Hold ut!

Som dame er det en del traumatiske ting en må igjennom for å ta seg ut fra si beste side… Når je tenkje meg om, er je litt usikker på hva som er den beste sida. En ta de mest fantastiske, eller traumatiske oppfinnelsa je veit om i denni sammenhengen, må vara HOLD IN strømpebukse. Je kjinne je må ta et magadrag før je byne å fortælja videre nå, for så utmattet blir je av å tenkje på denni oppfinnelsen. Ei strømpebukse som ska få meg tel å klare å skvise meg inn i en størrelse under det je normalt bruke. Eller som ska få meg tel å sjå ut som je ha midje å ei slags sprættrompe.

Jaggu sa je smør!!!!

For det fysste er detti vesenet laga av et så tynt materiale, at med mine flisete vintertørre poter er det nesten umulig å få på seg, uten å laga høl. Med lang fartstid å oppspart erfaring smør je fingra mine å lar dom tørke, og gnæg ta de værste flis’n før je byne. SÅ, angrip je strømebuksa som om det er en slags OL gren je ska gjennomføre. Je bøye meg fram å trosse magan som presser seg i mellom meg og strømpebuksa. Før je få bynt, lyt je oppatt å puste, for nå ha det bynt å dra seg tel med åndenød og småangst for den fryktelige følelsen som er i ferd med å ta over kråppen min. Je tar tak i det eine strømpebuksebeinet å rulle det sammen, slik at det ska vara lettere og smette tæ’n inni,  og dra resten oppover lanken. Je tæk sats på nytt, med litt hardere fart denni gongen, så magan itte har en sjans tel å gjøra motstand. Like grett å venne magan tel følelsen, for den vil vedvara mange timer uansett.

Nå er je neatt ved de nylakkerte tæ’n, og får såvidt tukle tæ’n inni den fysste rullen å få dri’n oppatt kneet. Je lyt stoppe der, ellers blir det for mye spenn tel det andre beinet. Det andre beinet er nemlig enda verre å få inni, enn det fysste. Nå er følelsen ta å vara fastspent nokså stor. Litt som å sitta fast i en strikk med stort spenn. Skulle je vara så uhældig å sleppe nå, ville je antagelig vørti slengt med ei voldsom fart bakattover. Det er itte akkurat uten risiko å sjå bra ut.

Nytt magadrag, å je hiv meg framattover å nærmest fange det andre beinet i en vill kamp for å itte miste drivet. Da je endelig ha kømmi så langt, å strømpebuksa fortsatt er hel, tæk je meg ei lita pause. I den pausa benytte je anledningen tel å føle meg fri å flytende i fasongen, men med et stramt program nytte det itte å kvile for lengi. Neste utfordring, eller problem som je lik å kælle det,  nærme seg med stormskritt. Je ska nå prøve å få resten av strømpebuksa forbi låra. Det gå itte så æller værst viss je tæk litt og litt på hårt bein, for å hølle balansen. Rompa byr på større problemer! Når je kjæm ditt, sitt strømpebuksa mer som en tjukk strikk rundt meg, og det ser ut som’n er ælt for liten. Je tørr itte å dvele for lengi ved tanken, da fare for kollbrænn er ganske stor, ved slik brutal hindring ta blodsirkulasjon. Je tæk ti det je makte, men er samtidig forsiktig med stoffet og får bykse strikken over det breieste partiet.

Å nå er det magan att…Je håpte rompa var det breieste, men det kænn virke som en del ta rompa har vørti skvisa med opp ta presse, og lagt seg som en slags ekstra maga litt under navel’n. Det byne å bli slitsomt nå, så je gir det siste, akkurat slik som dom gir det lille ekstra på slutten ta en idrettsprestasjon, og rykkje resten ta nylonrullen over magan,  og opp tel underkænt’n ta bh’n. Det er nemlig helt nødvendig at strømpebuksa høll seg der både i stående og sittende stilling, for at det ska ta seg best ut. Ætter denni seansen er je like svett som før je dusje, så je tæk meg en dusj tel med strømpebuksa på, å håp’n lufttørke mens je ordner resten av staffasjen. Je ser meg sjøl i silhuett i det je passerer helspeilet, (helspeil er en skikkeli toskete oppfinnelse) Da oppdage je plutselig at det itte ser ut som je har fått midje og sprættrompe, slik reklamen låvå. Je ligner mer på en fastelavensbolle, der det er stor fare for at fyllet tyt ut. Je bestemmer meg for å ta sjansen, og behøll strømpebuksa på, har tross alt brukt en del tid på detti.

Festpynte og fin entrer je festen, og føler meg ittså værst, helt tel je få sætt meg ned… Med det såmmå je får hekte rompa neppå stol’n,  kjinne je det byner å rulle ned litt på den eine sia. Je ser meg litt kjapt rundt for å få et overblikk. Er det noen som har sett at fastelavensfyllet har bynt å tyte ut på den eine sia? Je serverer ei skrøne, å gliser litt høgt, akkurat som det skulle få strømpebuksa tel å rulle oppatt ta seg sjøl. Je har itte før tenkt tanken så sklutt hele magan ut, og det som en gong va deler av rompa, over strikken, og je sitt med en kvelningsfornemmelse litt langt ned på kråppen. Je prøver litt diskret å snike oppatt denni «fantastiske kråppsformer’n», men skjønner raskt at slaget er tapt. Mens de andre er på dænsegålve, lurer je meg innpå kjøkkenet og finn saksa. Je bli nøddom å gi meg sjøl fysstehjelp, da ingen andre ser ut å oppfatte at detti er akutt. Je får klyppt stikken i livet i filler, å kjinne at blodomløpet tæk seg oppatt. Det føles som å slæppe ut av ei tvangsbukse, og festen tæk ei nye vending. En slik frihetfølelse kænn lett få enhver i festhumør.

Det kænn umulig finnes et produkt som har fått et så feilslått navn som hold in strømpebukse?

Je erklærer det fra nå av tel Hold UT strømpebukse! 

«Slæpp magan laus, så få livet vara en ænna stann enn på midt’n.»

Linda Sønsteby