Hold ut!!!!

Som dame æ det en del traumatiske ting en må igjennom førr å ta seg ut fra si beste side…

Når je tenkje meg om, æ je litt usikker på å som æ den beste sia. En ta de mest fantastisk hell traumatiske oppfinnelsa je veit om i denni sammenhengen må vara HOLD IN strømpebukse…

Je kjinne je må ta et magadrag før je byne å førrtælja videre nå, førr så utmatte bli je ta å tenkje på denni oppfinnelsen. Ei strømpebukse som ska få meg tel å klare å skvise meg inn i en størrelse under dæ je normalt bruke. Hell som ska få meg tel å sjå ut som je ha midje å ei slags sprættrompe.

Jaggu sa je smør!!!!

Førr det fysste æ detti væsenet laga ta et så tynt materiale att mæ mine flisete vintertørre poter æ det nesten umuli å få på seg uten å laga høl. Mæ lang fartstid å oppspart erfaring smør je fingra mine å læ dom tørke, å gnæg ta de værste flis`n før je byne….SÅ ……. angrip je strømebuksa som om det æ en slags OL gren je ska gjennomføre, je bøye meg fram å trosse magan som presse seg i mellom meg å strømpebuksa. Før je få bynt, lyt je oppatt å puste….førr nå ha det bynt å dra seg tel mæ åndenød å småangst førr den fryktlige følelsen som æ i ferd mæ å ta over kråppen min. Je tæk tak i det eine strømpebuksebeinet å rulle det sammen, slik at det ska vara bære å smette tæ`n inni å dra resten oppover lanken. Je tæk sats på nytt, mæ litt hardere fart denni gongen, så magan itte ha en sjangs tel å gjøra motstand, like grett å venne magan tel følelsen, førr den vil vedvara mange timer uansett.

Nå æ je neatt væ de nylakkerte tæ`n å få såvidt tukle tæ`n inni den fysste rullen å få dri`n oppatt kneet. Je lyt stoppe der, hell så bli det førr mye spenn tel det andre beinet. Det andre beinet æ nemlig enda værre å få inni enn det fysste, førr nå æ følelsen ta å vara fastspent nokså stor. Litt som å sitta fast i en strikk mæ stort spenn. Skulle je vara så uhældi å slæppe nå, ville je antageli vørti slengt mæ ei voldsom fart bakattover. Det æ itte akkurat uten risiko å sjå bra ut.

Nytt magadrag, å je hiv meg framattover å nærmest fange det andre beinet i en vill kamp førr å itte miste drivet. Da je endelig ha kømmi så langt, å strømpebuksa fotsatt æ hel, tæk je meg ei lita pause. Den pausa benytte je anledningen tel å føle meg fri, å flytende i fasongen, men mæ et stramt program nytte det itte å kvile førr lengi. Neste utfordring hell problem som je lik å kælle det nærme seg mæ stormskritt. Je ska nå prøve å få resten ta strømpebuksa førrbi låra. Dæ gå itte så æller værst viss je tæk litt å litt på hårt bein, førr å hølle balansen. Rompa by på litt mer, nå je kjæm ditt sitt strømpebuksa mer som en tjukk strikk rundt meg, å det ser ut som`n æ ælt førr liten. Je tørr itte å dvele førr lengi væ tanken, da fare førr kollbrænn æ ganske stor væ slik brutal hindring ta blodsirkulasjon. Je tæk ti dæ je makte, men æ samtidig førrsiktig mæ stoffet å få bykse strikken over det breieste partiet.

Å nå æ det magan att…..je håpte rompa va det breieste, men det kænn virke som en del ta rompa ha vørti skvise mæ opp ta presse, å lagt seg som en ekstra maga litt under naver`n….

Det byne å bli slitsomt nå, så je gi det siste, akkurat slik som dom gi det lille ekstra på slutten ta en idrettsprestasjon, å rykkje resten over magan å opp tel underkænt`n ta Bh`n. Det æ nemlig helt nødvendig att strømpebuksa høll seg der både i stående å sittende stilling, førr att det ska ta seg best ut. Ætter denni seansen æ je like svett som førr je dusje, så je tæk meg en dusj tel mæ strømpebuksa på, å håp`n lufttørke mens je ordne resten ta staffasjen. Je ser meg sjøl i siluett i dæ je passere helspeile….(helspeil æ skikkeli toskete) da oppdage je plutseli at det itte ser ut som je ha fått midje å sprættrompe slik reklamen låvå, men je ligne mer på en fastelavensbolle, der det æ stor fare førr att fylle tyt ut. Je bestemme meg førr å ta sjansen, å behøll strømpebuksa på, ha tross alt brukt en del tid på detti.

