TAKK!

Je vil benytte anledningen tel å takke i detti innlegget. Førr takknemmelighet heng høgt førr meg!

Høre flere si at det er tullete å bruke så mye penger på Byfest, glitter og glæm. Det er sluttsummen på kassalappen som telle. Verdien ta en slik fest er større en det som kænn måles i penger, og det kjæm lokalsamfunnet tel gode på andre måter. Å tenkje store tanker og lange linjer i et metaperspektiv kreve modige menneskjer. Vil derførr dele litt om åssen det oppleves å vara delaktig i et slik arrangement som går i bære noen få timer og kænn virke kostbart ved fysste auekast.

Det beste er ælle timer som blir brukt i forkænt ved å legga ned timer med planlegging og øving. Der ligg det mye forventninger og litt i overkant svulstige forestillinger om resultatet. Kreative menneskjer lik å tenkje store tanker om seg sjøl. Je er en ta dom! Vi blir gitt muligheten tel å bli kjent med nye musikkforbindelser på tvers ta sjangere og geografi innaførr kommunen. SÅ fruktbart og verdiskapende. Det å få møte andre menneskjer som er interessert i akkurat det såmmå som deg er unikt og itte ælltid like enkelt førr ælle å ta tak i sjøl. Itte så troverdig kænskje, men je er ganske sjenert. Vi kænn tru at vi itte at vi er bra nok, hell at det er litt frekt å spørra…

Je ha vørti gitt muligheten tel å møte så mange gode menneskjer. Folk je ha visst om og nikke tel, men itte delt tid og opplevelser med før nå. Å ’vara’ i såmmå musikk som andre er en gave og mer helsebringende enn hårt ett treningssenter (Uten forkleinelse ta det fenomenet) Der kjæm muligens den størst vinnende faktoren i et slik arrangement. Førr meg, og sikkert flere tel, er detti mer livgivende og mentalt helsebringende enn mye ænna. Sosial omgang, vara i takt med omgivelsa, samarbeide med andre ned tel bittesmå detaljer og føle seg som en del ta no større enn seg sjøl. Musikk er en unik kanal å dele ta følelsesregisteret sitt på når andre måter kænn kjinnes utfordrende. Og tru meg, det er fysisk ganske krevende å synge i mange timer på et teppelagt murgålv med eggeskalkartonger på vegga som sug æll lufta tur en før en ha bynt.

Takk tel ælle som ha smilt, oppmuntre, heia, vist både sorg og glede, sagt tullete ting som vi ha glist ta, sendt milde blikk, lagt tel rette, inspirert, inkludert og mye mer som je itte kjæm på akkurat nå. Takk tel lydmenn som stå mæ 48 utganger på en konsert og ha full kontroll så vi kænn føle øss trygge på at det beste kjæm ut tel det lyttende øret. Takk tel ælle som ha åpne lokala sine så vi har fått nye arenaer å bruke tel å førrmidle det vi trur mest på. Takk tel ælle som ha sørge førr dopapir og nytrakte kaffe tel en hver tid over ælt. Takk tel dekk som ha delt arrangement på facebook og andre plasser førr øss. Takk tel ælle som høre på det vi så inderlig ønske å dele med flest mulig. Takk førr ælle gode telbakemeldinger i etterkant i ælle slags fasonger og i ælle slags kanaler. Takk førr småpludring i tia etterpå førr øss som kjinne følelsen ta vakum etter en slik stor god opplevelse, det gir meining å vara flere. Takk tel tålmodige kjærester og samboere som læ øss vara borte i tide og utide. Nå høres det snart ut som ei Oscar tale, men det syns je jammen meg er på sin plass. For sist vil je rette en spesiell takk tel dekk Monica Olsen Østenheden og Lene Neby, som er to ta flere som få mest kjeft under et slik arrangement, men som ha sørge førr at vi andre ha fått både drøkki kaffe og tørke øss bak midt oppi ælt ænna 😉 TAKK!

Hell on Heels Byfest

Foto: Ringsaker Blad, Gaute Freng.

Advertisements

Mindfulness – nå få vi roa øss litt…

Itte lett å henge med i svinga på å som ska tel førr å vara et velfungerende menneskje om dagen.

Den eine metoden med frakkere utenlænsk navn enn den andre, ska visst vara helt nødvendig førr å lykkes. Nå vise det seg at å vara mindful er det hotteste. Tenkte fysste gongen je hørte uttrykket at je måtte vara ferdig kvalifisert tel en slik tilstand, førr huggu mitt er jo stadig fyllt tel randen med tanker. Mind ful = Huggu fullt var min konklusjon, og vart fryktelig glad førr at je endelig var i besittelse ta noe som andre betale i dyre dommer førr å oppnå. Hovmod stå førr fall er det visst noe som hette. Det skulle je få erfare litt seinere…

Je ha ofte kjint meg sugd inni senterifugen ta ytre påvirkning. Det kan vara ei helsikkes reise når en itte er stødig i kjernen. Å bli kaptein på egen skute tæk litt tid, førr noen mye lengre enn andre…Je vart 35 før je begynte å revurdere å ta att styringa i eget liv. Før det var det å ha en jobb som var litt spenstigere enn andres, ha et nettverk ta «viktige» menneskjer og å skapa et representabelt hemat en stor del ta min hverdag. Og je vil si je lykkes…men kjinte mye på følelsen ta å ældri strekke tel. Je levde i angst førr framtid`a og i sorg over fortid`a og klarte nesten ældri å vara i samtid`a. Stress er resultatet ta å leve ti ei ænna tidssone enn nåtid.

Mitt fysste møte med ordet mindfulness var førr rundt fire år sia. Det vart presentert som en behandlingsform je skulle ha godt ta. Oppgaven var å reise hemat, sitta i en stol, høre på ei lydfil der en mænn førtælte meg at je bære skulle lytte tel pusten min slik den var. Itte styre`n, bære observere åssen den gikk ta seg sjøl. Så skulle je observere tankom som dukke opp og læ dom seile videre uten å gi dom så mye oppmerksomhet. Hell pakke tankom inn i små presanger og lagre dom en sikker plass tel je ville ta dom fram att. Kjære vene! Tru du det er så lett å bære bestemme seg førr å slags gavepapir en ska pakke inn tankom sine i? Hell at det bære er å finna en enkel plass å lagre dom? Puh.. kjinne je er i ferd med å gire meg oppatt bære je tenkje på det.

Detti må ha vøri bortimot den mest provoserende oppgaven je noen gong har fått. Itte nok med at je hadde dårlig tid i utgangspunktet, men je skulle altså bruke 15 minutter daglig på å sitta å observere noe som, går ta seg sjøl. Plutselig vart dèt å puste noe helt unaturlig og je fækk vældig behov for å kontrollere`n. Tankom mine syntes å eskalere i en voldsom fart, og dom førmerte seg som ældri før. Ætter endt behandling følte je meg mer som ei oppvridd fatafille enn en balansert utgave ta meg sjøl.

Prestasjonsstyrt som je kænn vara, ga je det noen forsøk, førr je ville jo gjinne vara flink på mindfulness. Drog telbarsatt til behandler`n, innsåg at slaget var tapt og førtælte om opplevelsen. Hu ga seg itte og mente je måtte fortsætta å prøve. Detti var tross alt en annerkjent behandlingsform verden over. På hemtur`n følte je meg passe kokt i huggu og enda mer stresse over å itte få det tel. Førr å bli kvitt frustrasjon bestemte je meg førr å ta en gåtur i skauen som ligg lett tilgjengelig rætt uttaførr huset. Je hadde nemlig erfart før at det hadde hjært å gå når ting hope seg opp oppi huggu. Så je gikk. Halleluja,- Der låg svaret førr meg! Det hjælp å gå!

Noe så enkelt som å gå en tur, å bære vara tel. Uten å tenkje på pusten…forøvrig lett å bli varig pusten nå`n er anpusten. Høre på småfugger`n, trække inn lufta som endre seg ætter årstid`a, sjå på ælt som naturen by på ta vakre bilder, og ælt detti «laiv», gratis og uten et eneste kurs i forkant. Detti er tilstedeværelse, som er mer nærliggende å kælle det for meg. Et værelse der en er tilstede. Naturen er et slikt rom. Ælle rom er egentlig slik om en væl å vara oppmerksom og bevisst. Det hændle om å lytte mer enn en prate (noe undertegnede øve på fortsatt) Å sjå dom du møte, det vil si å ha blikkontakt (et mer og mer ukjent fenomen i disse skjermtider), å vara mer opptatt ta å forstå enn å bli forstått.

Kænn det vara at vi treng å roa ned et par hakk på generell basis, så vi slæpp å bruke æll fritida på å øve på å vara tel?

A bæssmor sa; om huggu ditt er førr fullt Linda, så ha du brukt kroppen din førr lite. Amen!

Bilde


I Prøysens ånd?

Innimellom kommer inspirasjon fra andres uttalelser. De trenger ikke å bety så mye slik de står, men de kan sette i gang tankerekker som er nokså omfattende og lange. I allefall i mitt hode.

I går var jeg så heldig å få delta på « Min Prøysen» arrangert av Ringsaker Bibliotek i samarbeid med Ringsaker Kommune. Jeg deltok sammen med et av mine musikalske fellesskap, nemlig Hell on Heels (navnet er ikke inspirert av Prøysen..) Tre damer i ulike aldere og med svært ulike livserfaringer, som med letthet finner tekster som skaper gjenklang i oss alle tre. Det er det mest enestående med Prøysens tekster. Gjenklangen, på tross av erfaring og alder. Kommer tilbake til det om litt.

Jeg begynte med å si noe om inspirasjon i andres uttalelser og nettopp det skjedde i går. Det ble snakket om Prøysens ånd før vi skulle på podiet å synge. Det satte i gang mange tanker og følelser i meg. For hva er Prøysens ånd ble det spurt om? Mange bruker det uttrykket når de snakker på Prøysens vegne. De sier at det ville ikke Prøysen ha likt, eller han hadde snudd seg i grava om han hadde sett eller hørt dette. Mange uttalte egendefenisjoner florerer om hva han ville følt, tenkt eller sagt om han visste at vi bygde et nytt Prøysenhus eller lagde stor feiring eller lot være i jubileumsåret. Ville Prøysens ånd likt at vi tonesatte medlodiene hans på nytt eller ville det være han knekkende likegyldig? Ville hans ånd at vi skulle beholde småligheten og undertrykkelsen som han beskriver så godt i sine tekster? Jeg kan ikke svare på om noe av dette er i Prøysens ånd, det tror jeg ikke så mange andre kan heller.

Det som slo meg i går etter at spørsmålet ble stilt er at jeg tror på Prøysens ånd, bokstavelig talt. For meg ligger ikke hans ånd i hva vi tror han tenkte eller mente, for meg ligger hans ånd i den eksepsjonelt gode måten å formidle åndelighet på gjennom sine tekster. Kanskje lurt av meg å si noe om hva jeg definerer som åndelighet før jeg fortsetter. Åndelighet = Kjærlighet! Så enkelt og så komplisert. Prøysen beskriver akkurat dette i absolutt alle tekstene sine (og ja, jeg har lest alle)

Og med kjærlighet mener jeg alle møtene Prøysen betraktet og skildret så inderlig gjenkjennbart. Møter mennesker i mellom, møte mellom liv og død, mellom mor og sønn, barn og voksne, dag og natt, smålighet og storhet, takknemmelighet og åpenhet, taushet og skrik, sårhet og sinne, lengsler og hemmeligheter, skam og skyldfølelse…kan ikke komme på et spekter i livet han ikke har beskrevet på en eller annen måte i sine tekster. Dette er mitt møte med Prøysens ånd. Tror alle har den samme åndeligheten i seg, men ikke alle har evnen til å beskrive det så detaljert, kamuflert og så lekende lett som Prøysen har gjort det. Det gjenkjenbare sterke. De grunnleggende følelsene i oss som er så enkle, men alikevel så kompliserte. Det er de han fletter inn i historiene sine og det er ikke det bokstavelige i historiene som er åndelige for meg, det er følelsene og stemningene jeg sitter igjen med som skaper slik gjenklang. Det er udødelig og lever videre.

For å kunne være kjærlige/åndelige er vi nødt til kjenne tilstedeværelse. Prøysen må ha vært god på det. I sine betraktninger, må han ha vært særdeles tilstedeværende, og det var lenge før mindfulness var et kjent begrep. De små øyeblikkende som farer forbi oss alle hver dag, som vi overser så mange av. Vi har det så travelt, kanskje ikke fysisk, men inni hodet. Det er så fyllt opp, at vi går glipp av disse små øyeblikkene som Prøysen beskriver. Han fletter inn sterke sterke følelser i blomstene i «Slipsteinsvalsen» som i utgangspuktet kan høres ut som ei lystig blomstervise, men også kan kjennes som slutten på noe for den som har det laget i seg. Slik er alle tekstene, som løker med lag på lag. Hver og en kan finne sitt lag og gjenkjenne sin stemning eller følelse. Det er genialt!

Dette er «Min Prøysen»

 

 

 


Foredrag/kurs/konferansier

* Lange og korte foredrag

Mine foredrag inneholder mye av samme tematikk som i blogginnleggene. Intensjonen er å inspirere til nye   innsikter i  hverdagens mange og ulike innhold. Viktig for meg å skape gjenklang i andre mennesker. Tenker at gjenkjennelsesfaktoren er en av de gode måtene å nå inn til andre på. Foredragene har mye humor i seg i form av skråblikk, men underliggende alvorlige temaer. Min grunnleggende tanke er at vi alle er vår egen største begrensning. Og at vi har stor påvirkningskraft i eget liv, om vi får noen verktøyer og tankesett servert på en enkel og tilgjengelig måte. Noe av det mest vanlige vi gjør er å opprettholde mønstre som ikke virker. Prøver igjen og igjen for å se om det går. Det ligger mye trygghet i gjentagelse, selvom det ikke er bra for oss.  Disse mønstrene setter seg som spor i hjernen. For å få  nye gode mønstre trengs det litt hjelp til å avspore først. Basic trenger vi det samme, å bli sett, bli hørt og bli tatt på alvor.

* Lange og korte prosesser

Å skape endring/nye mønstre, være seg i enkeltindivider eller grupper/bedrifter tar lang tid. Foredragene er i utgangspunktet tenkt som inspiriasjon til endringer eller en avsporing. For noen er det ikke så enkelt å dra i land endringen på egenhånd uten å falle tilbake til gamle spor ganske raskt. Jeg liker derfor å være med i en større del av endringen for å sikre at prossessen er i tråd med det dere ønsket i utgangspunktet. Hvor lenge enes vi om etter behov.

* Programleder/konferansier for arrangement

Syr programmet sammen med deg som arrangør. Er den som binder kvelden/dagen sammen med både humor og alvor.

Ta kontakt for priser, tidsrammer og utfyllende innhold!


Raushetens tid?

Syns mæssom je akkurat ha støvsugd oppatt de siste barnål`n fra juletreet i fjor. Mulig je borde støvsuge oftere. Fant faktisk att ei rau julekule under vedkassa i førrviku`n, lætt`n ligga der så lengi. Ska jo snart finna`n framatt lell. Vørti enig med meg sjøl om at det itte er en klisjè at tia gå fortere med åra. Føles som om det er bære 52 sekund i ett minutt, så fort som tia gå. Itte lengi sia je satt her å skreiv meg inn i det nye året. Da var det slanking ta ribbefett som gjaldt. Nå er vi på tur inni oppfeitingstia. Hadde vi vøri grispurker, så hadde det sett svart ut førr øss på nyåret. Takk og lov, så gi det større nåde å vara tobeint, enn firbeint… Snart ska vi gjennom den vikua i året som vi er så bevisst på, men samtidig like ubevisst i. Få høgtider framstå vi som så rause, men alikevel så nærmest øss sjøl. Hårfin balanse mellom giverglede og fråtsing. De fleste je tala ve før jul, er skjønt enige om at vi kjøpe førr mye, førr dyre gaver, førr mange gaver, at det er tull med sju slag, kalendergaver, nyvaske hus og at vi stresse førr mye. Undres litt over den enstemmigheten je oppfatte, over at vi itte vil vara med på denni galskapen lengre. Samtidig det påfallende fraværet av endring. Er det frykten førr å starte endringen som gjør den så lite synelig?

