Mindfulness – nå få vi roa øss litt…

Itte lett å henge med i svinga på å som ska tel førr å vara et velfungerende menneskje om dagen.

Den eine metoden med frakkere utenlænsk navn enn den andre, ska visst vara helt nødvendig førr å lykkes. Nå vise det seg at å vara mindful er det hotteste. Tenkte fysste gongen je hørte uttrykket at je måtte vara ferdig kvalifisert tel en slik tilstand, førr huggu mitt er jo stadig fyllt tel randen med tanker. Mind ful = Huggu fullt var min konklusjon, og vart fryktelig glad førr at je endelig var i besittelse ta noe som andre betale i dyre dommer førr å oppnå. Hovmod stå førr fall er det visst noe som hette. Det skulle je få erfare litt seinere…

Je ha ofte kjint meg sugd inni senterifugen ta ytre påvirkning. Det kan vara ei helsikkes reise når en itte er stødig i kjernen. Å bli kaptein på egen skute tæk litt tid, førr noen mye lengre enn andre…Je vart 35 før je begynte å revurdere å ta att styringa i eget liv. Før det var det å ha en jobb som var litt spenstigere enn andres, ha et nettverk ta «viktige» menneskjer og å skapa et representabelt hemat en stor del ta min hverdag. Og je vil si je lykkes…men kjinte mye på følelsen ta å ældri strekke tel. Je levde i angst førr framtid`a og i sorg over fortid`a og klarte nesten ældri å vara i samtid`a. Stress er resultatet ta å leve ti ei ænna tidssone enn nåtid.

Mitt fysste møte med ordet mindfulness var førr rundt fire år sia. Det vart presentert som en behandlingsform je skulle ha godt ta. Oppgaven var å reise hemat, sitta i en stol, høre på ei lydfil der en mænn førtælte meg at je bære skulle lytte tel pusten min slik den var. Itte styre`n, bære observere åssen den gikk ta seg sjøl. Så skulle je observere tankom som dukke opp og læ dom seile videre uten å gi dom så mye oppmerksomhet. Hell pakke tankom inn i små presanger og lagre dom en sikker plass tel je ville ta dom fram att. Kjære vene! Tru du det er så lett å bære bestemme seg førr å slags gavepapir en ska pakke inn tankom sine i? Hell at det bære er å finna en enkel plass å lagre dom? Puh.. kjinne je er i ferd med å gire meg oppatt bære je tenkje på det.

Detti må ha vøri bortimot den mest provoserende oppgaven je noen gong har fått. Itte nok med at je hadde dårlig tid i utgangspunktet, men je skulle altså bruke 15 minutter daglig på å sitta å observere noe som, går ta seg sjøl. Plutselig vart dèt å puste noe helt unaturlig og je fækk vældig behov for å kontrollere`n. Tankom mine syntes å eskalere i en voldsom fart, og dom førmerte seg som ældri før. Ætter endt behandling følte je meg mer som ei oppvridd fatafille enn en balansert utgave ta meg sjøl.

Prestasjonsstyrt som je kænn vara, ga je det noen forsøk, førr je ville jo gjinne vara flink på mindfulness. Drog telbarsatt til behandler`n, innsåg at slaget var tapt og førtælte om opplevelsen. Hu ga seg itte og mente je måtte fortsætta å prøve. Detti var tross alt en annerkjent behandlingsform verden over. På hemtur`n følte je meg passe kokt i huggu og enda mer stresse over å itte få det tel. Førr å bli kvitt frustrasjon bestemte je meg førr å ta en gåtur i skauen som ligg lett tilgjengelig rætt uttaførr huset. Je hadde nemlig erfart før at det hadde hjært å gå når ting hope seg opp oppi huggu. Så je gikk. Halleluja,- Der låg svaret førr meg! Det hjælp å gå!

Noe så enkelt som å gå en tur, å bære vara tel. Uten å tenkje på pusten…forøvrig lett å bli varig pusten nå`n er anpusten. Høre på småfugger`n, trække inn lufta som endre seg ætter årstid`a, sjå på ælt som naturen by på ta vakre bilder, og ælt detti «laiv», gratis og uten et eneste kurs i forkant. Detti er tilstedeværelse, som er mer nærliggende å kælle det for meg. Et værelse der en er tilstede. Naturen er et slikt rom. Ælle rom er egentlig slik om en væl å vara oppmerksom og bevisst. Det hændle om å lytte mer enn en prate (noe undertegnede øve på fortsatt) Å sjå dom du møte, det vil si å ha blikkontakt (et mer og mer ukjent fenomen i disse skjermtider), å vara mer opptatt ta å forstå enn å bli forstått.

Kænn det vara at vi treng å roa ned et par hakk på generell basis, så vi slæpp å bruke æll fritida på å øve på å vara tel?

A bæssmor sa; om huggu ditt er førr fullt Linda, så ha du brukt kroppen din førr lite. Amen!

Bilde

Advertisements

Å sjå angst`n i kvitaue……

Itte veit je å slags diagnose je ha, men je æ nokså sikker på at je ha en (æ under utredning) Je tru muligens ælle ha en diagnose i løpet av et liv, om vi hadde gått ælle litt nærmere i sømma. Tru itte diagnoser æ viktig førr diagnosens skyld, men den kænn vara mæ å sætta noen rammer førr åssen en ska håndtere det.

Det svinge seg godt i mitt huggu, å min kropp om dagen, ta hvilken grunn æ je litt usikker på. Det æ nettopp dæ som æ så vanskeli mæ psykisk helse, det æ itte støtt like lett å sjå å som gjør den sjuk. (Fysisk helse æ mye mer håndfast, men sjølsagt itte i ælle tilfeller.) Om en itte kjinne forvarsla på at den psykiske helsa æ ute å vingle, vitne ingen tvil når sjukdommen er et faktum. Når pusten itte kjæm lengre ned en øvre del ta brystbeinet, å lungen kjinnes ut som små erter, å den føles som noen stå å skvise brystbeinet fra innsia, det suse i huggu som om du skulle ha reist deg litt førr fort, å hjerteslaga høres kjinnes i hår ei celle ta kroppen(gjerne litt urytmisk) noen gonger stivne ælt å det nytte itte å røre på seg, hjernen slutte å ta i mot kommando……da æ gode råd dyre. Å det mangle itte på gode råd, det æ bære så innihampen utfordrende å ta dom i bruk, når det stå på som værst. Det æ lett som fett når fornuften råde, å væta akkurat åssen ting ska gjøras, men å overføre det tel minutta å tima det hærje føles nesten som en umulighet. (detti æ mine symptomer, å itte fasitten på åssen andre føle det)

I huggu mitt æ det stinn brakke hele tia, det æ fullt ta tanker som kjøre sentrifuge…..når en tanke er brukt opp hell gjennomført, kjæm det en ny som je tru æ kjempeviktig at få oppmerksomhet. Den tanken hell oppgaven kænn vara nokså liten å unødvendig, men enda den ha gått igjennom systemet(også kællt sentrifugen) blåses den opp tel no kjæmpedigert å kjæmpeviktig(detti æ altså en følelse) Når tanken æ overdimensjonert, plasseres den i ei nokså lang kø ta andre overdimensjonerte tanker som vente på å bli tatt hånd om. Detti æ et typisk stress symptom! Fornuften si meg no ænna, men når huggu æ sprengt ta tanker, bli det nødvendigvis liten plass tel fornuft…

Oppgaven behøv itte å vara så mange førr å førr å bli stresse, førr det æ tomrommet i mellom oppgaven som utløse stress. Å vara travel æ itte det såmmå som å stresse. I detti tomrommet bli det god tid tel å bekymre deg førr neste oppgave(som nå ha vørti enorm)Det viktige bli da å kåmmå seg førrbi denni oppgaven, førr på andre sia ta den ska det bli roligere perioder………men neida. Lykken æ kortvarig å nye oppgaver stå førr tur. Denni evige jakta koste itte så mange kalorier, men den koste uendelig mange timer mæ «fysiske» plage å lite nattesøvn. Det tæk å bort muligheten tel å vara tilstede……..altså å leve!

