Itte lett å henge med i svinga på hva som ska tel for å vara et velfungerende menneskje om dagen. Den eine metoden med frakkere utenlansk navn enn den andre, ska visst vara helt nødvendig for å lykkes. Nå vise det seg at å vara mindful er det hotteste. Tenkte fysste gongen je hørte uttrykket at je måtte vara ferdig kvalifisert tel en slik tilstand, for huggu mitt er jo stadig fylt tel randen med tanker. Mind ful = Huggu fullt, var min konklusjon, og vart fryktelig glad for at je endelig var i besittelse av noe som andre betale i dyre dommer for å oppnå. Hovmod står for fall er det visst noe som hette. Det skulle je få erfare litt seinere…
Je har ofte kjint meg sugd inni senterifugen av ytre påvirkning. Det kan vara ei helsikkes reise når en itte er stødig i kjernen. Å bli kaptein på egen skute tæk litt tid, for noen mye lengre enn andre. Je vart 35 før je begynte å revurdere og ta att styringa i eget liv. Før det var det å ha en jobb som var litt spenstigere enn andres, ha et nettverk av «viktige» menneskjer og å skapa et representabelt hemat en stor del av min hverdag. Og je vil si je lykkes, men kjinte mye på følelsen av å ældri strekke tel. Je levde i angst for framtida og i sorg over fortida, og klarte nesten ældri å vara i samtida. Stress er resultatet av å leve i ei ænna tidssone enn nåtid.
Mitt fysste møte med ordet mindfulness var for rundt fire år sia. Det vart presentert som en behandlingsform je skulle ha godt av. Oppgaven var å reise hemat, sitta i en stol, høre på ei lydfil der en mænn fortalte meg at je bære skulle lytte tel pusten min slik den var. Itte styre`n, bære observere åssen den gikk av seg sjøl. Så skulle je observere tankom som dukke opp og la dom seile videre uten å gi dom så mye oppmerksomhet. Evt. pakke tankom inn i små presanger og lagre dom en sikker plass tel je ville ta dom fram att. Kjære vene! Trur du det er så lett å bære bestemme seg for hva slags gavepapir en ska pakke inn tankom sine i? Eller at det bære er å finna en enkel plass å lagre dom? Puh.. kjinne je er i ferd med å gire meg oppatt bære je tenkje på det.
Detti må ha vøri bortimot den mest provoserende oppgaven je noen gong har fått. Itte nok med at je hadde dårlig tid i utgangspunktet, men je skulle altså bruke 15 minutter daglig på å sitta og observere noe som, går av seg sjøl. Plutselig vart dèt å puste noe helt unaturlig og je fekk vældig behov for å kontrollere`n. Tankom mine syntes å eskalere i en voldsom fart, og dom formerte seg som ældri før. Ætter endt behandling følte je meg mer som ei oppvridd fatafille enn en balansert utgave av meg sjøl.
Prestasjonsstyrt som je kænn vara, ga je det noen forsøk, for je ville jo gjinne vara flink på mindfulness. Drog telbarsatt til behandler`n, innsåg at slaget var tapt og fortalte om opplevelsen. Hu ga seg itte og mente je måtte fortsætta å prøve. Detti var tross alt en annerkjent behandlingsform verden over. På hemtur`n følte je meg passe kokt i huggu og enda mer stresse over å itte få det tel. For å bli kvitt frustrasjon bestemte je meg for å ta en gåtur i skauen som ligg lett tilgjengelig rett uttafor huset. Je hadde nemlig erfart før at det hadde hjært å gå når ting hope seg opp oppi huggu. Så je gikk. Halleluja,- Der låg svaret for meg! Det hjælp å gå!
Noe så enkelt som å gå en tur, å bære vara tel. Uten å tenkje på pusten. forøvrig lett å bli oppmerksom på pusten når en er andpusten. Høre på småfugl´n, trekke inn lufta som endre seg ætter årstida, sjå på ælt som naturen byr på av vakre bilder, og ælt detti «laiv», gratis og uten et eneste kurs i forkant. Detti er tilstedeværelse, som er mer nærliggende å kælle det for meg. Et værelse der en er tilstede. Naturen er et slikt rom. Ælle rom er egentlig slik om en væl å vara oppmerksom og bevisst. Det handler om å lytte mer enn en prate (noe undertegnede øve på fortsatt.) Å sjå dom du møte, det vil si å ha blikkontakt (et mer og mer ukjent fenomen i disse skjermtider), og vara mer opptatt av å forstå enn og bli forstått.
Kænn det vara at vi treng å roa ned et par hakk på generell basis, så vi slæpp å bruke æll fritida på å øve på å vara tel?
«Om huggu ditt er for fullt Linda, så har du brukt kroppen din for lite.»
Bæssmor
Husmorvikarn 
Legg igjen en kommentar