Forandring fryder…Ikke?

Det er rart å sitte på sidelinja og være tilskuer til engasjement i egen bygd og kommune, eller der jeg kommer fra er vel riktig å si nå. Jeg bor jo tre timer unna, men kjenner likevel det rykker i rockefoten, når skolestrukturen nok en gang er et brennhett tema. Det som er annerledes fra de foregående skoledebattene, er at jeg ser ting fra et annet perspektiv. Litt lenger unna, og litt løsere tilknytning enn jeg hadde. For jeg tror hele engasjementet rundt skolestruktur handler om tilknytning. Et helt grunnleggende behov i menneskers liv. Noe vi søker i større og mindre grad, og som vi lider under om vi mangler det. 

Engasjement er så bra, men det koster å legge følelsene sine i en sak. Og det er en utrolig balansekunst å klare og sette følelser til side og være fornuftig og saklig. 

Å bo på en liten plass er på godt og vondt. Det er transparent. Det er utrolig fint når livet suser og du er tilknyttet samfunnet du lever i. Da føles samhold. Samhold er på godt og vondt det også. Samhold er godt for de som er med, men tilsvarende vondt for de som ikke får være med. Samhold kommer i russedrakt, fotballdrakt, under samme skolefane osv… Når vi samholder, er det lett å mene og si det samme som de andre i flokken. Ikke fordi en ikke har egen mening, men det er lett å tro at man mener det samme som de andre. Det er nemlig en ganske sterk følelse når flokken er enige om noe. Det er lett å ta flokken i forsvar, eller gå til angrep på noen, fordi man ikke står alene. Det er også ofte lett å enes om noe, når flokken føler felles trussel. Da kan mye annet settes til side for å beskytte flokkens interesse. Det er også samtidig vanskelig å bo i det samme samfunnet å være uenig med den store hopen. Den lille hopen trenger også å bli hørt.

I denne sammenheng er det nedleggingstruede skoler som er saken. Ingen ny trussel for små bygdesamfunn. Det mobiliseres og i kjent stil, så protesteres det. Høylytt. Først saklig, så litt mer følelser innblandet, etterhvert utvikles sinne. Så begynner diskusjonen og bli mer og mer personlig, og ispes argumenter som omhandler mye annet en kjerneproblematikken. Situasjonen er anspent og frustrerende. Mange føler seg ikke hørt eller sett. Et grunnleggende behov vi mennesker har, og når det ikke møtt, blir reaksjonene større og handlingene mer primitive.  

I denne som alle saker, er utydelighet og ignoranse den største grunnen til frustrasjon. Når vi føler oss truet, blir redde, er behovet for tydelighet og åpenhet viktigere enn noen gang. Politiske prosesser er ikke følsomme eller åpne, men det burde de kanskje i større grad være, når det det kommer til saker som berører så til de grader. Her er frykten for det lille samfunnet mange bor i truet. I et fugleperspektiv er det antagelig ingen som dør om noen av skolene blir nedlagt, og det vil antageligvis gå seg til på sikt, og et nytt samfunn blir skapt. Litt annerledes enn før. Historien viser at verden er i konstant forandring og vi gjør like mye motstand som vi alltid har gjort. Vi liker ikke forandring. Selvom det noen ganger blir til det bedre. 

Jeg sier ikke at å legge ned skoler blir til det bedre eller verre. Akkurat nå tenker jeg mer på hva som rører seg i et lite samfunn som føler seg truet av en vesen som ikke gir ved dørene. Hverken via tydelighet eller åpenhet. Det gjør vondt. Det burde ikke være så vanskelig å trygge folk i en vanskelig prosess. Det er som å oppdra små barn. Om de ikke blir sett eller hørt, skriker de høyere og høyere. Om det ikke virker, begynner de kanskje å slå og kaste ting rundt seg. Om ingenting virker og ingen ser eller hører etter, så prøves alt. Selvom konsekvensen blir store og det antagelig virker mot sin hensikt. Men det er akkurat sånn følelser opptrer. Det er ikke like lett å holde hensikten klar og oppføre seg deretter. Når man roper høyt og ingen fortsatt hører, eller forklarer hva som skjer, så blir man desperat. Et desperat samfunn er ikke et bra samfunn.

Å huske å lytte til den andre part i en konflikt er en krevende øvelse. Det er kompleks og mange sider av samme sak. Litt som å «drifte» en familIe, der alle har behov og lyster, men der det ikke går an å innfri alles ønsker til enhver tid. Jeg tror uansett det er lurt å være åpen om det som er vanskelig. Da er det lettere å akseptere det man ikke liker av avgjørelser. Om grunnlaget og argumentene for avgjørelsen er for tynne eller dårlige, så er det ikke så rart om ungdommen i huset gjør opprør.

Det er lett å glemme at barna som er hovedattraksjonen i diskusjonen her, lærer mye i en slik prosess. Hvordan snakker de voksne om andre i en slik situasjon? Det er viktig å lære bort at det går an å være uenige, men fortsatt omgås og være venner. Lære å legge følelsene litt til side, selvom det brenner under føttene. Det er også fint å lære bort ydmykhet, at det går an å skifte mening, om argumentene til motparten faktisk er bedre enn sine egne. At det ikke er farlig å tape ansikt, og at det å ta feil er høyst menneskelig.

Det gjelder å gå i rosetog når det er «krig». Det er kanskje da det gjelder som mest. 

Lykke til alle sammen og husk at alle skal sove om natta, om det er slik eller sånn. 

God helg!