De rette folka

De som alle vil ha en del av. Som gjør at du blir litt ekstra spesiell…
Hvem er de rette folka egentlig? 

Vet ikke hvor mange ganger jeg har gått i den fella i livet. Å hige etter å få være med de rette folka. For hvis jeg får det, da skal alt bli så bra? Usikker på hvor det kommer fra hos dere andre. Jeg tror for min del, det må være noe som henger igjen fra barneskole og oppvekst. Noe jeg har fortsatt og forsterke oppigjennom oppveksten. Søken etter å bli likt, være betydningsfull, eller viktig. For hvem, undres jeg på nå, som voksen? For hvem? 

Og hvorfor er det slik at de folka som synes best i terrenget, på en eller annet måte, måles som viktigere enn alle de som sklir i ett med tapeten. Satt på spissen der altså. Hvermansen er vi jo i grunnen alle sammen. Og til sjuende og slutt er vi ganske så alene, og små i den store sammenhengen.

For å bruke meg selv som eksempel, det er vel det eneste jeg kan bruke. Som liten var de rette folka for meg, de som hadde tilsynelatende mange venner, eller hadde mange fine ting. De som dro på fine ferier, de kunne fortelle om etter skoleferien var slutt. De som hadde overnattingsbesøk midt i uka, eller ble valgt først på håndballaget. De aller fleste føltes mye mer som de rette folka enn meg, den gangen. Jeg gjorde ganske mye rart for å bli en del av denne gruppa. De som i utgangspunktet var definert av meg selv, som de rette folka. 

Jeg begynte å servere løgner, om et ganske spennende liv. Jeg var en drøy og god løgner som barn. Håper og tror det talentet, har vandret lengre bak i prioriteringsrekka av egenskaper nå som voksen. Etter drøye løgner, om at jeg hadde vokst opp sammen med et spøkelse alene på en stor gård, eller at jeg hadde fått kreft allerede som 10 åring, fikk jeg mer og mer oppmerksomhet. Om det var en sunn form for oppmerksomhet kan diskuteres, men for meg var det en billett inntil de rette folka. 

Skuffelsen var egentlig ganske stor den gangen også, selv om jeg ikke satt på samme innsikt da som nå. Jeg følte meg ikke så veldig mye bedre av å henge med de rette folka. Det ga meg om ikke annet, et pusterom fra å være hun som gikk i et med tapeten. Men jeg fortsatte å hige, selv etter jeg hadde fått inngangsbillett. Siden jeg ikke følte meg så mye bedre, så måtte det være noe jeg ikke hadde skjønt. 

Ved en tilfeldighet så ble min musikkinteresse oppdaget av en lærer i fjerde klasse, som skjønte at jeg trengte litt hjelp til å komme på podiet. Jeg fikk lov å lære de andre i klassa å synge flerstemt. Og med min egenskrevne tekst til Bobbysocks sin Waiting For The Morning, ble det hele spilt inn på kassett i musikktimen. Det var første gangen jeg følte meg bittelitt som popstjerne. Det tok ikke akkurat av i popularitets -målinger blant de rette folka det heller, men fra da av var jeg fredet, og trengte ikke å gå rundt å være redd mer. Jeg er fortsatt redd…

Det må jeg jo være, som fortsatt higer etter å bli sett med de rette folka innimellom. Slettes ikke på alle måter. På mange områder trives jeg best uten andre folk. Bare være meg. Uten anerkjennelse fra noen. Tror andre ganger at jeg kompenserer, for at jeg ikke har lykkes med å bli en av de «normale» Ikke vanlig jobb, men ufør, ikke sprek nok til å ta bilder fra toppen av et fjell, ikke et hjem som oser av Living-møbler eller venninnekvelder med høy vin-føring på SoMe. 

Så prøver jeg vel kanskje heller å bli hun som holder på med alt mulig rart. Og helst sammen med de rette folka. Om jeg bare får synge med de rette folka, eller blir spurt om å være med på de rette arrangementene, eller blir anerkjent av de som er mer populære enn meg. 

Det er så innmari lett å bli blind av de rette folka. For hvem er de egentlig? 

Min konklusjon er, etter mange år med særs feil fokus. 

De rette folka mine, er blant annet, han som står opp meg meg hver eneste dag, tross morgentryner av de sjeldne. Tross dager med store svinginger. Tross mindreverdighetskomplekser av størrelsesordener ukjent i fysikkens verden. De rette folka er de som alltid er der, uavhengig av tidsperspektiver, som du kan snakke med en gang hvert halvår, og gå rett til kjernen med. De rette folka er de du alltid trives sammen med, uavhengig av pompøse overskrifter og applaus.

De som får deg til å fly, uavhengig av egen vinning. De som får deg ned igjen på landjorda, når du flyr litt for høyt. De som lirker deg fram igjen fra mulm og mørke, når du har kost deg litt for lenge i moll.  De som huser deg når du trenger det, uten å få offentlig takk. De som slipper deg inni det som er sårbart og vanskelig, som gir deg en tillit, som er verdens største lønn. De som rommer deg når du tar nesten all plassen, og bare bygger på litt til rundt, så alle får puste. 

Så er det kanskje viktigere å være godt vertskap for ditt eget selskap, enn å bli invitert til et selskap du føler deg utilstrekkelig i. Da gjenstår det bare å invitere til et helskikkes bra kalas med alle de fine folka rundt meg, som er så innihampen rette allerede!

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: