Ting tar tid, og plass…

Je har fått den store ryddeånden over meg. Fryktlig synd den ånden itte er innom oftere, for behovet er stort og gjentagende. Og je unners litt på om det er noen som går bak meg å dræg uttatover de je rydder, for det blir da liksom ittno likere. Derfor har je gått tel litt hardere angrep denni gongen. Je fjerne digre hauger med saker og ting je antagelig itte har det spøtt bruk for lengre. Mulig je har noen aner i hamsterslekta eller noe, je har jo litt store framtenner.

Uansett så byr det på noen utfordringer når tinga begynne å ta over i livet. Je trur denni evnen tel å samle på ting, og itte klare å kvitte seg med noe, heng att fra den perioden i livet da je var så uheldig å få diagnosen blakk på ubestemt tid. Den gongen je måtte gå på butikken og handle med matkuponger fra sosialkontoret. Snakker om stigmatisering, åsså matkuponger. Føle plutslig att`n er telbarsatt tel 40 tallet og krigstilstander. Der det såvidt er mulig å karra tel seg en matbæta. Detti var riktig nok for noen år sida, men lell.

Ittno rart att`n byne å spara på ælt når det bli så arbessomt å skaffe seg noe nytt. Da legg`n ælt tel side, små knapper, klær som nesten passe, om je bære gå nedatt 15 kilo. Som je har prøvd i snart 10 år, men det eneste som har skjedd er att je ha gått opp 15 kilo tel. Så nå er je søren ta meg 30 kilo unna Levis buksene mine, som var skikkelig hotte på 90 tallet.

Mulig det er nostalgi som gjør att je har tvihøldt på ælle tinga mine. Itte godt å si hva som er årsaken, men det er i det minste bra for miljøet når en itte skifter ut ting så ofte. Så da er vel årsaken att je er enormt miljøbevisst 😉 Je bli nok nødd om å rive laus det tette båndet tel noen ta dessi tinga, for huset je bor i er ca. 80 kvadratmeter, og uten skapplass, så da sier det seg sjøl, det bli enten meg eller tinga som lyt ut. Je syns det er forsætt om tinga ska få så overtak att dom hiv meg ut ta mitt eget hemat, men slik ha det da jammen vørti på mange vis.

Tinga eig øss mer enn vi eig tinga. Jo bære råd je har fått jo mindre bevisst har je vørti på å skaffe meg noe nytt. Itte att je er noe velstående nå altså, om noen skulle lure. Det blir lettere å kjøpe ting som en itte har brukt for når en itte treng å snu ælle kroner og tomflasker. Lykkefølelsen over å ha skaffe seg noe er så kortvarig. Bære et lite øyeblikk så er følelsen borte, og jakta på nye ting å fylle huset med er i gang.

Je husse den fysste gongen je fekk meg ny sofa. Den hadde je glede meg tel, og spinke og spart tel i flere år, og når Bohusbilen entre garsdplassen var je nesten som en femåring på julekvæln. Den følelsen varte i mange måneder etterpå. Følelsen er itte så lett å behølde når en itte har måttet jobbe for å få tak i det en ønske seg. Je har itte en stor drøm om å bli kronisk blakk att, men je håper att je kænn fortsetta å bestemma over tinga mine, før dom tæk over meg.