Flink flinkere.

Je står i fare innimellom for å høres ut som moralens vokter, men je lev itte opp tel ælt je skriv om, bære reflekterer høgt. Je har litt overfyllt huggu etter i går, og må få tømt ut litt tel mens je er i siget. Temaet å vara FLINK kom opp i forbindelse med barneoppdragelse. Artig å vara på kafé der ingen prate om andre, bære om ælt mulig ænna.

Hva er egentlig å vara flink? Og når er vi flinke? Når je var unge var je flink viss je itte møkke ut klea mine før vi skulle reise på besøk, eller viss je rydde rommet mitt, eller viss je vaske oppatt osv… Lite visste je noe om at det var et naturtalent je hadde. Ældri har je fått noe særlig oppmerksomhet rundt det i vaksen tid at je er flink på detti. Je bruker detti uttrykke ofte sjøl når je prøve å gjøra folk ut ta min pode, men må bevisstgjøra meg stadig vekk på og itte stigmatisere, ved å kælle ælt mulig å vara flink. Nå var du flink å eta opp maten din si vi når unga er små. Je trudde det var helt naturlig å klare og eta, ganske nødvendig for overleve i grunn. Nå var du flink tel å ligga på rommet ditt åleine, er du flink når du itte er redd? For da er du vel Uflink når du er redd da?

Hu er grådig flink tel å stå på kænn je si, men hva med ælle dom som itte har forutsetninger tel å vara så arbessomme? Jo mer je tenkje på det jo mer mislik je ordet Flink, i såmmå gata som å vara best. Tenkj på ælle som itte er flinkest eller best i noe, øss er det flest av, men ska vi slutte å gjøra noe for at vi itte er så flinke som de andre? Klart vi itte ska det! Det er itte opp tel øss sjøl å dømme når vi er flinke tel noe eller itte.

Je lik å synge, og er itte så æller verst på amatørplan, men ska je slutte å synge for at Celin Dion er flinkere? Blir itte at mange av øss tel å bidra med noe, viss det er kun de flinkeste som dug. Noen gonger misunner je folk som er «flinke» tel å treine. Det kænn vel du å gjøra si folk at meg da. Ja klart je kænn, men je syns det er pyton, og je få mye vondt når je gjør det, er je uflink tel å treine da, eller har noen bedre forutsetninger for og lykkes med fysiske utskeielser? (og sjølsagt andre ting) Itte så lett å slutte og bruke et uttrykk som je har brukt i så mange år, men je jobber stadig med å finna litt andre vendinger og bruke. Så bra for deg at du klarte å sovne åleine på rommet ditt, sjøl om du er redd, da kænn det jo hende at du blir litt mindre redd neste gong. Vi meine det godt når vi si at andre er flinke, det er jo et kompliment, men vil det si at vi er mislykka viss vi itte er flinke?

Mange spesielt damer er sjuke akkurat på grunn av «snillpike syndromet», je er det. Vi blir sjuke for vi ska vara så flinke tel ælt, men det vanke jo itte akkurat gullklokker og fanfarer om vi slit rævva av øss, og det er jo egne forventninger som utløse det. Grett å vælja seg litt ferre arenaer å vara flink på, så blir itte fallhøgden så stor. Oppmuntring er viktig, men je trur oppmuntring i form av deltagelse, engasjement, vara der når noen treng deg, og bry seg om, er like viktig som å fortælja hverandre hvor flinke vi er. Enn når ingen si at du er flink lengre?