Å sjå angst`n i kvitaue.

Itte veit je hva slags diagnose je har, men je er nokså sikker på at je har en, er under utredning. Je trur muligens ælle har en diagnose i løpet av et liv, om vi hadde gått ælle litt nærmere i sømma. Trur itte diagnoser er viktig for diagnosens skyld, men den kænn vara med å sætta noen rammer for åssen en ska håndtere det.

Det svinge seg godt i mitt huggu, og min kropp om dagen, av hvilken grunn er je litt usikker på. Det er nettopp det som er så vanskelig med psykisk helse, det er itte støtt like lett å sjå hva som gjør den sjuk. Fysisk helse er mye mer håndfast, men sjølsagt itte i ælle tilfeller. Om en itte kjinne forvarsla på at den psykiske helsa er ute og vingle, vitne ingen tvil når sjukdommen er et faktum. Når pusten itte kjæm lengre ned en øvre del av brystbeinet, og lungen kjinnes ut som små erter. Og det føles som noen står og skvise brystbeinet fra innsia, og det suser i huggu som om du skulle ha reise deg litt for fort. Og hjerteslaga høres kjinnes i hår ei celle av kroppen, gjerne litt urytmisk. Noen gonger stivner ælt og det nytte itte å røre på seg, hjernen slutte å ta i mot kommando, da er gode råd dyre. Å det mangler itte på gode råd, det er bære så innihampen utfordrende og ta dom i bruk, når det står på som verst. Det er lett som fett når fornuften råde, og væta akkurat åssen ting ska gjøras, men og overføre det tel minutta og tima det hærje, føles nesten som en umulighet. Detti er mine symptomer, og itte fasitten på åssen andre føle det.

I huggu mitt er det stinn brakke hele tida, det er fullt av tanker som kjøre sentrifuge. Når en tanke er brukt opp eller gjennomført, kjæm det en ny som je trur er kjempeviktig at får oppmerksomhet. Den tanken eller oppgaven kænn vara nokså liten og unødvendig, men enda den ha gått igjennom systemet, også kællt sentrifugen, blåses den opp tel noe kjempedigert og kjempeviktig. Når tanken er overdimensjonert, plasseres den i ei nokså lang kø tav andre overdimensjonerte tanker som venter på å bli tatt hånd om. Detti er et typisk stress-symptom! Fornuften sier meg noe ænna, men når huggu er sprengt av tanker, blir det nødvendigvis liten plass tel fornuft.

Oppgaven behøv itte å vara så mange for å bli stresse, det er tomrommet i mellom oppgaven som utløse stress. Å vara travel er itte det såmmå som å stresse. I detti tomrommet blir det god tid tel å bekymre seg for neste oppgave, som nå har vørti enorm. Det viktige blir da å kåmmå seg forbi denni oppgaven, for på andre sida av den ska det bli roligere perioder. Lykken er kortvarig og nye oppgaver stå for tur. Denni evige jakta koste itte så mange kalorier, men den koste uendelig mange timer med «fysiske» plager og lite nattesøvn. Det tæk og bort muligheten tel å vara tilstede, altså å leve!

Je har det itte slik hele tida, men periodevis er det ille, akkurat nå er det slik. Je væl å gjøra meg sjøl enda mer sårbar ved å dele, men syns det er så ufattelig viktig å væta at vi ælle har ei psykisk helse, og den kænn umulig vara like fresk hele tia. Og det er helt greit å trenge hjelp innimellom. Tenkj om vi skulle ordne opp ælt sjøl, når den fysiske helsa svikta, og vi itte skulle kunne si det tel noen for at vi vart sett på som litt rare. Vi væl itte hva slags fysiske sjukdommer vi får, og tru meg, vi væl itte hva slags psykiske sjukdommer vi får heller.

Je ska vara med å lede Verdens dagen for psykisk helse i Ringsaker neste onsdag på Prøysenhuset, og håper det er mange som møter opp. Det er viktig at psykisk helse, god eller dårlig, får mange ansikter.

Detti gjeld nemlig hvermannsen!