Jeg er sjalu.

DER fikk jeg endelig sagt det høyt. Ikke det letteste jeg har innrømt, men egentlig ganske godt å få sagt. Ikke for at sjalusien bli noe mindre av den grunn, men det hjelper å få satt ord på ting som rører seg oppi hodet. Problemer blir ofte mindre på utsiden av hode, akkurat som de ha godt av å lufte seg litt. Litt sånn som trollet i sola. Og når du hører dine egne problemer bli fortalt høyt, hører du kanskje hvor avstumpet det muligens er. De må jo være avstumpet for å få plass i blant alle de andre tankene som sloss om plassen.

Sjalusi kan være så mangt tror jeg, men jeg tror jo veldig mye rart. Er ikke sikkert det er usunt å være bittelitt sjalu, det er jo en følelse som bekrefter at du er redd for å miste den du er glad i. Men noen ganger kan sjalusi være fryktelig stygt og vondt, både for den som er sjalu, og for den som er offer for sjalusien. Jeg kan være grådig sjalu innimellom, da tillit til andre er noe jeg sliter litt med. Det kan være en kraftanstrengelse og ikke la den ta overhånd. Å bli kontrollert er det ingen som liker, ikke jeg i alle fall.

Sjalusi bunner ofte ut i et lavt selvbilde. Når jeg blir sjalu, er det usikkerheten som råder, og når jeg går inni den svarte bobla, er plutselig livet en konkurranse, der alle har bedre forutsetninger enn meg til å vinne. Der jeg er sjanseløs, uansett hvor mange bekreftelser jeg måtte få. Det er mangel på egen-bekreftelse som råder. Egenverdien er lik null. Er jeg elskbar, hvorfor skulle noen velge meg, når det er så mange bedre muligheter der ute? Og jeg tenker at jeg er elsket kun på lånt tid, og at jeg må vokte meg vel. Det meste av dette kommer av mangel på bekreftelser som liten, eller det motsatte, der man blir kommentert ned av ubetenksomme voksne. Der det man gjør blir viktigere enn hvem man er. Og som voksen vil man kanskje oppsøke nye relasjoner som bekrefter det man allerede vet og tenker. Selvforsterkende atferd.

Å «utøve» sjalusi er en ganske krevende oppgave. Plutselig er man Nancy Drew og Derrick på en og samme tid. Jakten på bekreftelser på mistenkelig atferd hos den andre starter for fullt. Jeg tenker noen ganger at jeg hadde blitt en enormt god detektiv, så mye som jeg klarer å hoste opp. Og det er ikke den ting jeg ikke klarer å lage til en bekreftelse på min egne tenkte sannhet. Vi ser det vi vil, når vi leter…Problemet er at man ikke kan konfrontere den andre med informasjonen, det vil jo konfrontere mine metoder igjen, som muligens er et større tillitsbrudd en det jeg jakter på hos den andre. For ordens skyld, jeg har aldri tråkket over den private linjen med innsyn i private anliggende, men du verden hvor mye man tror man finner på det stor internettet. Der som å foré et blodtørstig dyr, det blir aldri mett. Og det kommer ikke noe godt ut av det. Det som mest sannsynlig er enden på visa, er at du oppnår å jage den andre parten, akkurat dit du ikke vil. For hvem orker vel å gå rundt å føle seg som en mistenkt til en hver tid?

Jeg har levd som offer av sjalusi også i mange år og vet derfor veldig godt hva jeg utsetter partneren min for. Selvom det skal sies at det finnes grader av sjalusi og kontrollerende atferd. Å føle seg overvåket og måtte passe seg for å ikke havne inni noe som kan høres mistenksomt ut, er kjempe-stressende. Og når man til stadighet føler seg trengt oppi dette hjørnet, er det veldig lett å feile. Man begynner å lage små hvite løgner, for å slippe å bli konfrontert med noe som i utgangspunktet er helt harmløst, men ved en konfrontasjon ofte eskalerer til det ugjenkjennelige.

Det er viktig å kunne sette ord på dette i et partnerskap, om det er kjærest, kollega eller venner. Det er en bevisstgjøring å si det høyt og det kan jobbes med i små doser. Den ene må kanskje trygges mer enn den andre. Og kanskje man må elske noen høyest når de fortjener det minst. Det er i mørket det trengs lys, ikke noe som mørklegger enda mer. Det fine er at det går an å øve på og ikke handle på alle tanker og følelser man får. Det finnes en liten klump i hjerne som heter Amygdala, som kan omprogrammeres. Det er en befriende tanke.

«Sjalusi er ikke angsten for å miste – det er angsten for å dele.» 

August Strinberg