Raushetens tid?

Syns mæssom je akkurat har støvsugd oppatt de siste barnål`n fra juletreet i fjor. Mulig je burde støvsuge oftere. Fant faktisk att ei rau julekule under vedkassa i førrviku`n, lætt`n ligga der så lengi. Ska jo snart finna`n framatt lell. Vørti enig med meg sjøl om at det itte er en klisjè at tida går fortere med åra. Føles som om det er bære 52 sekund i ett minutt, så fort som tida gå. Itte lengi sia je satt her å skreiv meg inn i det nye året. Da var det slanking av ribbefett som gjaldt. Nå er vi på tur inni oppfeitingstia. Hadde vi vøri grispurker, så hadde det sett svart ut for øss på nyåret. Takk og lov, så gir det større nåde å vara tobeint, enn firbeint… Snart ska vi gjennom den vikua i året som vi er så bevisst på, men samtidig like ubevisst i. Få høgtider framstå vi som så rause, men likevel så nærmest øss sjøl. Hårfin balanse mellom giverglede og fråtsing. De fleste je tala ve før jul, er skjønt enige om at vi kjøpe for mye, for dyre gaver, for mange gaver, at det er tull med sju slag, kalendergaver, nyvaske hus og at vi stresser for mye. Undres litt over den enstemmigheten je oppfatter, over at vi itte vil vara med på denni galskapen lengre. Samtidig det påfallende fraværet av endring. Er det frykten for å starte endringen som gjør den så lite synelig?

Få ta øss treng noe mer enn vi ællerede har. Og de fleste av øss bruke mer penger enn vi har tel disposisjon. Raushet har lite med mengden, kvaliteten, størrelsen og prislappen på det vi gir bort. Er vi dårlige venner om vi bryt sirkel`n med julegavebytting? Blir unga sin popularitet målt i antall gaver og sluttsum? Er detti god verdiskapning for etterkommera våres? Trur ganske sikker at unga blir skadelidende på sikt når vi vaksne vise veg med slike holdninger. Er det slik at det er rausest å gi bort mye og stort når enn har mye å gi av? Eller er de rauseste dom som gir mye av det vesle dom har? Itte nødvendigvis i gaveform, men i form av omtanke, tilstedeværelse og en følelse av tilhørighet? Å bryte fastgrodde mønster og dårlige sirkler er noe av det mest vanskelige vi gjør. «Never change a winning consept…» føle litt på at julekonseptet føre tel væl så mye tap som vinning.

Hadde itte tenkt dessi tanken om itte den gjennomsnittlige samtalen før jul hadde omhændle stress, økonomi og oversosialisering. Opplevelsen er at detti gjeld mer damer enn menn. Om dekk noen gong ha tulle dekk inn på et kjøpesenter før jul, kænn dekk muligens ha observert følgende: fysst kjæm fruen hælvjoggede med stivt målretta blikk og raurosete kjækar, mens gubben kjæm slentren ett par meter bak, med stappfull hændlekørj, og et blikk som vitner om snart tom konto og en framtidig søknad om større kredittgrense på Mastercardet. Mulig hænn kænn sjå ut som`n har fått en beordring fra øverstkommanderende, og er lite hyppen på refs. Kænn sjå ut som som det er litt ubalanserte forventninger mellom de to kjønn. Julefred, kos, ettertanke, refleksjon, feiring og medmenneskelighet blir så fjernt i en slik setting. Det er som om Nissen, mengder, størrelser, flest ting, kaker, mæddager, antall salmiakk-flasker og invitasjoner blir julens glade bud framover, og itte «Han som fødtes i en stall, vår frelser og vår Gud» Treng itte å vara spesielt religiøs for å savne grunnleggende verdier i vikua vi øyeblikkelig ska inn i, om en feire Kristi fødsel hell Midtvintersdagen.

Oppfordre tel å gi! Gi deg sjøl oppmerksomhet og pusterom tel å vara sjølivaretagende og tilstedeværende. Da vil både du og omgivelsa dine bli belønne med ro, nærvær, fine øyeblikk og en følelse ta tilhørighet. Ha fortsatt ei sterk tru på at kjærlighet er det beste å både gi og få. Det beste av ælt, det er gratis!

Ønske dekk ælle ei sjølivaretagende og pustende jul!