Je ha det itte slik hele tia, men periodevis æ det ille, akkurat nå æ det slik. Je væl å gjøra meg sjøl enda mer sårbar væ å dele, men syns det æ så ufattelig viktig å væta att vi ælle har ei psykisk helse, å den kænn umulig vara like fresk hele tia. Å det æ helt greit å trenge hjelp innimellom. Tenkj om vi skulle ordne opp ælt sjøl, når den fysiske helsa svikta…….å vi itte skulle kunne si det att noen førr at vi vart sett på som litt rare…. Vi væl itte å slags fysiske sjukdommer vi få, å tru meg vi væl itte å slags psykiske sjukdommer vi få hell. ( en sænnhet mæ modifikasjoner, om en tæk mange hensyn)

Je ska vara mæ å lede Verdens dagen førr psykisk helse i Ringsaker neste onsdag(Prøysenhuset) og håpe det æ mange som møte opp. Det æ viktig at psykisk helse (god eller dårlig) få mange ænsikter. Detti gjeld nemlig hvermannsen!

 

 

 

 

 

 

 

 


Tia kjæm, å tia den gå, men å mæ akkurat nå?

Det æ vel ittno som stresse meg mer enn tid, vara seg dårlig tid, god tid, lita tid, tidløs tid, mellomtid, riktid tid, tidsnok, lang tid, idealtid, endeløs tid, hell NÅ tid….Tenkj om je hadde klart å leve en ørliten dose tel i nåtid, da hadde je sløppi fryktli mye dobbeltarbe. Je lev nok itte så mye i fortid, da hukommelse æ noe je æ dårlig stelt mæ….om det æ førr å førrtenge det, hell om det æ slik at det eldste dætt ut da det bli fullt ta nye tanker veit je itte. Mitt talent i tid, ligg i framtid, ei tid je itte rå over, men desperat prøve å kontrollere. Je ligg stadig et hesthuggu(egentlig hele hesten..) framma meg sjøl. Det planlegges å systematiseres oppi huggu, tel det nærmest føles som komplett kaos. Itte så rart da je æ i nåtid, men huggu æ i framtid. Noen gonger sitt huggu midt fast i fortid, en tilstand je itte æ så gla ti. Det æ lett å sitta fast i fortid som itte æ så lystbetont, da tanker ha lett førr å knytte seg opp mot følelser, å en følelse tæk tid å overmanne. Da æ det tid førr ettertanke….kun en førrnuftig tilstand om den brukes tel å endre ting tel det bære i tia framover. Bære je få unna denni vika nå, så ska det bli litt bære tid…..det ha je sagt i mange år nå, å plutseli så ha poden min gjort unna sjå år på barneskolen, mens je ha vente på litt bære tid…….Da byne je å tenkje bakattover i tid, å mimre over ælt som je veit ha skjedd, men itte nødvendigvis ha vøri tilstede i. Å vara tilstedeværende i nåtid, æ en nokså krevende øvelse å bli god på, men som ælt ænna kænn det gudskjelov øves på. Tia æ jo bære akkurat NÅ, Å NÅ, Å….NÅ. Dæ je skreiv på fyssten ta innlegget æ oppbrukt tid som je vælte å bruke på akkurat detti. Livet kænn bli ganske langt å innhøllsrikt, om en få mæ seg øyeblikka. Da lyt nok hele sanseapparatet skrus på å benyttes i sin helhet oftere. Tru det hændle mye om mot å leve i nåtid, mot tel å slæppe tak i kontrollen på framtia, som sjelden bli som planlagt, å sjelden bli gjenomført som planen uansett, men som tæk enormt mæ plass i huggu, å utvikle seg som stress. Mot tel å slæppe tak i fortia, å ha tru på at ting kænn førrandre seg inn i ny tid om vi vil det. Tenkj å mange signaler vi gå glipp ta, førr att vi tanka våres æ plassert i ett ænna tidsromenn vi sjøl befinn øss ti. Nå om dagen gå det i beising ta hus, å avslutninger ta ælt som kænn avsluttes, ei tid som føles litt sprengt i huggu. Mye å husse på, å mye å bli ferdig mæ tel et bestemt tidspunkt, å skulle det kåmmå på uforutsette ting som besøk hell en invitasjon(åsså kjent som tidstyver) i en slik periode, bli je nesten mænnevond, førr att noen førrstyrre den nøye planlagte framtia mi, som æ fylt så det tyt utatt både i fortid å framtid…….mulig det æ akkurat dæ som æ tidsklemma. En førrferdelig følelse ta å bli skvise……det værste æ at det meste æ sjølpåførte faktorer. Hadde je itte gjennomgått ælle tinga som ska skje framover i huggu fem tel ti gonger daglig, hadde det sannsynelig vørti att mye tid tel å vara tilstede. Det øves på å detti inni huggu mitt, mens je førtsatt prøve å henge mæ på utsia, uten å vara overansvarlig førr att ælt ska gå bra…..je ha fortsatt att litt tiltru på dekk andre å 😉


Syndebukken må vara den største Bukkene Bruse………

Je tru vi menneskjer har et ganske stort behov førr å finna syndebukken om noe gå gæli…………..i store å i små sammenhenger………….å je er ittno likere enn andre på dæ område, førr det er en slags trøst hell tilfredstillelse i å si « hva var det je sa»……. men denni gongen vil je itte finna syndebukken førr å tilfredstille mitt eget ego, je ønske å forstå…………..mulig je er den eneste i detti lændet som kunne ha fønni det interessant å møte gjerningsmænn fra Utøya……..je har ællti hatt et enormt behov førr å skjønne åffer menneskjer gjør å tenkje som dom gjør……førr det er ællti en grunn førr at folk tæk et valg, å utføre hændlingen sine…………treng itte å vara en god grunn, men åkke ta øss veit å som er den gode grunnen???????? Vi hændle vel utifra samle erfaringer og tanker som vi ha opparbeide øss gjennom ett helt liv…..dæ gjør i allefall je, å noen ta mine hændlinger vil ællti virke noe urasjonelle hell uførrnuftig i andres auer……….akkurat førdi dom har andre erfaringer å basere valga sine på…….ingen gå frivillig bort på steikeplata å legg fingra på om dom akkurat ha brent seg………om så er det noe som itte stemme………..Je vil gjerne førstå gjerningsmænn……..itte førr att je ska gi`n noe form førr sympati, men førr å vara i forkant ta slike gjerninger seinere……………førr sjøl om vi lik å tru att hænn er den eneste galeMattiasen som er i detti lændet, så veit je at det itte er slik………….je ha langt flere erfaringer i livet enn je kjæm tel å dele …………men je vil bruke dom tel å førstå andre…………førr je veit at vi ælle er i stænd tel mye mer enn vi lik å innrømme, om livserfaringen våres trigge tel sjuke hændlinger…….Je håpe vi kænn bruke dessi grusomheten tel å forebygge…………..det er en grunnleggende jobb som vi itte kænn late som vi itte har ansvar førr……..Syndebukken førr hændlingen på Utøya er kun en opplagt mænn………….itte politiet, hell ambulansepersonell, hell eiern ta garn på Rena, hell dom som solgte gjødsel osv………..det finns en syndebukk ……….men førr att en syndebukk ska oppstå, må noe ha skapt`n……….å åkke ha ansvaret førr dæ???????? Denni mænn ha en gong vøri en liten baby som hadde såmmå utgangspunkt som ælle nyfødte har i noen sekunder…….før miljøet rundt starte påvirkningen sin………..såvidt je ha oppfatte har denni mænn ei oppegående mor(å enn dæ måtte vara) hænn ha itte vøksi oppi ett typisk ekstrem hemat mæ misbruk og mishandling (uten att je kjinne tel detalja.) ………dæ vil vel si at samfunnet (dæ er øss dæ) ha litt ta ansvaret førr att noen væl å tru på en så ekstrem idealisme????? Hva er det som gjør at folk væl en så ekstrem retning, å tru at det eneste riktige å gjør er å følje den helt ut??? Je vil så gjerne førstå, førr å kunne bidre tel at samfunnet itte kreere slike ekstreme menneksjer som tæk slike vanvittige valg………….je ha enormt mange tanker rundt detti, å tru neppe je klare å vidreførrmidle tanken mine uten å støte noen på turen…………..men je tru itte att gjerningsmænn fra Utøya er den eneste mæ slike ekstreme tanker………dæ er naivt å tru………å det vil itte si at je itte ha sympati mæ dom som ha hatt enorme tap……ælle syns vi detti er en tragedie………….men vi som itte ha miste de nærmeste ha mulighet tel å gjøra en endring i etterkænt……..


Ting tar tid………….men jaggu tæk dom plass å…….

Je ha fått den store røddeånden over meg……..fryktli synd den ånden itte er innom oftere, førr behovet er stort og gjentagende………å je unners litt på om det er noen som går bak meg å dræg uttatover dæ je rødde, førr det bli da liksom ittno likere………derførr ha je gått tel litt hardere angrep denni gongen……je fjerne digre hauer mæ saker å ting je antagelig itte ha det spøtt bruk førr lengre……Mulig je ha no aner i hamster slekta hell no (…..hm…..je ha jo litt store framtenner…) uansett så by det på noen utfordringer når tinga byne å ta over i livet……Je tru denni evnen tel å samle på ting, å itte klare å kvitte seg mæ no, heng att fra den perioden i livet da je va så uhældi å få diagnosen blakk på ubestemt tid, å je tel å mæ måtte gå på butikken å hændle mæ matkuponger fra sosial kontoret….snakker om stigmatisering…….åsså matkuponger……føle plutsli att`n æ telbarsatt tel 40 tallet å krigstilstander, der det såvidt er mulig å karra tel seg en matbæta (detti va riktig nok førr noen år sia, men lell……)…….ittno rart att`n byne å spara på ælt når det bli så arbessomt å skaffe seg no nytt…….da legg`n ælt tel side, små knapper, klær som nesten passe viss je bære gå neatt 15 kilo……som je ha prøvd i snart 10 år…….men det eneste som ha skjedd er att je ha gått opp 15 kilo tel, så nå er je søren ta meg 30 kilo unna Levis buksen mine som va skikklig hotte på 90 tallet…….mulig det er nostalgi som gjør att je ha tvihølt på ælle tinga mine……itte godt å si å som er årsaken, men det er i det minste bra førr miljøet når en itte skifte ut ting så ofte……..så da er vel årsaken att je er enormt miljøbevisst………vel vel……..Je bli nok nødd om å rive laus det tette bændet tel noen ta dessi tinga, førr huset je bo ti er ca. 80 kvadratmeter å uten skåpplass, så da si det seg sjøl, det bli enten meg hell tinga som lyt ut…….å je syns det er førrsætt om tinga ska få så overtak att dom hiv meg ut ta mitt eget hemat………men slik ha det da jammen vørti på mange vis. Tinga eig øss mer enn vi eig tinga………Jo bære råd je ha fått jo mindre bevisst ha je vørti på å skaffe meg no nytt…….( itte att je er no velstående nå hell om noen skulle lure……..) Det bli lettere å kjøpe ting som en itte har brukt førr når en itte treng å snu ælle kroner å tomflasker………….å lykkefølelsen over å ha skaffe seg no er så kortvarig……..bære et lite øyeblikk så er følelsen borte, å jakta på nye ting å fylle huset mæ er i gang…………….Je husse den fysste gongen je fækk meg ny sofa…….den hadde je glede meg tel, å spinke å spart tel i flere år…………å når Bohusbilen entre garsdplassen va je nesten som en femåring på julekvæln……….å den følelsen varte i mange måneder etterpå……..den følelsen er itte så lett å behølle når en itte ha måtte jobbe førr å få tak i dæ en ønske seg…………Je ha itte en stor drøm om å bli kronisk blakk att, men je håpe att je kænn fortsetta å bestemma over tinga mine, førr dom tæk over meg………..