 

Få ta øss treng no mer enn vi ællerede har. Og de fleste ta øss bruke mer penger enn vi har tel disposisjon. Raushet har lite med mengden, kvaliteten, størrelsen og prislappen på det vi gir bort. Er vi dårlige venner om vi bryt sirkel`n med julegavebytting? Blir unga sin popularitet målt i antall gaver og sluttsum? Er detti god verdiskapning førr etterkommera våres? Trur ganske sikker at unga blir skadelidende på sikt når vi vaksne vise veg med slike holdninger. Er det slik at det er rausest å gi bort mye og stort når enn har mye å gi ta? Eller er de rauseste dom som gir mye av det vesle dom har? Itte nødvendigvis i gaveform, men i form ta omtanke, tilstedeværelse og en følelse av tilhørighet? Å bryte fastgrodde mønster og dårlige sirkler er noe ta det mest vanskelige vi gjør. «Never change a winning consept…» føle litt på at julekonseptet føre tel væl så mye tap som vinning.

 

Hadde itte tenkt dessi tanken om itte den gjennomsnittlige samtalen før jul hadde omhændle stress, økonomi og oversosialisering. Opplevelsen er at detti gjeld mer damer enn menn. Om dekk noen gong ha tulle dekk inn på et kjøpesenter før jul, kænn dekk muligens ha observert følgende: fysst kjæm fruen hælvjoggede med stivt målretta blikk og raurosete kjækar, mens gubben kjæm slentren ett par meter bak, med stappfull hændlekørj, og et blikk som vitne om snart tom konto og en framtidig søknad om større kredittgrense på Mastercardet. Mulig hænn kænn sjå ut som`n ha fått en beordring fra øverstkommanderende og er lite hyppen på refs…Kænn sjå ut som som det er litt ubalanserte forventninger mellom de to kjønn. Julefred, kos, ettertanke, refleksjon, feiring og medmennesklighet blir så fjernt i en slik setting. Det er som om Nissen, mengder, størrelser, flest ting, kaker, mæddager, antall salmiakkflasker og invitasjoner blir julens glade bud framover, og itte «Han som fødtes i en stall, vår frelser og vår Gud» Treng itte å vara spesielt religiøs førr å savne grunnleggende verdier i vikua vi øyeblikkelig ska inn i, om en feire Kristi fødsel hell Midtvintersdagen.

 

Oppfordre tel å gi! Gi deg sjøl oppmerksomhet og pusterom tel å vara sjølivaretagende og tilstedeværende. Da vil både du og omgivelsa dine bli belønne med ro, nærvær, fine øyeblikk og en følelse ta tilhørighet. Ha fortsatt ei sterk tru på at kjærlighet er det beste å både gi og få. Det beste ta ælt, det er gratis!

 

Ønske dekk ælle ei sjølivaretagende og pustende jul!

 Bilde


Valgets kvaler…

Så var det tia att for å ta et valg. Hver dag består ta mange småvalg, men de fleste valg innebærer en viss anelse om konsekvensen. Når det gjelder Stortingsvalg, er det nesten et umulig valg å ta for meg. Trur itte je sitt åleine med denni oppfattelsen. Har liten forståelse ta valgkamp, om je vurderer meg sjøl som et oppegående menneskje.

