TAKK!

Je vil benytte anledningen tel å takke i detti innlegget. Førr takknemmelighet heng høgt førr meg!

Høre flere si at det er tullete å bruke så mye penger på Byfest, glitter og glæm. Det er sluttsummen på kassalappen som telle. Verdien ta en slik fest er større en det som kænn måles i penger, og det kjæm lokalsamfunnet tel gode på andre måter. Å tenkje store tanker og lange linjer i et metaperspektiv kreve modige menneskjer. Vil derførr dele litt om åssen det oppleves å vara delaktig i et slik arrangement som går i bære noen få timer og kænn virke kostbart ved fysste auekast.

Det beste er ælle timer som blir brukt i forkænt ved å legga ned timer med planlegging og øving. Der ligg det mye forventninger og litt i overkant svulstige forestillinger om resultatet. Kreative menneskjer lik å tenkje store tanker om seg sjøl. Je er en ta dom! Vi blir gitt muligheten tel å bli kjent med nye musikkforbindelser på tvers ta sjangere og geografi innaførr kommunen. SÅ fruktbart og verdiskapende. Det å få møte andre menneskjer som er interessert i akkurat det såmmå som deg er unikt og itte ælltid like enkelt førr ælle å ta tak i sjøl. Itte så troverdig kænskje, men je er ganske sjenert. Vi kænn tru at vi itte at vi er bra nok, hell at det er litt frekt å spørra…

Je ha vørti gitt muligheten tel å møte så mange gode menneskjer. Folk je ha visst om og nikke tel, men itte delt tid og opplevelser med før nå. Å ’vara’ i såmmå musikk som andre er en gave og mer helsebringende enn hårt ett treningssenter (Uten forkleinelse ta det fenomenet) Der kjæm muligens den størst vinnende faktoren i et slik arrangement. Førr meg, og sikkert flere tel, er detti mer livgivende og mentalt helsebringende enn mye ænna. Sosial omgang, vara i takt med omgivelsa, samarbeide med andre ned tel bittesmå detaljer og føle seg som en del ta no større enn seg sjøl. Musikk er en unik kanal å dele ta følelsesregisteret sitt på når andre måter kænn kjinnes utfordrende. Og tru meg, det er fysisk ganske krevende å synge i mange timer på et teppelagt murgålv med eggeskalkartonger på vegga som sug æll lufta tur en før en ha bynt.

Takk tel ælle som ha smilt, oppmuntre, heia, vist både sorg og glede, sagt tullete ting som vi ha glist ta, sendt milde blikk, lagt tel rette, inspirert, inkludert og mye mer som je itte kjæm på akkurat nå. Takk tel lydmenn som stå mæ 48 utganger på en konsert og ha full kontroll så vi kænn føle øss trygge på at det beste kjæm ut tel det lyttende øret. Takk tel ælle som ha åpne lokala sine så vi har fått nye arenaer å bruke tel å førrmidle det vi trur mest på. Takk tel ælle som ha sørge førr dopapir og nytrakte kaffe tel en hver tid over ælt. Takk tel dekk som ha delt arrangement på facebook og andre plasser førr øss. Takk tel ælle som høre på det vi så inderlig ønske å dele med flest mulig. Takk førr ælle gode telbakemeldinger i etterkant i ælle slags fasonger og i ælle slags kanaler. Takk førr småpludring i tia etterpå førr øss som kjinne følelsen ta vakum etter en slik stor god opplevelse, det gir meining å vara flere. Takk tel tålmodige kjærester og samboere som læ øss vara borte i tide og utide. Nå høres det snart ut som ei Oscar tale, men det syns je jammen meg er på sin plass. For sist vil je rette en spesiell takk tel dekk Monica Olsen Østenheden og Lene Neby, som er to ta flere som få mest kjeft under et slik arrangement, men som ha sørge førr at vi andre ha fått både drøkki kaffe og tørke øss bak midt oppi ælt ænna 😉 TAKK!

Hell on Heels Byfest

Foto: Ringsaker Blad, Gaute Freng.

Reklamer

Å sjå angst`n i kvitaue……

Itte veit je å slags diagnose je ha, men je æ nokså sikker på at je ha en (æ under utredning) Je tru muligens ælle ha en diagnose i løpet av et liv, om vi hadde gått ælle litt nærmere i sømma. Tru itte diagnoser æ viktig førr diagnosens skyld, men den kænn vara mæ å sætta noen rammer førr åssen en ska håndtere det.

