TAKK!

Je vil benytte anledningen tel å takke i detti innlegget. Førr takknemmelighet heng høgt førr meg!

Høre flere si at det er tullete å bruke så mye penger på Byfest, glitter og glæm. Det er sluttsummen på kassalappen som telle. Verdien ta en slik fest er større en det som kænn måles i penger, og det kjæm lokalsamfunnet tel gode på andre måter. Å tenkje store tanker og lange linjer i et metaperspektiv kreve modige menneskjer. Vil derførr dele litt om åssen det oppleves å vara delaktig i et slik arrangement som går i bære noen få timer og kænn virke kostbart ved fysste auekast.

Det beste er ælle timer som blir brukt i forkænt ved å legga ned timer med planlegging og øving. Der ligg det mye forventninger og litt i overkant svulstige forestillinger om resultatet. Kreative menneskjer lik å tenkje store tanker om seg sjøl. Je er en ta dom! Vi blir gitt muligheten tel å bli kjent med nye musikkforbindelser på tvers ta sjangere og geografi innaførr kommunen. SÅ fruktbart og verdiskapende. Det å få møte andre menneskjer som er interessert i akkurat det såmmå som deg er unikt og itte ælltid like enkelt førr ælle å ta tak i sjøl. Itte så troverdig kænskje, men je er ganske sjenert. Vi kænn tru at vi itte at vi er bra nok, hell at det er litt frekt å spørra…

Je ha vørti gitt muligheten tel å møte så mange gode menneskjer. Folk je ha visst om og nikke tel, men itte delt tid og opplevelser med før nå. Å ’vara’ i såmmå musikk som andre er en gave og mer helsebringende enn hårt ett treningssenter (Uten forkleinelse ta det fenomenet) Der kjæm muligens den størst vinnende faktoren i et slik arrangement. Førr meg, og sikkert flere tel, er detti mer livgivende og mentalt helsebringende enn mye ænna. Sosial omgang, vara i takt med omgivelsa, samarbeide med andre ned tel bittesmå detaljer og føle seg som en del ta no større enn seg sjøl. Musikk er en unik kanal å dele ta følelsesregisteret sitt på når andre måter kænn kjinnes utfordrende. Og tru meg, det er fysisk ganske krevende å synge i mange timer på et teppelagt murgålv med eggeskalkartonger på vegga som sug æll lufta tur en før en ha bynt.

Takk tel ælle som ha smilt, oppmuntre, heia, vist både sorg og glede, sagt tullete ting som vi ha glist ta, sendt milde blikk, lagt tel rette, inspirert, inkludert og mye mer som je itte kjæm på akkurat nå. Takk tel lydmenn som stå mæ 48 utganger på en konsert og ha full kontroll så vi kænn føle øss trygge på at det beste kjæm ut tel det lyttende øret. Takk tel ælle som ha åpne lokala sine så vi har fått nye arenaer å bruke tel å førrmidle det vi trur mest på. Takk tel ælle som ha sørge førr dopapir og nytrakte kaffe tel en hver tid over ælt. Takk tel dekk som ha delt arrangement på facebook og andre plasser førr øss. Takk tel ælle som høre på det vi så inderlig ønske å dele med flest mulig. Takk førr ælle gode telbakemeldinger i etterkant i ælle slags fasonger og i ælle slags kanaler. Takk førr småpludring i tia etterpå førr øss som kjinne følelsen ta vakum etter en slik stor god opplevelse, det gir meining å vara flere. Takk tel tålmodige kjærester og samboere som læ øss vara borte i tide og utide. Nå høres det snart ut som ei Oscar tale, men det syns je jammen meg er på sin plass. For sist vil je rette en spesiell takk tel dekk Monica Olsen Østenheden og Lene Neby, som er to ta flere som få mest kjeft under et slik arrangement, men som ha sørge førr at vi andre ha fått både drøkki kaffe og tørke øss bak midt oppi ælt ænna 😉 TAKK!

Hell on Heels Byfest

Foto: Ringsaker Blad, Gaute Freng.

Reklamer

Mindfulness – nå få vi roa øss litt…

Itte lett å henge med i svinga på å som ska tel førr å vara et velfungerende menneskje om dagen.

Den eine metoden med frakkere utenlænsk navn enn den andre, ska visst vara helt nødvendig førr å lykkes. Nå vise det seg at å vara mindful er det hotteste. Tenkte fysste gongen je hørte uttrykket at je måtte vara ferdig kvalifisert tel en slik tilstand, førr huggu mitt er jo stadig fyllt tel randen med tanker. Mind ful = Huggu fullt var min konklusjon, og vart fryktelig glad førr at je endelig var i besittelse ta noe som andre betale i dyre dommer førr å oppnå. Hovmod stå førr fall er det visst noe som hette. Det skulle je få erfare litt seinere…

Je ha ofte kjint meg sugd inni senterifugen ta ytre påvirkning. Det kan vara ei helsikkes reise når en itte er stødig i kjernen. Å bli kaptein på egen skute tæk litt tid, førr noen mye lengre enn andre…Je vart 35 før je begynte å revurdere å ta att styringa i eget liv. Før det var det å ha en jobb som var litt spenstigere enn andres, ha et nettverk ta «viktige» menneskjer og å skapa et representabelt hemat en stor del ta min hverdag. Og je vil si je lykkes…men kjinte mye på følelsen ta å ældri strekke tel. Je levde i angst førr framtid`a og i sorg over fortid`a og klarte nesten ældri å vara i samtid`a. Stress er resultatet ta å leve ti ei ænna tidssone enn nåtid.

Mitt fysste møte med ordet mindfulness var førr rundt fire år sia. Det vart presentert som en behandlingsform je skulle ha godt ta. Oppgaven var å reise hemat, sitta i en stol, høre på ei lydfil der en mænn førtælte meg at je bære skulle lytte tel pusten min slik den var. Itte styre`n, bære observere åssen den gikk ta seg sjøl. Så skulle je observere tankom som dukke opp og læ dom seile videre uten å gi dom så mye oppmerksomhet. Hell pakke tankom inn i små presanger og lagre dom en sikker plass tel je ville ta dom fram att. Kjære vene! Tru du det er så lett å bære bestemme seg førr å slags gavepapir en ska pakke inn tankom sine i? Hell at det bære er å finna en enkel plass å lagre dom? Puh.. kjinne je er i ferd med å gire meg oppatt bære je tenkje på det.

Detti må ha vøri bortimot den mest provoserende oppgaven je noen gong har fått. Itte nok med at je hadde dårlig tid i utgangspunktet, men je skulle altså bruke 15 minutter daglig på å sitta å observere noe som, går ta seg sjøl. Plutselig vart dèt å puste noe helt unaturlig og je fækk vældig behov for å kontrollere`n. Tankom mine syntes å eskalere i en voldsom fart, og dom førmerte seg som ældri før. Ætter endt behandling følte je meg mer som ei oppvridd fatafille enn en balansert utgave ta meg sjøl.

Prestasjonsstyrt som je kænn vara, ga je det noen forsøk, førr je ville jo gjinne vara flink på mindfulness. Drog telbarsatt til behandler`n, innsåg at slaget var tapt og førtælte om opplevelsen. Hu ga seg itte og mente je måtte fortsætta å prøve. Detti var tross alt en annerkjent behandlingsform verden over. På hemtur`n følte je meg passe kokt i huggu og enda mer stresse over å itte få det tel. Førr å bli kvitt frustrasjon bestemte je meg førr å ta en gåtur i skauen som ligg lett tilgjengelig rætt uttaførr huset. Je hadde nemlig erfart før at det hadde hjært å gå når ting hope seg opp oppi huggu. Så je gikk. Halleluja,- Der låg svaret førr meg! Det hjælp å gå!

