Finns det positiv galskap? Je har brukt galskap som en av mine virkemidler de siste åra je har jobbe med folk. Je har tru på at en porsjon galskap er sunt for absolutt ælle. Mange er fryktelig redde for å utføre noe som kænn ansjås som litt over kænten, mens andre lev nesten konstant i en slags galskaps-verden. Før, og sikkert i dag og, var galskap en slags diagnose på folk som oppførte seg avvikende fra «normalen». Je har ittno faglig kompetanse på området, men har lang praktisk erfaring.
Je aner itte hvor mange tusen menneskjer je har fått tel å gjøra ting som je anser som positiv galskap. Gråsteinskosing, luftslottbygging, riverdæns (dænse med raka-river), meitmarklytting, skydottstudering, stubbestussing (sitta på en stubbe å stusse litt over saker å ting), maursafarier, folk har frivillig møtt veggen osv… Akkurat dessi øvelsa har sin opprinnelse i Lucky Næroset, men trenger absolutt ingen geografisk bestemmelse for å tas i bruk. Grunn tel at je ønsker å få folk tel å bruke galskap i hverdagen sin er itte at je trenger noen å flire av, eller drite ut. Det klare je helt fint sjøl, men je veit det er forløsende på begrensende tanker og høldninger. Det er itte tvil om at det gjør noe med folk, når dom lyt gjøra «dumme, gale» ting, og i tillegg ha tilskuere som står og flire høylytt ta dom.
Hadde flere tort å vise sine litt gale sider, så hadde kreative løsninger kømmi mye lettere. For je er itte i tvil om at menneksjer som tørr å ta i bruk større del av huggu sitt, som tørr å si ting høgt som kænskje itte passe seg en gong, å som ingen ha sagt før, er menneksjer med store ressurser, som vi kænn få glede av om vi tørr. Ælle de store oppfinnera som gjør at vi slepp å sende røyksignaler om åssen det står tel, slepp å vaske klær i iskaldt vatn, tel koldbrænn så smått kjinne si besøkelsestid, slepp å leke hest for å få gjort vårønna. Trur mange av dom som har kømmi med nokså innovative forslag oppigjennom har vørti ansett som litt gale, og vørti glist av, men den som ler sist…
Det er så forløsende og ufarlig å sleppe ut galskapen innimellom, og da prater itte je om galskap som gjør at folk utføre groteske handlinger. Je prater om galskap som gjør at folk tenkje friere, og som gjør att vi i noen minutter tørr å drite i hva ælle andre måtte syns. Galskap virke provoserende på en del. Je tørr å påstå at dom som er mest redd for galskap, er dom som treng det mest. Som sagt er det itte for å drite ut folk, men om vi tørr å sleppe øss sjøl nedpå for ei lita stund, vil omverdenen respondere på en positiv måte. De fleste vil bære at noen andre ska gjøra det fysste steget. Etter noen gongers øving, byne det tel å med å kjinnes naturlig ut, og etterhvert er det ingen som reagere på stønta dine.
Seriøsitet er nok oppfatte på en litt ænna måte enn den je har innimellom. Je får inntrykk av at seriøsitet blir sett i sammenheng med autoritetsskrekk, stillhet, høytid, og undertrykt stemning. For meg er seriøsitet, å ta folk på alvor, men å bruke utradisjonelle virkemidler, der galskap er kun en av mange virkemidler, for å løse ut ressurser. Trur mange som sitt psykisk langtidssjuke kunne ha vørti freske om samfunnet hadde akseptert en større del galskap, for det er itte bære en sjukdom, men en gave i riktige omgivelser. Den sjuke formen for galskap viser seg mest sannsynlig i systemer som itte akseptere annerledeshet.
Husmorvikarn 
Legg igjen en kommentar