Carpe Føkkings Diem

Kanskje er jeg bitter, selvmedlidende og har inntatt hovedrollen som offer. Det hjelper lite å ha fått den hovedrollen… 

Det kom like snikende denne gangen. Først merker man at ting man bruker å boble litt over, blir ganske middelmådige. Så blir nettene mer oppstykket og delt. Ettersom tiden går, kan man kjenne seg småamper over små filleting, men tenke at det bare er forbigående, hormoner, eller andre bugs. Så begynner oppgavene og virke uoverkommelige. Oppgaver som egentlig er lystbetont, men som nå virker som en uoverkommelig haug med kaos. Da begynner på-tuppa-følelsen å melde seg. Kan det være at all lyden har skrudd seg opp flere desibel? Det kjennes nemlig slik ut nå. Lydene begynner å lage uro i rekkene. Så blir lyset met et skarpere og solbriller blir liksom et must både ute og inne. Er det riktig at jeg skal være så kvalm og svimmel hele tiden? Kanskje jeg er gravid, men neida. Matlysten svinger som en berg og dalbane og fra den ene dagen med null matlyst, til matorgier med spising rett fra bokser og eventuelle rester på brystkassa. 

Rutiner brytes og alt begynner å flyte litt i ett. Telefonen ringer, og jeg skvetter til. Det er søster, så hyggelig at hun ringer, men jeg klarer ikke å ta den. Hun vet at det er sånn, men hun fortsetter å ringe ganske ofte. Det er fint, for da vet jeg at hun er der, selvom jeg ikke klarer å ta den. Jeg ønsker å komme meg ut å være sammen med andre, men dørstokkmila er stor og følelsen av å ha noe å bidra med sammen med andre, har blitt bitteliten. 

Jeg begynner å dele ting på sosiale medier, mer enn jeg vil, men  det er liksom den eneste plassen å hente noen slags form for anerkjennelse. Jeg jobber ikke og har derfor ingen kolleger å si hei til, jeg bor på en «ny» plass og har ikke så stort sosialt nettverk, og jeg vet ikke om jeg har lyst på det heller. Da må jeg liksom begynner på nytt å forklare hvorfor jeg er som jeg er. Det er ikke slik at når jeg deler noe på SoMe så er jeg desperat, men noen ganger er jeg det. Litt som en treåring, som roper «se på meg, se på meg.» Men når jeg har det sånn, hjelper det lite med kommentarer og likes. Det fyller liksom ikke tomrommet som har tatt stor plass innvendig. 

Nå har jeg nådd et nivå, der lyden er uholdbare. Barn som leker høres ut som små terrorister, mopeder og biler høres ut som godstog. Det begynner å bli fysisk vondt. Lydene kan kjennes på kroppen, som om noen pirker jevnlig oppi et betent sår. Og nå har sinnet også eskalert. Det er vanskelig å «ta seg sammen». og innimellom kommer det ut som syreangrep på de nærmeste. Når jeg har nådd denne oppførselen, begynner jeg å piske meg sjøl ganske hardt. Fordi jeg oppfører meg som jeg gjør, føler jeg meg enda mindre og egenverdien er i ferd med å nå et slags nullpunkt. En hinsides ond sirkel. 

Jeg er normalt sett ganske skravlete, men når jeg når disse høydene, sitter ordene fast og kroppen har mye smerter. Ingen følelser kommer ut, hverken gjennom ord eller tårer. Jeg fryser fast. Hode og hjerte har ikke lengre noen connection. Strengen i nakken er så stram, at om noen vrir bittelitt til, så ryker den. Til slutt når man et punkt der kroppen er så sliten, at den begynner å koble ut. Den resignerer, fordi den trenger hvile. Det hjelper ikke med velmente råd og oppmuntringer når man har nådd dette stadiet. 

Det blir bare verre. «Tenk POSITIVT». Jeg gremmes når noen sier dette mens jeg ligger og kaver nedi grøftekanten. Eller det er lys i tunellen, eller det er i motbakke det går oppover, carpe diem, jeg får lyst til å ta den føkkings carpe diemen og filleriste den med begge henda, and so it goes. 

Når man er depressiv, virker slike fraser bare forsterkende på det som føles mislykket fra før. Det er klart det er fint å tenke positivt, det er ikke slik at jeg velger å gå rundt meg hvilepuls i 130, småsvimmel, kvalm og med alarmberedskapen på maks, fordi jeg syns det er deilig. 

Det blir bare enda en ting man ikke mestrer. Å tenke positivt, eller se lys i tuneller og opptur i motbakke…eller nå som alt skal bli bra. Jeg får fysisk vondt, det kommer som et slag i magen, hver gang noen sier det til meg. Og jeg blir sint. Fordi jeg vet at alt ikke blir bra. Mye blir både bra og bedre, men at alt skal bli bra, tørker jeg meg bak med. 

Nå kan en jo lure på hvordan en skal omgås slike som meg. Jeg trenger nemlig folk, men ikke som forteller meg hva jeg bør gjøre nå. Jeg har svart belte i verktøy for tilstanden min. Jeg trenger de som fortsetter å oppføre seg som om verden er normal. Snakke om vanlige ting. Gjøre de tingene vi bruker å gjøre sammen når jeg er oppe. Trenger nærhet (noe som er vanskelig om dagen) Bjørn blir som en koseklut å regne. Trenger å sørge, men det klarer jeg bare når jeg blir holdt rundt og føler meg trygg. Jeg kan klarer ikke å snakke meg igjennom. 

Det som gjør det ekstra vanskelig nå, er at livet føles litt målløst. Jeg har ikke en eneste plan, resten av livet. Det er ingen timeavtaler, øvinger eller sosiale happeninger. Det er bare like mange oppgaver som ligger og flyter uten mål og mening. 

Men «Mållaust liv har og ei meining», sier Einar Skjæraasen, så jeg klamrer meg fast i den. 

Det er mange som kjenner på denne følelsen om dagen, men jeg tror den blir ekstra sterk for oss/de som har dette med som en følgesfiende med ujevne mellomrom. Så til dere som sitter med perspektivet på livet fra et svart høl, det er nok ganske sikkert at ikke alt blir bra, men at noe bedres på sikt. Men vit at mens du sitter der nede og ikke får puste skikkelig og hølet er trangt og beksvart, og fylt med bare deg og tungsinnet ditt, så er du ikke alene. Vi sitter flere i samme høyde eller dybde, bare i et eget høl. 

8 kommentarer om “Carpe Føkkings Diem

Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: