som besøk eller en invitasjon, også kjent som tidstyver, i en slik periode, blir je nesten mannevond, for at noen forstyrrer den nøye planlagte framtida mi, som er fylt så det tyt utatt både i fortid og framtid.  Mulig det er akkurat det som er tidsklemma. En forferdelig følelse av å bli skvise. Det værste er at det meste er sjølpåførte faktorer. Hadde je itte gjennomgått ælle tinga som ska skje framover i huggu fem tel ti gonger daglig, hadde det sannsynlig vørti at mye tid tel å vara tilstede. Det øves på detti inni huggu mitt, mens je fortsatt prøver å henge med på utsida, uten å vara overansvarlig for at ælt ska gå bra. Je har fortsatt at litt tiltru på dekk andre og.