Mindfulness – nå få vi roa øss litt…

Itte lett å henge med i svinga på å som ska tel førr å vara et velfungerende menneskje om dagen.

Den eine metoden med frakkere utenlænsk navn enn den andre, ska visst vara helt nødvendig førr å lykkes. Nå vise det seg at å vara mindful er det hotteste. Tenkte fysste gongen je hørte uttrykket at je måtte vara ferdig kvalifisert tel en slik tilstand, førr huggu mitt er jo stadig fyllt tel randen med tanker. Mind ful = Huggu fullt var min konklusjon, og vart fryktelig glad førr at je endelig var i besittelse ta noe som andre betale i dyre dommer førr å oppnå. Hovmod stå førr fall er det visst noe som hette. Det skulle je få erfare litt seinere…

Je ha ofte kjint meg sugd inni senterifugen ta ytre påvirkning. Det kan vara ei helsikkes reise når en itte er stødig i kjernen. Å bli kaptein på egen skute tæk litt tid, førr noen mye lengre enn andre…Je vart 35 før je begynte å revurdere å ta att styringa i eget liv. Før det var det å ha en jobb som var litt spenstigere enn andres, ha et nettverk ta «viktige» menneskjer og å skapa et representabelt hemat en stor del ta min hverdag. Og je vil si je lykkes…men kjinte mye på følelsen ta å ældri strekke tel. Je levde i angst førr framtid`a og i sorg over fortid`a og klarte nesten ældri å vara i samtid`a. Stress er resultatet ta å leve ti ei ænna tidssone enn nåtid.

Mitt fysste møte med ordet mindfulness var førr rundt fire år sia. Det vart presentert som en behandlingsform je skulle ha godt ta. Oppgaven var å reise hemat, sitta i en stol, høre på ei lydfil der en mænn førtælte meg at je bære skulle lytte tel pusten min slik den var. Itte styre`n, bære observere åssen den gikk ta seg sjøl. Så skulle je observere tankom som dukke opp og læ dom seile videre uten å gi dom så mye oppmerksomhet. Hell pakke tankom inn i små presanger og lagre dom en sikker plass tel je ville ta dom fram att. Kjære vene! Tru du det er så lett å bære bestemme seg førr å slags gavepapir en ska pakke inn tankom sine i? Hell at det bære er å finna en enkel plass å lagre dom? Puh.. kjinne je er i ferd med å gire meg oppatt bære je tenkje på det.

Detti må ha vøri bortimot den mest provoserende oppgaven je noen gong har fått. Itte nok med at je hadde dårlig tid i utgangspunktet, men je skulle altså bruke 15 minutter daglig på å sitta å observere noe som, går ta seg sjøl. Plutselig vart dèt å puste noe helt unaturlig og je fækk vældig behov for å kontrollere`n. Tankom mine syntes å eskalere i en voldsom fart, og dom førmerte seg som ældri før. Ætter endt behandling følte je meg mer som ei oppvridd fatafille enn en balansert utgave ta meg sjøl.

Prestasjonsstyrt som je kænn vara, ga je det noen forsøk, førr je ville jo gjinne vara flink på mindfulness. Drog telbarsatt til behandler`n, innsåg at slaget var tapt og førtælte om opplevelsen. Hu ga seg itte og mente je måtte fortsætta å prøve. Detti var tross alt en annerkjent behandlingsform verden over. På hemtur`n følte je meg passe kokt i huggu og enda mer stresse over å itte få det tel. Førr å bli kvitt frustrasjon bestemte je meg førr å ta en gåtur i skauen som ligg lett tilgjengelig rætt uttaførr huset. Je hadde nemlig erfart før at det hadde hjært å gå når ting hope seg opp oppi huggu. Så je gikk. Halleluja,- Der låg svaret førr meg! Det hjælp å gå!

Noe så enkelt som å gå en tur, å bære vara tel. Uten å tenkje på pusten…forøvrig lett å bli varig pusten nå`n er anpusten. Høre på småfugger`n, trække inn lufta som endre seg ætter årstid`a, sjå på ælt som naturen by på ta vakre bilder, og ælt detti «laiv», gratis og uten et eneste kurs i forkant. Detti er tilstedeværelse, som er mer nærliggende å kælle det for meg. Et værelse der en er tilstede. Naturen er et slikt rom. Ælle rom er egentlig slik om en væl å vara oppmerksom og bevisst. Det hændle om å lytte mer enn en prate (noe undertegnede øve på fortsatt) Å sjå dom du møte, det vil si å ha blikkontakt (et mer og mer ukjent fenomen i disse skjermtider), å vara mer opptatt ta å forstå enn å bli forstått.

Kænn det vara at vi treng å roa ned et par hakk på generell basis, så vi slæpp å bruke æll fritida på å øve på å vara tel?

A bæssmor sa; om huggu ditt er førr fullt Linda, så ha du brukt kroppen din førr lite. Amen!

Bilde

Advertisements