Det svinge seg godt i mitt huggu, å min kropp om dagen, ta hvilken grunn æ je litt usikker på. Det æ nettopp dæ som æ så vanskeli mæ psykisk helse, det æ itte støtt like lett å sjå å som gjør den sjuk. (Fysisk helse æ mye mer håndfast, men sjølsagt itte i ælle tilfeller.) Om en itte kjinne forvarsla på at den psykiske helsa æ ute å vingle, vitne ingen tvil når sjukdommen er et faktum. Når pusten itte kjæm lengre ned en øvre del ta brystbeinet, å lungen kjinnes ut som små erter, å den føles som noen stå å skvise brystbeinet fra innsia, det suse i huggu som om du skulle ha reist deg litt førr fort, å hjerteslaga høres kjinnes i hår ei celle ta kroppen(gjerne litt urytmisk) noen gonger stivne ælt å det nytte itte å røre på seg, hjernen slutte å ta i mot kommando……da æ gode råd dyre. Å det mangle itte på gode råd, det æ bære så innihampen utfordrende å ta dom i bruk, når det stå på som værst. Det æ lett som fett når fornuften råde, å væta akkurat åssen ting ska gjøras, men å overføre det tel minutta å tima det hærje føles nesten som en umulighet. (detti æ mine symptomer, å itte fasitten på åssen andre føle det)

I huggu mitt æ det stinn brakke hele tia, det æ fullt ta tanker som kjøre sentrifuge…..når en tanke er brukt opp hell gjennomført, kjæm det en ny som je tru æ kjempeviktig at få oppmerksomhet. Den tanken hell oppgaven kænn vara nokså liten å unødvendig, men enda den ha gått igjennom systemet(også kællt sentrifugen) blåses den opp tel no kjæmpedigert å kjæmpeviktig(detti æ altså en følelse) Når tanken æ overdimensjonert, plasseres den i ei nokså lang kø ta andre overdimensjonerte tanker som vente på å bli tatt hånd om. Detti æ et typisk stress symptom! Fornuften si meg no ænna, men når huggu æ sprengt ta tanker, bli det nødvendigvis liten plass tel fornuft…

Oppgaven behøv itte å vara så mange førr å førr å bli stresse, førr det æ tomrommet i mellom oppgaven som utløse stress. Å vara travel æ itte det såmmå som å stresse. I detti tomrommet bli det god tid tel å bekymre deg førr neste oppgave(som nå ha vørti enorm)Det viktige bli da å kåmmå seg førrbi denni oppgaven, førr på andre sia ta den ska det bli roligere perioder………men neida. Lykken æ kortvarig å nye oppgaver stå førr tur. Denni evige jakta koste itte så mange kalorier, men den koste uendelig mange timer mæ «fysiske» plage å lite nattesøvn. Det tæk å bort muligheten tel å vara tilstede……..altså å leve!

Je ha det itte slik hele tia, men periodevis æ det ille, akkurat nå æ det slik. Je væl å gjøra meg sjøl enda mer sårbar væ å dele, men syns det æ så ufattelig viktig å væta att vi ælle har ei psykisk helse, å den kænn umulig vara like fresk hele tia. Å det æ helt greit å trenge hjelp innimellom. Tenkj om vi skulle ordne opp ælt sjøl, når den fysiske helsa svikta…….å vi itte skulle kunne si det att noen førr at vi vart sett på som litt rare…. Vi væl itte å slags fysiske sjukdommer vi få, å tru meg vi væl itte å slags psykiske sjukdommer vi få hell. ( en sænnhet mæ modifikasjoner, om en tæk mange hensyn)

Je ska vara mæ å lede Verdens dagen førr psykisk helse i Ringsaker neste onsdag(Prøysenhuset) og håpe det æ mange som møte opp. Det æ viktig at psykisk helse (god eller dårlig) få mange ænsikter. Detti gjeld nemlig hvermannsen!

 

 

 

 

 

 

 

 


Bjørnen sover…..i shorts

Nå æ`n her!……Tia førr å laga hi.

Je æ itte så ulik hverken bjønn hell grævling, å bruke mye ta høsten på å laga hule tel vinter`n. Det gjeld å bonkre opp mæ godsaker, så vi få på øss vinterspekket, før en ny sammar ska tære på skråtten…… Her om dagen pusse je vinduer, en eksklusiv aktivitet som je spara spesielle anledninger. Mæ vinduspuss følje det gardinskift. Det passe seg jo å ha riktige gardiner tel riktig årstid……. sjøl om det virke tel at je æ den eneste i detti huset, som syns det æ særs viktig mæ årstidsprege gardiner…..

Det rækk nesten itte å bli august på kalender`n før je rødde vækk ælt som minne om bikinilinjer(denni «sammar`n» ha je behølt vinterpelsen ta helsemessige årsaker….)småsko, å tynne jakker mæ små blommer på, bli pakke sirlig (les: stappe i søppelsekker)inn på køtte. Det æ mæssom ittno ænna hell ull som gi meining denni årstia. Da dræg je fram en hau mæ ting som vitne om forhistorien på en sauskrått, i form ta ullsokker, ulltepper, ullsjal, ullgensere, tette gardiner å sko mæ ullfor. Ullfri saker som telys, lykter, Erika`r å te kjøpt på helsekåstbutikken( å den ligg nokså langt unna der je bo, men det æ jo dæ som æ årntli te…) Det gjeld det å få fyrt opp no ta bjørkve`n som ligg oppstable i uthuset…..det æ jo bjørkved som æ tingen i følge fagfolk der je bo(fagfolk=meg i detti tilfelle)Når telysa æ tent, bjørkve`n æ i ferd mæ å bli slukt ta flammer, ullsokka æ trædd godt oppover legga, ullpledde ligg bredd utover kråppen, yndlingsprogrammet æ i gang på fjernsynet, å sist men itte minst, teen som lufte kanel å eple, ligg som ei eim utover stuggua, servert fra en retrotekopp(viktig førr å få den rette stemningen), æ det klart førr å nyte vinterrede….