 

Det føles litt som å havne inni en labyrint, uten utgang. Bære nye rom som minner om en hønsegard. Der hanan, som i detti tilfelle er meg, blir overfalt ta aggresive sprekkferdige høner. Såmmå hva slags medie je vandrer inn i, blir je vitne tel en kamp, som minner meg om søsken i tenåra. Lite gir meg oversiktlig informasjon, om hva som blir å berøre helheten i mitt liv og samfunnet je lev i.

 

Har lurt mye på hva det er med politikk som får meg så fortvile og unnvikende. Det er mot normalt, for je er like lettfyrt som ei bensinkænne på peisen. Kænn fort resonere meg fram tel at det hændle om kommunikasjon, eller mangel på god kommunikasjon. Når opplevelsen blir, at det viktigste er å leite fram fiaskoer, feil, synd og skam i de andres leire, mister je raskt interessen. Troverdigheten har stor fallhøgde, og misstilliten blir komplett. Media har helt klart en stor rolle i kommunikasjonforvirringen.

 

For noen år sia skulle je hølle et innlegg på en folkehelsekonferanse, der temaet var «Hvordan få folkehelsen tilgjengelig for folket» Etter å ha hørt på x-antall fagfolk, var det min tur tel å entre podiet. Ittno i vægen med fagfolk, men greit at språket gjenkjennbart. Det vart lett for meg å hølle innlegg etterpå. I løpet ta seks timers opplysningsinnlegg om folkehelse, satt je å følte meg ælt ænna enn opplyst. Ordlyden og fagspråket, føltes så langt fra folkehelse som mulig. Vil jo kælle meg sjøl folk, så je syns je godt kunne få si noe om min oppfattelse. Tenkj om informasjon kunne forenkles såpass, at det vart tilgjengelig for ælle. At det itte må vara nødvendig å ta flere års etterutdannelse for å få innsikt i hva som røre seg.

 

Såmmå følelsen får je i den politiske verden. Det er utilgjengelig på mange vis. Har stor respekt for folk som bruker mye tid i livet sitt på å engasjere seg, for at vi andre ska ha et oppegående og velfungerende samfunn. Det eneste je har litt oversikt over, er åssen det fungerer slik det er i dag. Skulle gjerne ha forstått hva forskjellen blir, om je væl meg noe ænna.

 

Ønsker meg: Et oversiktlig bilde over det Norske samfunn, i ordets rette forstand. Ønsker meg det visualisert, gjerne i animasjon. Slik at je med et kjapt overblikk, får et inntrykk ta hva som er helheten og konsekvensen ta valget mitt. Det bli litt som å setta opp et budsjett for familieøkomien, der det må tegnes og forklares i enkelhet. For at både store og små ska kunne akseptere helheten. Fugleperspektiv er fint! Skjønner at det er et stort og komplisert økonomisk puslespell, men je er itte så interessert i detaljer. Vil bære forstå de lange linjen. Lik å ha oversikt, lik å skjønne konsekvensen ta valga je tæk, lik å vara engasjert, lik at dom som får styringa lykkes i sine saker. Ønsker meg itte kontorrekvisitta, blommer og ballonger. Ønsker meg oversikt!

 

Inntel noen finn en enkel måte å gjøra meg opplyst og engasjert på, så er valget forsatt helt åpent for meg…


Hva er alternativet?

Ha vøri i tvil de siste daga om det er et gunstig tidspunkt å engasjere seg offentlig, i diskusjon om alternativ skole. Mulig detti bli et lite nyansert innlegg, men slik føles akkurat nå!

Ord ha større kraft enn vi evne å skjønne innimellom. Moteord er mer i tia nå, enn det va før. Itte så rart når ord deles i større grad, via teksting på nett og på smarttelefoner. Faren er at en del ord miste krafta si, dom bli oppbrukt og missbrukt. Et ord som som ha vøri «moderne» lengi er ordet, alternativ. Jo mer je tenkje på det jo værre bli det ordet førr meg. Det virke som at å vara et alternativ er det såmmå som å vara en god nr. 2.

