Tenkj om vi var venner.

Det finnes mange slags vennskap. Noen er heldige å ha noen gode venner, de fleste har omgangsvenner, og alle har tilsynelatende venner. De viktigste er sjølsagt de gode vennene, som ikke alle er i besittelse av, men hva er en god venn? For meg er en god venn den som tåler lange perioder med avstand uten at det gjør noe, der du møtes igjen etter en lang periode, og praten går som om vi prates seinest i går.

Vennskap bør tåle uenigheter uten at det ødelegges av den grunn, vi kan da umulig være enige om absolutt alt hele tiden. Min venn bør kunne stille meg til veggs og stille spørsmål, og kunne komme med innspill uten at jeg tar det ille opp. Hvordan skal jeg kunne bli en bedre venn om ingen forteller meg hva jeg kan bli bedre på. Et vennskap overlever ofte kjærester, sjøl om det er fort gjort å glemme når forelskelsen er komplett oppslukende.

Jeg bør kunne være meg sjøl med styrker og svakheter. Jeg bør kunne dele alle mine innerste tanker uten at det rokker ved vennskapet. Jeg har ikke begynt å benytte meg av denne muligheten før i det siste. Har gått i mange år og holdt på alt som egentlig betyr noe for meg sjøl. Jeg har tenkt at det er best å holde det for meg sjøl, for om jeg hadde fortalt hvordan ting egentlig hadde vært, så hadde jeg kanskje blitt tatt for å være dum i tillegg, lenge leve stoltheten. Da ender jeg ikke opp med djupe gode vennskap, nettopp fordi jeg ikke har delt med andre.

I det øyeblikket jeg begynte å lette på lokket om hvordan jeg egentlig er, og hvordan jeg har det inni meg, så skjedde det store ting som betydde veldig mye. Da oppdaget jeg plutselig at jeg ikke var alene om ha de tankene og følelsene jeg har, en enorm lettelse. Det skumle er å opprette tillit, og tro på den. Jeg er ikke spesielt god på tillit. Gamle erfaringer sier at det ikke er lurt å stole på noen, men uten noen å stole på ville det bli fryktelig utrygt å leve. Derfor prøver jeg igjen, å ha tro på at det skal gå bra denne gangen.

Et vennskap bør være tillits-basert. Det skal ikke være nødvendig å si: «ikke si det til noen». I et vennskap bør det si seg sjøl, selvom jeg tar meg selv i og si det titt og ofte. Jeg trenger venner som tåler meg både seint og tidlig, som jeg kan komme inn hos, og slenge beina på bordet, der jeg kan grine hemningsløst om det skulle være behov, og kunne glise høgt sammen med.

Jeg trenger en venn som ser igjennom alle forsvarsmekanismer, og plukker meg ned igjen innimellom, noen jeg ikke trenger å unnskylde meg for. Dette er det jeg er villig til å gi tilbake i et vennskap. De vennene jeg kranglet mest med som lita, var de jeg var mest glad i, og vi ble venner igjen med nesten en gang, for vi skjønte jo at det kom til å bli kjedelig uten.

Tenk om vi som voksne kunne lære litt av unga. Det holder med en slik venn, og det er bonus om en har flere. Omgangsvenner er gode å ha, men lurt å ikke ha flere enn at de rekker og pleies, uten at det blir stress. Resten er folk som vi er på hils med, og kun veksler ord med av ren høflighet. Det er ikke alle forgitt å ha en god venn, men den beste måten å få det på, er å begynne og åpne seg sjøl, være ærlig og oppriktig. Da kan det hende du får en overraskelse.