Noe så enkelt som å gå en tur, å bære vara tel. Uten å tenkje på pusten…forøvrig lett å bli varig pusten nå`n er anpusten. Høre på småfugger`n, trække inn lufta som endre seg ætter årstid`a, sjå på ælt som naturen by på ta vakre bilder, og ælt detti «laiv», gratis og uten et eneste kurs i forkant. Detti er tilstedeværelse, som er mer nærliggende å kælle det for meg. Et værelse der en er tilstede. Naturen er et slikt rom. Ælle rom er egentlig slik om en væl å vara oppmerksom og bevisst. Det hændle om å lytte mer enn en prate (noe undertegnede øve på fortsatt) Å sjå dom du møte, det vil si å ha blikkontakt (et mer og mer ukjent fenomen i disse skjermtider), å vara mer opptatt ta å forstå enn å bli forstått.

Kænn det vara at vi treng å roa ned et par hakk på generell basis, så vi slæpp å bruke æll fritida på å øve på å vara tel?

A bæssmor sa; om huggu ditt er førr fullt Linda, så ha du brukt kroppen din førr lite. Amen!

Bilde


Den som vente på no godt…..

Husse dekk den gongen advent va tia da`n vente? Adventspynten vart tatt ned lillejulaften og juetreet vart pynte såmmå dagen. Juletrebelysningen itte vart tent før jula ringte inn klokka fem julaften. Den gongen det itte va lov å smaka på småkaken før julaften(kun tjuvsmaking), og adventskalender`n va en appelsin mæ nelikkspiker(hell sjokoladekalender, je æ jo itte så gammal). Da frysern va fyllt mæ en hælv hell hel gris som vi hadde glede ta hele vår`n, og julegata vart åpne i desember. Je husse det som det va i går, og bli vemodig når jula kjæm, førr je klare itte å gjennskapa følelsen ta barndomsjul.

Det sies at det bli førr mye fråtsing i jula, ælt førr mye mat, kaker og godteri. Onga få ælt førr mange gaver osv…. Je ha en misstanke om at det itte æ i jula vi fråtse mest, men mellom nyttår og jul. Derførr må vi overgå øss sjøl når jula kjæm…. Det æ itte på ei viku vi få dårlig helse, og førr trånge bokser, det æ det de andre 51 viku`n vi gjør. Og akkurat her je tru nykkel`n tel den tapte følelsen ligg. Før trengte itte folk å planlegge når dom skulle slanke seg, da va det itte midler tel sjokoladeskåler på bordet midt i vikun. Dæ hørte hæljen tel i min barndom. Brusen vart målt opp mæ linjal i glaset, og goderiet vart tælt opp i skåler, men du verden førr en høytidsfølelse hår lordag. I adventstia venta vi…nå æ det ittno særli forskjell på advent og jul. Vi pynte tel jul fra midt i desember, gi onga gaver i adventskalendern(før hadde vi gaver bære på julekvæln) vi et julemarsipan og drekk julebrus fra oktober. Julebordssesongen starte i november, og hele desember æ stinn ta juleavslutninger, der vi få servert hele julemenyen i god tid før jul. Så når jula kjæm, æ vi mætte ta julemat og sosialisering.

Jula æ ei viku det æ tillatt å fråtse litt, og ska itte stikke under en stol att je æ mer enn gjennomsnittlig gla i kaker og marsipan. Att boksesmekken stå litt på gløtt, æ mæssom legalisert. Midt i romjula, altså omtrent da huggu mitt befinn seg hælvvægas neri pepperkakeboksen, kjæm samboer`n inn å avbryt meg mæ dagens post. Hænn slenge den elegant fra seg rætt væ sia ta kakeboksen…….je sætt nesten pepperkaka i hæsjen da je få aue på hu retusjerte ukebladdama som nærmest glise mot meg. «Slank med suppe», «finn din treningsform» Je hisse meg nokså kraftig opp, å tenkje at det MÅ da vara lov å førrdøye ribbefettet, før samvittigheta ska få sin oppblømstringsperiode?

