Å sjå angst`n i kvitaue……

Itte veit je å slags diagnose je ha, men je æ nokså sikker på at je ha en (æ under utredning) Je tru muligens ælle ha en diagnose i løpet av et liv, om vi hadde gått ælle litt nærmere i sømma. Tru itte diagnoser æ viktig førr diagnosens skyld, men den kænn vara mæ å sætta noen rammer førr åssen en ska håndtere det.

Det svinge seg godt i mitt huggu, å min kropp om dagen, ta hvilken grunn æ je litt usikker på. Det æ nettopp dæ som æ så vanskeli mæ psykisk helse, det æ itte støtt like lett å sjå å som gjør den sjuk. (Fysisk helse æ mye mer håndfast, men sjølsagt itte i ælle tilfeller.) Om en itte kjinne forvarsla på at den psykiske helsa æ ute å vingle, vitne ingen tvil når sjukdommen er et faktum. Når pusten itte kjæm lengre ned en øvre del ta brystbeinet, å lungen kjinnes ut som små erter, å den føles som noen stå å skvise brystbeinet fra innsia, det suse i huggu som om du skulle ha reist deg litt førr fort, å hjerteslaga høres kjinnes i hår ei celle ta kroppen(gjerne litt urytmisk) noen gonger stivne ælt å det nytte itte å røre på seg, hjernen slutte å ta i mot kommando……da æ gode råd dyre. Å det mangle itte på gode råd, det æ bære så innihampen utfordrende å ta dom i bruk, når det stå på som værst. Det æ lett som fett når fornuften råde, å væta akkurat åssen ting ska gjøras, men å overføre det tel minutta å tima det hærje føles nesten som en umulighet. (detti æ mine symptomer, å itte fasitten på åssen andre føle det)

I huggu mitt æ det stinn brakke hele tia, det æ fullt ta tanker som kjøre sentrifuge…..når en tanke er brukt opp hell gjennomført, kjæm det en ny som je tru æ kjempeviktig at få oppmerksomhet. Den tanken hell oppgaven kænn vara nokså liten å unødvendig, men enda den ha gått igjennom systemet(også kællt sentrifugen) blåses den opp tel no kjæmpedigert å kjæmpeviktig(detti æ altså en følelse) Når tanken æ overdimensjonert, plasseres den i ei nokså lang kø ta andre overdimensjonerte tanker som vente på å bli tatt hånd om. Detti æ et typisk stress symptom! Fornuften si meg no ænna, men når huggu æ sprengt ta tanker, bli det nødvendigvis liten plass tel fornuft…

Oppgaven behøv itte å vara så mange førr å førr å bli stresse, førr det æ tomrommet i mellom oppgaven som utløse stress. Å vara travel æ itte det såmmå som å stresse. I detti tomrommet bli det god tid tel å bekymre deg førr neste oppgave(som nå ha vørti enorm)Det viktige bli da å kåmmå seg førrbi denni oppgaven, førr på andre sia ta den ska det bli roligere perioder………men neida. Lykken æ kortvarig å nye oppgaver stå førr tur. Denni evige jakta koste itte så mange kalorier, men den koste uendelig mange timer mæ «fysiske» plage å lite nattesøvn. Det tæk å bort muligheten tel å vara tilstede……..altså å leve!

Je ha det itte slik hele tia, men periodevis æ det ille, akkurat nå æ det slik. Je væl å gjøra meg sjøl enda mer sårbar væ å dele, men syns det æ så ufattelig viktig å væta att vi ælle har ei psykisk helse, å den kænn umulig vara like fresk hele tia. Å det æ helt greit å trenge hjelp innimellom. Tenkj om vi skulle ordne opp ælt sjøl, når den fysiske helsa svikta…….å vi itte skulle kunne si det att noen førr at vi vart sett på som litt rare…. Vi væl itte å slags fysiske sjukdommer vi få, å tru meg vi væl itte å slags psykiske sjukdommer vi få hell. ( en sænnhet mæ modifikasjoner, om en tæk mange hensyn)

Je ska vara mæ å lede Verdens dagen førr psykisk helse i Ringsaker neste onsdag(Prøysenhuset) og håpe det æ mange som møte opp. Det æ viktig at psykisk helse (god eller dårlig) få mange ænsikter. Detti gjeld nemlig hvermannsen!

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer