Raushetens tid?

Syns mæssom je akkurat ha støvsugd oppatt de siste barnål`n fra juletreet i fjor. Mulig je borde støvsuge oftere. Fant faktisk att ei rau julekule under vedkassa i førrviku`n, lætt`n ligga der så lengi. Ska jo snart finna`n framatt lell. Vørti enig med meg sjøl om at det itte er en klisjè at tia gå fortere med åra. Føles som om det er bære 52 sekund i ett minutt, så fort som tia gå. Itte lengi sia je satt her å skreiv meg inn i det nye året. Da var det slanking ta ribbefett som gjaldt. Nå er vi på tur inni oppfeitingstia. Hadde vi vøri grispurker, så hadde det sett svart ut førr øss på nyåret. Takk og lov, så gi det større nåde å vara tobeint, enn firbeint… Snart ska vi gjennom den vikua i året som vi er så bevisst på, men samtidig like ubevisst i. Få høgtider framstå vi som så rause, men alikevel så nærmest øss sjøl. Hårfin balanse mellom giverglede og fråtsing. De fleste je tala ve før jul, er skjønt enige om at vi kjøpe førr mye, førr dyre gaver, førr mange gaver, at det er tull med sju slag, kalendergaver, nyvaske hus og at vi stresse førr mye. Undres litt over den enstemmigheten je oppfatte, over at vi itte vil vara med på denni galskapen lengre. Samtidig det påfallende fraværet av endring. Er det frykten førr å starte endringen som gjør den så lite synelig?

 

Få ta øss treng no mer enn vi ællerede har. Og de fleste ta øss bruke mer penger enn vi har tel disposisjon. Raushet har lite med mengden, kvaliteten, størrelsen og prislappen på det vi gir bort. Er vi dårlige venner om vi bryt sirkel`n med julegavebytting? Blir unga sin popularitet målt i antall gaver og sluttsum? Er detti god verdiskapning førr etterkommera våres? Trur ganske sikker at unga blir skadelidende på sikt når vi vaksne vise veg med slike holdninger. Er det slik at det er rausest å gi bort mye og stort når enn har mye å gi ta? Eller er de rauseste dom som gir mye av det vesle dom har? Itte nødvendigvis i gaveform, men i form ta omtanke, tilstedeværelse og en følelse av tilhørighet? Å bryte fastgrodde mønster og dårlige sirkler er noe ta det mest vanskelige vi gjør. «Never change a winning consept…» føle litt på at julekonseptet føre tel væl så mye tap som vinning.

 

Hadde itte tenkt dessi tanken om itte den gjennomsnittlige samtalen før jul hadde omhændle stress, økonomi og oversosialisering. Opplevelsen er at detti gjeld mer damer enn menn. Om dekk noen gong ha tulle dekk inn på et kjøpesenter før jul, kænn dekk muligens ha observert følgende: fysst kjæm fruen hælvjoggede med stivt målretta blikk og raurosete kjækar, mens gubben kjæm slentren ett par meter bak, med stappfull hændlekørj, og et blikk som vitne om snart tom konto og en framtidig søknad om større kredittgrense på Mastercardet. Mulig hænn kænn sjå ut som`n ha fått en beordring fra øverstkommanderende og er lite hyppen på refs…Kænn sjå ut som som det er litt ubalanserte forventninger mellom de to kjønn. Julefred, kos, ettertanke, refleksjon, feiring og medmennesklighet blir så fjernt i en slik setting. Det er som om Nissen, mengder, størrelser, flest ting, kaker, mæddager, antall salmiakkflasker og invitasjoner blir julens glade bud framover, og itte «Han som fødtes i en stall, vår frelser og vår Gud» Treng itte å vara spesielt religiøs førr å savne grunnleggende verdier i vikua vi øyeblikkelig ska inn i, om en feire Kristi fødsel hell Midtvintersdagen.

 

Oppfordre tel å gi! Gi deg sjøl oppmerksomhet og pusterom tel å vara sjølivaretagende og tilstedeværende. Da vil både du og omgivelsa dine bli belønne med ro, nærvær, fine øyeblikk og en følelse ta tilhørighet. Ha fortsatt ei sterk tru på at kjærlighet er det beste å både gi og få. Det beste ta ælt, det er gratis!

 

Ønske dekk ælle ei sjølivaretagende og pustende jul!

 Bilde

Advertisements