 


Både tufsete å tøff ………..

Åssen andre oppfatte øss tru je æ like førrskjellig som det finns antall menneskjer……..Je veit vel itte mæ sikkerhet åssen andre oppfatte meg, men kænn ha en viss anelse tatt utifra å je ha hørt, å sett ta reaksjoner oppigjennom åra. Noen oppfatte meg som ei slagferdig dame som få mye gjort på ei lita stund, førr je æ ei hændlingens dame. Å dæ æ helt riktig, men på samma tia på bakrgunn ta såmmå egenskapen, så oppfatte nok noen att je bli litt brautete, vældi snakkesalig, å litt slitsom…….je ser meg sjøl litt som en diger dampveivals som dundre igjennom lændskapet innimellom, å den få jo sjølsagt gjort et godt stykkje arbe, men æ itte like mild mæ omgivelsa sine…….. Å innimellom bli det tomt førr drivstoff…….. Veit å att je kænn bli oppfatte som ganske sjølsikker å modig akkurat førr de je æ ganske pratsom, å gjør mye som andre vegre seg førr……….oppfattelsen å sænnheta er nok itte helt like………je kænn faktisk unngå å gå igjennom Moelv sentrum en lordag mitt på dagen, førrdi je finn det grådig ubehageli………spesielt om det sitt mange folk ute……dom ser meg, mens je tørr itte å sjå på dom ………..Helt no ænna å stå på ei scene mæ ubegrense antall publikumere, da er je i mitt rette ess, hell spelle den rolla je er mest trygg på……..å roller ha je mange ta. Ittno rart oppfattelsen da bli så mangesidige. Je ha ei offentlig rolle som er den mæ flest oppfattelser ta, en rolle som mor, som litt færre meine no om, rolle som kjærest, som sikkert flere ha en oppfattelse ta, rolle som venn, rolle som dåtter, å mange flere tel. Linda som vældi privat……som itte er en rolle, men som er bære meg………der je er mest sårbar å tåle minst kritikk…….der je slæppe inn nesten ingen andre enn meg sjøl………..men ha bynt å slæppe inn litt flere i det siste…..der je itte kænn gjøra oppatt oppfattelsen noen ha fått førr det er bære slik je er……..men også der je bli æller mest gla om noen oppfatte meg som ett godt menneskje………mæ ælle rare utspell, innfall, impulser, sinnstemninger, glede, sorger……..tanker, tel å mæ tanker je noen gonger lure på om æ litt sjuke (vi ha det ælle, men dom er vældi personlige, å kænskje ha du itte tort å tenkje dom høgt sjøl en gong) Vi kænn tel å mæ meine det såmmå men oppfatte ting så ulikt att vi byne å diskutere mæ næn…… Loven om tiltrekning ha je stor tru på og prøve å leve mer etter enn je torde før. Je tru om vi tørr å vise den vi egentli er, så vil folk som er lik øss sjøl kåmmå tel øss( å da er det itte sikkert det er de folka du ønska å tiltrekke deg, det kænn tel å mæ vara folk du itte ha likt no særli, men da få du kænskje mer innsikt i åssen du sjøl bli oppfatte) å da kænn fellesskap mæ likesinnede bli skapt. Jo mere je tørr å gi slæpp på tanken om åssen andre oppfatte meg, jo bære byne je å få det mæ meg sjøl…………….Du ska itte tru dæ du ser, å itte på halvparten ta dæ du høre…….Je oppfatte detti som ett litt kaotisk innlegg, men akkurat nå er det litt kaotisk der tanken mine kjæm i fra……


Du er akkurat like verdifull sjøl om du itte er flink!