Årsaken tel at je bynte å grunne på detti, er saken om den atter en gong nedleggingstrua «alternative» skola RAUS. Ska itte påberope meg stor kjennskap og kunnskap om denni saken og heller itte om hva RAUS bestå ta slags innhøll, men je kjinne godt tel følelsen ta å itte passe inn i samfunnets teltider fastlåste ramme(r) ..

Ønskesituasjon må vara å få tel en såpass alternativ offentlig skole, att ingen må vælja å gi onga sine ett ænna såkalt alternativt tilbud. Pr. Dags dato er itte offentlig skole i nærheten ta å gi ælle elever et likeverdig godt tilbud. Det overraske meg stadig, og lite handlekraftig og løsningsorientert skolesystemet er. Menneskja som jobbe der er absolutte ressurser, men rammebetingelser som tvangstrøyer gjør hændlingsrommet minimalt. Redsel`n førr å bryte mønster ha førrplante seg godt i systemet. Det virke som systemet er tilnærme lik da je gikk på skola, mens resten ta verden ligne lite på tiåret je hadde mi «glanstid» I mitt huggu er det viktigste at de unge menneskja med ælle uforløste ressurser, bli gitt de de romma dom treng førr å lære. «Alternativet» er å ta fram att spanskrøret….et nokså overprøvd dårlig alternativ!

Er det elevens ansvar å sørge før innlæring? Sjølsagt ha eleven sin del ta ansvaret, men itte hovedansvaret. Å da bli det neste spørsmålet, hvem sitt ansvar er det da? Lærer`n, mor og far, rektor`n, kommunen, staten? I mitt huggu er detti et samfunnsansvar mæ arbesførdeling.

Je er itte førrnøgd mæ den offentlige skolen sitt tilbud! Derav må je ta mitt ansvar førr å påvirke tel en endring i den retningen je ha tru på er riktig.

Vi er snart et flertall som itte fungere godt i et regid nasjonalt system…. Å ha trygge livsrammer førr å fungere er itte det såmmå som å bli sittan fast mellom glasset og ramma. Kænn det tenkjes at itte ælle treng å lære ælle fag førr å bli folk? Kænn det vara att noen ha større behov førr å lære det sosiale spellet enn å brodere? Hell at å skype mæ folk fra hele verden kænn vara viktigere del ta språkutvikling enn å pugge gloser? Det kreve mye å skapa en skole som inkludere og gir ælle et godt læringsmiljø, men om itte et skolesystem mestre det, åssen ska en førrvente at samfunnet ellers ska få det tel. Det ligg klart som dagen førr meg at denni opplæringa lyt skje fra onger er små. Om itte vaksne klare å takle de ulike behov og ulike typer menneksjer som finns, åssen ska onger/ongdom lære seg det såmmå. Vi som vaksne byne ællerede på grunnskola, og sende onga våres gjennom ei trakt, der det itte er plass att ælle i andre enda….Utvinningsprosenten ta iboende ressurser i løpet ta grunnskolen burde vara mer interessant enn att ælle ska lære akkurat det såmmå, gjennom såmmå metoden. Det er sluttsummen på kassalappen som telle!

Kænn det tenkjes at den geografiske plasseringa av skolen kunne utvides slik at de alternative tilbuda bli inkludert som en del ta skolemiljøet, i såmmå budsjett? Je veit at de eleva som fungere i den offentlig skola itte bli informert om hvor «bråkebytt`n» bli ta hen, da dom ha fått tilbud om alternativ opplæring. Detti ha antagelig noe mæ taushetsplikt å gjøra, men slik bli utskuddsstemplet komplett og vi lære onga våres at dom som itte passe inn i firkænten, dom bli bære borte fra podiet…Detti er langt fra en økonomisk kamp åleine, det er et skrik om holdningsendring før øss vaksne!

Om RAUS legges ned, hva er da alternativet? Kænskje den offentlige skolen slik den er nå heller burde revurderes….Førr meg så burde tilbud som RAUS, Inn på tunet o.l. bli inkludert i skolesystemet, itte vara et alternativt læringsmiljø…….men så lengi itte den skola finns enda, er det ittno alternativ å legge ned!

Bilde