Festpynte å fin entre je festen, å føle meg ittså værst……helt tel je få sætt meg. Mæ det såmmå je få hekte rompa neppå stol`n kjinne je det byne å rulle ned litt på den eine sia…….je ser mer litt kjapt rundt førr å få et overblikk. Æ det noen som ha sett at fastelavensfylle ha bynt å tyte ut på den eine sia?? Je servere ei skrøne å glise litt høgt, akkurat som dæ skulle få strømpebuksa tel å rulle oppatt ta seg sjøl. Je ha itte før tenkt tanken så sklutt hele magan ut, å dæ som en gong va deler ta rompa over strikken å je sitt mæ en kvelningsførrnemmelse litt langt ned på kråppen. Je prøve litt diskre å snike oppatt denni «fantastiske kråppsformer`n», men skjønne raskt att slaget æ tapt. Mens de andre æ på dænsegålve, lure je meg innpå kjøkkenent å finn saksa. Je bli nøddom å gi meg sjøl fysstehjelp, da ingen andre ser ut å oppfatte att detti æ akutt. Je få klyppt stikken i livet i filler, å kjinne att blodomløpet tæk seg oppatt. Det føles som å slæppe ut ta ei tvangsbukse, å festen tæk ei nye vending. En slik frihetfølelse kænn lett få enhver i festhumør.

Det kænn umulig finnes et produkt som ha fått et så feilslått navn som hold in strømpebukse?

Je erklære det fra nå av tel hold UT strømpebukse! Å det kænn umulig vara anbefalt ta astma å allergiforbundet å utsetta seg sjøl førr slike traumer

Slæpp magan laus, så få livet vara en ænna stann enn på midt`n 😉

Reklamer

Bilder i hode…….

Ha du noen gonger følt trangen tel å flire i begravelse, skrike høgt under en forelesning, synge høylydt midt i en konsert som itte æ din?? Je æ itte sikker på om detti æ en trang ælle få, men je æ en ta dom som ha slike tranger innimellom. Det æ akkurat som je noen gonger få lyst tel å gjøra ting som absolutt itte passe seg. Foreløpig ha detti gått grådig bra, da je æ nokså god på å følje sosiale kodekser….Om je kænn vælja æ itte dæ å flire i en begravelse ønsketenkning, men det æ akkurat som huggu noen gonger byne å leve sitt eget liv……vil gjøra det stikk motsatte ta dæ som egne seg. Je ha skrivi om det før, men i mitt huggu foregå nesten ælt i bilder…..nesten som tegneserie striper. Itte nødvendigvis morsomme, men ofte mæ et skråblikk på livet. Je lik å spekulere i åffer ting æ som dom æ. Gankse sjelden je finn svare, men je æ optimist å leite videre. Mulig det æ opprør mot å vara oppdragen, å flink jinte som tæk litt overhånd, hell så finns det helt sikkert en diagnose som dekke dessi symptoma. Et ta bildeserien som ha gått i reprise væ en del anledninger, æ bilde ta meg i en sosial sammenheng, der fasaden rår mer en dæ som godt æ i mine auer. Å folk oppføre seg i overkænt korrekt……da dukke det opp en slags revy i huggu……..je reise meg plutselig vældi upassende opp, å kænskje ænda mer upassende gå je bort åt ei som æ stiv i ænsiktet ta både sparkel å innøvde stive smil….je byne mæ å gi a et par øre fiker førr å vekka opp fra dvalen hu ser ut tel å vara i, å etterpå tæk je henda mine oppi håret hennes å busste skikkeli tel sveisen hennes, å gå telbarsatt tel start å sætt meg som ingenting ha skjedd, å føle meg vældi tilfreds mæ å ha ryste litt i grunnvollen tel førrsamlingen som sitt gapende att rundt bordet……….plutseli æ je telbarsatt tel virkeligheten å bli nesten redd førr at noen ska ha sett å je ha tenkt…..puh….men det ser ut tel att det ha godt ælle hus førrbi. Detti æ bære noen små eksempler ta å mange rare vendinger huggu kænn ta innimellom, å je tru de æller fleste ha slike bilder i huggu mæ jevne mellomrom, upassende tanker i upassende situasjoner. Å akkurat derførr lik vi å sjå på tv serier hell filmer der rollespellera tørr å gjøra dæ vi andre bære tenkje. Tru vel at det æ best att noen ta tanken vi har bør førrbli en tanke, mens i ande sammenhenger kunne det kænskje vøri på plass mæ en liten ørefik? Det æ nok detti som kælles en livlig fantasi, å itte bli redde je sitte itte slik når je æ sammen mæ dekk ;o) Itte ælltid det æ like lurt å vara ærli i sin oppførsel…….


Ting tar tid………….men jaggu tæk dom plass å…….