Je stå i fare innimellom førr å høres ut som moralens vokter, men je lev itte opp tel ælt je skriv om, bære reflektere høgt…….Je ha litt overfyllt huggu ætter i går, å må få tømt ut litt tel mens je er i siget. ……temaet å vara FLINK kom opp i forbindelse med barneoppdragelse…..(artig å vara på kafè der ingen prate om andre, bære om ælt mulig ænna ) Å er egentli å vara flink? Å når er vi flinke? Nå je va onge va je flink viss je itte møkke ut klea mine før vi skulle reise på besøk…..hell viss je rydde rommet mitt…….hell viss je vaske oppatt…..osv….lite visste je no om att dæ var et naturtalent je hadde…eh….å ældri ha je fått no særli oppmerksomhet rundt det i vaksen tid at je er flink på detti. Je bruke detti uttrykke ofte sjøl når je prøve å gjøra folk ut ta min pode, men må bevisstgjøra meg stadig vekk på å itte stigmatisere ve å kælle ælt mulig å vara flink. Nå va du flink å eta opp maten din si vi når onga er små……je trudde det va helt naturli å klare å eta, ganske nødvendig førr overleve i grunn. Nå va du flink å tel å ligga på rommet ditt åleine…..hmm……er du flink når du itte er redd? Førr da er du vel Uflink når du er redd da? Hu æ grådig flink tel å stå på kænn je si…..men å mæ ælle dom som itte ha forrutsetninger tel å vara så arbessomme? Jo mer je tenkje på det jo mer misslik je ordet Flink, som bli i såmmå gata som å vara best. Tenkj på ælle som itte er flinkest hell best i noe, øss er det flest ta……men ska vi slutte å gjøra no førr att vi itte er så flinke som de andre? Klart vi itte ska dæ, det er itte opp tel øss sjøl å dømme når vi er flinke tel no hell itte. Je lik å synge, å er itte så æller værst på amatørplan, men ska je slutte å synge førr att a Celin Dion er flinkere? Bli itte att mange ta øss tel å bidra med no, viss det er kun de flinkeste som dug. Noen gonger misunne je folk som er «flinke» tel å treine…….dæ kænn vel du å gjøra si folk at meg da………ja klart je kænn, men je syns det er pyton, å je få mye vondt når je gjør det…….er je uflink tel å treine da, hell ha noen større forrutsetninger førr å lykkes med fysiske utskeielser? (å sjølsagt andre ting) Itte så lett å slutte med å bruke et uttrykk som je ha brukt i så mange år, men je jobbe stadig med å finna litt andre vendinger å bruke. Så bra førr deg at du klarte å såvne åleine på rommet ditt sjøl om du er redd, da kænn det jo hende at du bli litt mindre redd neste gong…. Vi meine det godt når vi si at andre er flinke, det er jo et kompliment, men vil det si at vi er misslykka viss vi itte er flinke? Mange spesielt damer er sjuke akkurat på grunn ta «snill pike syndomet» (je er det) Vi bli sjuke førr vi ska vara så flinke tel ælt, men det vanke jo itte akkurat gullklokker å fanfarer om vi slit rævva ta øss, å det er jo egne førrventninger som utløse det… Grett å vælja seg litt færre arenaer å vara flink på, så bli itte fallhøgden så stor ………Oppmuntring er viktig, men je tru oppmuntring i form ta deltagelse, engasjement,vara der når noen treng deg, å bry seg om, er like viktig som å førrtælja næn å flinke vi er………..enn når ingen si att du er flink lengre………..( tru meg, detti æ no je itte er flink tel…)