Som kjærring ligg det en del lykke i slike øyeblikk, da du førrnøgd ser ælt rundt deg i en nokså harmonisk å lun setting, der gardina stå i stil mæ kubbelysa………men detti vara ofte itte i så mange minutta…..dæ som nå skje æ at to andre beboere i denni hula gjør en generaltabbe…….hell to….førr det fysste bli det itte kommentert å fantastisk koselig det ha vørti, noe je da sjølsagt gjør dom oppmerksom på væ å spørra: ser dekk itte å je ha gjort? Halvhjerte prøve dom å redde seg innat væ å si……ha du klypt deg??? ……men det stoppe itte der serru, dom stille opp i vinterhula i SHORTS!!! Herregud, dæ æ vel ingen bjønn hell grævling som gå inn i hiet i shorts?? Je innser fort at je ønske meg raskere inn i hiet enn resten ta familien, å at det kænskje æ i tidligste laget, da grasklyppern fortsatt ha att en runde uttaførr hiet før løvet dætt helt… Ha en fin fin høst, å nyt den skarpe lufta, å de brennende fargen som snart bre seg utover lænnskapet! ….så kænn je lurkose meg under pleddet i mens 🙂

 


Å dele likt………

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Je ha vøksi opp mæ ei storesyster å en lillebror, mæ de sorger å gleder dæ medføre. Ser nok verdien ta søsken som mye større nå enn som tiåring. Je føle itte såmmå behovet førr å sikre meg goder i flokken nå, som je gjorde før. Husse godt på lordagskvæln, som heme at øss va den store godteri dagen. Ingen andre daar i vikua hadde såmmå susen som lordaskvæln, da vignetten ta halvsju rulle ut i rommet, å påsån mæ Maurud rifle potetgull mæ salt laga en lyd som fækk ganen tel å klappe sammen ta vellyst. Itte nok mæ dæ, høgdepunktet va da vi fækk ei glasscolaflaske på deling……Ha du noen gong prøvd å dele ei colaflaske i tre kjøkkenglass mæ absolutt helt lik mengde? Dæ va faktisk det viktigste mæ hele seansen……mæ nøysommelig helling ta brus, litt å litt vart fyllt oppi ett å ett glass mæ to tilskuere som hele tia følgte mæ som dommere på om ælt gikk riktig førr seg.. det gjalt liksom å bikke litt på huggu å sjå ætter om colaskårpa på de tre glassa gikk i rætt linje…ætter en del diskusjoner, så va det å kaste seg over det gode. Skulle tru at noe en itte fækk hår dag skulle nytes sakte, men neida…..det virke som vi utvikle en egen evne tel å kose øss fort, en bolle potetgull på deling va om å gjøra å få ti seg på kortest mulig tid. Tru itte det slo noen ta øss att, det va greit om en fækk mer enn øss to andre……en helt utenkelig tanke den gongen. Far hadde sin helt egen måte å sikre goden sine på, væ å ha ei helt egen glasscola som`n fyllte mæ Polly peanøtter. Hænn sa at det va farli førr onger å eta peanøtter da vi kunne sætta dom i hæsjen……….det rare va att vi trudde på`n tel vi nærme øss konfirmasjonalder……..men det va`n væl undt! Je ha en godt utvikle rettferdighetssans enda, men ha gudskjelov vørti mye bære på å dele. Je oppleve stadig at folk syns å dele mæ andre er svært tungt. Noen tru at det er best å hølle korta tett tel bryste, å itte dele hverken ideer hell tanker mæ andre. Je ha STOR tru på at å dele er en skapende kraft i seg sjøl, mæ dæ meine je at vi må tørra å dele mer. Vi er vel redde førr att noen ska snappe ideen rætt framma nåsån på øss, om du skulle få lyst tel å stjæla andres ideer, så kænn det vara en bære løsning å spørra om å få ta del i den gode ideen enn å ta over hele konseptet. Er itte dæ vanlig folkeskikk? Om je har en idè, vil je gjerne dele den mæ andre så fort som mulig, førr je tru dæ gi større muligheter førr at den ideen bli satt ut i livet. Tenkj å mye vi kænn skapa sammen om vi tørr å dele, enn om noen ha tenkt såmmå tanken, så bli det mye mer kraft i å samarbeide. Je ha vørti oppdratt tel å dele mæ andre, å je ska gjøra mitt beste førr å oppretthølle den egenskapen………men sia je ha vørti vaksin, ha je mi ega colaflaske nå :o)