Je ha fått den store røddeånden over meg……..fryktli synd den ånden itte er innom oftere, førr behovet er stort og gjentagende………å je unners litt på om det er noen som går bak meg å dræg uttatover dæ je rødde, førr det bli da liksom ittno likere………derførr ha je gått tel litt hardere angrep denni gongen……je fjerne digre hauer mæ saker å ting je antagelig itte ha det spøtt bruk førr lengre……Mulig je ha no aner i hamster slekta hell no (…..hm…..je ha jo litt store framtenner…) uansett så by det på noen utfordringer når tinga byne å ta over i livet……Je tru denni evnen tel å samle på ting, å itte klare å kvitte seg mæ no, heng att fra den perioden i livet da je va så uhældi å få diagnosen blakk på ubestemt tid, å je tel å mæ måtte gå på butikken å hændle mæ matkuponger fra sosial kontoret….snakker om stigmatisering…….åsså matkuponger……føle plutsli att`n æ telbarsatt tel 40 tallet å krigstilstander, der det såvidt er mulig å karra tel seg en matbæta (detti va riktig nok førr noen år sia, men lell……)…….ittno rart att`n byne å spara på ælt når det bli så arbessomt å skaffe seg no nytt…….da legg`n ælt tel side, små knapper, klær som nesten passe viss je bære gå neatt 15 kilo……som je ha prøvd i snart 10 år…….men det eneste som ha skjedd er att je ha gått opp 15 kilo tel, så nå er je søren ta meg 30 kilo unna Levis buksen mine som va skikklig hotte på 90 tallet…….mulig det er nostalgi som gjør att je ha tvihølt på ælle tinga mine……itte godt å si å som er årsaken, men det er i det minste bra førr miljøet når en itte skifte ut ting så ofte……..så da er vel årsaken att je er enormt miljøbevisst………vel vel……..Je bli nok nødd om å rive laus det tette bændet tel noen ta dessi tinga, førr huset je bo ti er ca. 80 kvadratmeter å uten skåpplass, så da si det seg sjøl, det bli enten meg hell tinga som lyt ut…….å je syns det er førrsætt om tinga ska få så overtak att dom hiv meg ut ta mitt eget hemat………men slik ha det da jammen vørti på mange vis. Tinga eig øss mer enn vi eig tinga………Jo bære råd je ha fått jo mindre bevisst ha je vørti på å skaffe meg no nytt…….( itte att je er no velstående nå hell om noen skulle lure……..) Det bli lettere å kjøpe ting som en itte har brukt førr når en itte treng å snu ælle kroner å tomflasker………….å lykkefølelsen over å ha skaffe seg no er så kortvarig……..bære et lite øyeblikk så er følelsen borte, å jakta på nye ting å fylle huset mæ er i gang…………….Je husse den fysste gongen je fækk meg ny sofa…….den hadde je glede meg tel, å spinke å spart tel i flere år…………å når Bohusbilen entre garsdplassen va je nesten som en femåring på julekvæln……….å den følelsen varte i mange måneder etterpå……..den følelsen er itte så lett å behølle når en itte ha måtte jobbe førr å få tak i dæ en ønske seg…………Je ha itte en stor drøm om å bli kronisk blakk att, men je håpe att je kænn fortsetta å bestemma over tinga mine, førr dom tæk over meg………..

 


Galskap……….en lidelse hell en gave?

Finns det positiv galskap? Je ha brukt galskap som en ta mine virkemidler de siste åra je ha jobbe mæ folk……….å je ha tru på att en posjon galskap er sunt førr absolutt ælle, men mange er frykteli redde førr å utføre no som kænn ansjås som litt over kænten, mens andre lev nesten konstant i en slags galskaps verden……..Før…..å sikkert i dag å, va galskap en slags diagnose på folk som oppførte seg avvikende fra «normalen»……..(je ha ittno fagli kompetanse på område, men ha lang praktisk erfaring) Å det er vel omtrent slik vi oppfatte galskap i dag å…….je ane itte å mange tusen menneskjer je ha fått tel å gjøra ting som je anser som positiv galskap…………Gråsteinskosing, luftslottbygging, riverdæns (dænse mæ raka river), meitmarklytting, skydottstudering, stubbestussing (sitta på en stubbe å stusse litt over saker å ting….)maursafarier, folk ha frivillig møtt veggen osv osv……(akkurat dessi øvelsa ha sin opprinnelse i Lucky Næroset…….men treng absolutt ingen geografisk bestemmelse førr å tas i bruk) grunn tel att je ønske å få folk tel å bruke galskap i hverdagen sin er itte att je treng noen å flire ta, hell drite ut…..dæ klare je helt fint sjøl, men je veit det er forløsende på begrensende tanker å høldninger………Det er itte tvil om att det gjør no mæ folk, når dom lyt gjøra «domme, gale» ting …..å i tillegg ha tilskuere som stå å flire høylytt ta dom………Hadde flere tort å vise sine litt gale sider, så hadde kreative løsninger kømmi mye lettere, førr je er itte i tvil om att menneksjer som tørr å ta i bruk større del ta huggu sitt, som tørr å si ting høgt som kænskje itte passe seg en gong, å som ingen ha sagt førr, er menneksjer mæ store ressurser som vi kænn få glede ta om vi tørr……..Ælle de store oppfinnera som gjør att vi slæpp å sende røyksignaler om åssen det stå tel, slæpp å vaske klær i iskaldt vatn tel koldbrænn så smått kjinne si besøkelsestid, slæpp å leke hæst førr å få gjort vårønna…………tru mange ta dom som ha kømmi mæ nokså innovative forslag oppigjennom ha vørti ansett som litt gale, å vørti glist ta…….men den som ler sist……..Det er så førløsende å ufarli å slæppe ut galskapen innomellom (å da prate itte je om galskap som gjør at folk utføre groteske hændlinger…..) je prate om galskap som gjør att folk tenkje friere, å som gjøra att vi i noen minutter tørr å drite ti å ælle andre måtte syns. Galskap virke provoserende på en del, å je tørr å påstå att dom som er mest redd førr det er dom som treng det mest. Som sagt er det itte førr å drite ut folk, men om vi tørr å slæppe øss sjøl neppå førr ei lita stund, vil omverdnen respondere på en positiv måte………de fleste vil bære att noen andre ska gjøra det fysste steget……..Ætter noen gongers øving, byne det tel å mæ å kjinnes naturlig ut, å ætterhvert er det ingen som reagere på stønta dine…….Seriøsitet er nok oppfatte på en litt ænna måte enn den je har innimellom, da je få inntrykk ta att dæ bli sett i sammneheng mæ autoritetsskrekk, stillhet, høytid, å undertykt stemning…….Førr meg er seriøsitet, å ta folk på ællvår, men å bruke utradisjonelle virkemidler( der galskap er kun en av mange virkemidler) førr å løse ut ressurser. Tru mange som sitt psykisk langtidssjuke kunne ha vørti freske om samfunnet hadde aksepteret enn større del galskap, førr dæ er itte bære en sjukdom, men en gave i riktige omgivelser. Den sjuke formen førr galskap sitt mest sannsynelig i systemer som itte akseptere annerledeshet……..


Som å pisse på strømgjerde……….?

Je ha brukt mye tid på å tvihølle på tanker som itte virke særli bra førr meg, men som je ælltid ha vøri i besittelse ta……. Gammel vane vond å vende……en gluping som fænt på dæ uttrykke tru je ratt. Veit itte å mange gonger je ha havne oppi ubehagelige situasjoner i på bakgrunn ta att je støtt ha gjort det slik, enda så godt je veit å som æ smartere å gjøra. En tæk de såmmå dårlige valga oppatt å oppatt litt ubevisst……….å ætter hårt så bli det djupere å djupere spor som æ gørrleie å kåmmå ut ta……..å da bli`n der driven…….ittno særli framdrift. Det æ lettest å gjøra dæ som itte æ smart førr en sjøl, førr da slæp`n ofte å konfrontere no…..(je hate konfrontasjoner, å gå itte bære rundt grauten, men helst langt uttaførr talliken om det bli nødvendig) De gonga je ha hatt det vanskeli, ha je itte tort å ta de valga som æ mæst riktig førr meg sjøl, men ha liksom hølt ut førr att det æ minst ubehageli (trudde je……) Å det æ da je ha bynt å pynte på fasaden, førr du bli liksom tatt mæ boksa nere, om du innrømme att du itte tørr å ta et valg……att du itte tæk valget når du veit att dæ æ smartest. Ingen som lik å bli ansett som dom! ……Akkurat da tru je det hadde vøri bra mæ ett skikkeli støt, som en slags kraftig mønsterbryter førr å bli ryste ut ta gamle vaner, å djupe dårlige spor som itte virke , men som bære skje uten att en skjøne åffer……….det va da je kom på att det kunne ha vøri lurt å fått ett orntli sjokk, omtrent som å pisse på strømgjerde………itte førr att je ha prøvd, men ha en livlig fantasi, å innbille meg glatt att dæ æ en litt sjokkerende opplevelse……å antageli bli det itte gjentatt så ofte……Ætter et slik sjokk, må en antageli riste litt i huggu førr å kåmmå seg ti att, å kænskje vart det tel det bære, å att de gamle erfaringa je hadde itte stemte mæ virkeligheten lengre…….å leve æ en konstant læreprosess, men itte kænn je få vara mæ på no mer interessant…… Førr å få utvikling æ det faktisk nødvendig mæ motstand…….ingen friksjon – ingen framdrift!

Så oppfordringen må bli: att stå du fast væ ett vægkryss i livet, oppsøk ett strømgjerde……. ;o)