Bilder i hodet.

Har du noen gonger følt trangen tel å flire i begravelse, skrike høgt under en forelesning, eller synge høylydt midt i en konsert som itte er din? Je er itte sikker på om detti er en trang ælle får, men je er en av dom som har slike tranger innimellom. Det er akkurat som om je noen gonger får lyst tel å gjøra ting som absolutt itte passe seg. Foreløpig har detti gått grådig bra, da je er nokså god på å følje sosiale kodekser. Om je kænn vælja er itte det å flire i en begravelse ønsketenkning, men det er akkurat som huggu noen gonger byne å leve sitt eget liv. Je vil gjøra det stikk motsatte av det som passe seg. 

Je har skrivi om det før, men i mitt huggu foregår nesten ælt i bilder, nesten som tegneseriestriper. Itte nødvendigvis morsomme, men ofte med et skråblikk på livet. Je lik å spekulere i åffer ting er som dom er. Ganske sjelden je finn svaret, men je er optimist og leiter videre. Mulig det er opprør mot å vara oppdragen, og flink jinte som tæk litt overhånd, eller så finns det helt sikkert en diagnose som dekker dessi symptoma. 

En av bildeserien som har gått i reprise ved en del anledninger, er bilde av meg i en sosial sammenheng, der fasaden rår mer en det som godt er i mine auer. Og folk oppfører seg i overkant korrekt, da dukker det opp en slags revy i huggu, Tenkt tilfelle, je reiser meg plutselig veldig upassende opp, og kanskje enda mer upassende går je bort åt ei som er stiv i ansiktet av både sparkel og innøvde stive smil. Je byne med å gi a et par ørefiker, for å vekka opp fra dvalen hu ser ut tel å vara i. Etterpå tæk je henda mine oppi håret hennes og buste skikkelig tel sveisen hennes. Så går je telbarsatt tel start og sett meg som ingenting ha skjedd. Føle meg veldig tilfreds med å ha rystet litt i grunnvollen tel forsamlingen, som sitter gapende att rundt bordet. 

Plutselig er je telbarsatt tel virkeligheten og blir nesten redd for at noen ska ha sett hva je har tenkt…puh, men det ser ut tel at det har gått ælle hus forbi. Detti er bære noen små eksempler av hvor mange rare vendinger huggu kænn ta innimellom. Je trur de æller fleste ha slike bilder i huggu med jevne mellomrom, upassende tanker i upassende situasjoner. Å akkurat derfor lik vi å sjå på tv-serier eller filmer der rollespellera tør å gjøra det vi andre bære tenkje. Trur vel at det er best at noen av tanken vi har bør forbli en tanke, mens i ande sammenhenger kunne det kænskje vøri på plass med en liten ørefik?