Men der tok je tydeligvis skammelig feil, førr da je såg gjennom resten ta posten, vart det tydelig at det gjeld å vara litt i forkænt. Jula va over! 3. dag jul…..

Det æ valgfritt om vi ønske å ha det slik, men det tæk bort følelsen ta å utløse førrventning. Den eneste måte å skapa skikkelig førrventing på æ å vente på no godt. Å vente på at dekk andre ska snu denni trenden, slik at je bære kænn følje massen æ væl optimistisk, som ælltid må en nok byne mæ seg sjøl om en vil skapa endring.

Det starte ittno slankekur på Tørtopp denni vinter`n, men je ha en plan om å tåle å vente litt mer enn i fjor. Vente tel lordan mæ goderi, vente tel det æ min tur tel å si no(der kjæm je tel å slite) vente tel je ha råd, vente tel tia æ inne. Je tru itte je kjæm tel å vente førrjeves….Godt nyttår!


Å sjå angst`n i kvitaue……

Itte veit je å slags diagnose je ha, men je æ nokså sikker på at je ha en (æ under utredning) Je tru muligens ælle ha en diagnose i løpet av et liv, om vi hadde gått ælle litt nærmere i sømma. Tru itte diagnoser æ viktig førr diagnosens skyld, men den kænn vara mæ å sætta noen rammer førr åssen en ska håndtere det.

Det svinge seg godt i mitt huggu, å min kropp om dagen, ta hvilken grunn æ je litt usikker på. Det æ nettopp dæ som æ så vanskeli mæ psykisk helse, det æ itte støtt like lett å sjå å som gjør den sjuk. (Fysisk helse æ mye mer håndfast, men sjølsagt itte i ælle tilfeller.) Om en itte kjinne forvarsla på at den psykiske helsa æ ute å vingle, vitne ingen tvil når sjukdommen er et faktum. Når pusten itte kjæm lengre ned en øvre del ta brystbeinet, å lungen kjinnes ut som små erter, å den føles som noen stå å skvise brystbeinet fra innsia, det suse i huggu som om du skulle ha reist deg litt førr fort, å hjerteslaga høres kjinnes i hår ei celle ta kroppen(gjerne litt urytmisk) noen gonger stivne ælt å det nytte itte å røre på seg, hjernen slutte å ta i mot kommando……da æ gode råd dyre. Å det mangle itte på gode råd, det æ bære så innihampen utfordrende å ta dom i bruk, når det stå på som værst. Det æ lett som fett når fornuften råde, å væta akkurat åssen ting ska gjøras, men å overføre det tel minutta å tima det hærje føles nesten som en umulighet. (detti æ mine symptomer, å itte fasitten på åssen andre føle det)

I huggu mitt æ det stinn brakke hele tia, det æ fullt ta tanker som kjøre sentrifuge…..når en tanke er brukt opp hell gjennomført, kjæm det en ny som je tru æ kjempeviktig at få oppmerksomhet. Den tanken hell oppgaven kænn vara nokså liten å unødvendig, men enda den ha gått igjennom systemet(også kællt sentrifugen) blåses den opp tel no kjæmpedigert å kjæmpeviktig(detti æ altså en følelse) Når tanken æ overdimensjonert, plasseres den i ei nokså lang kø ta andre overdimensjonerte tanker som vente på å bli tatt hånd om. Detti æ et typisk stress symptom! Fornuften si meg no ænna, men når huggu æ sprengt ta tanker, bli det nødvendigvis liten plass tel fornuft…

Oppgaven behøv itte å vara så mange førr å førr å bli stresse, førr det æ tomrommet i mellom oppgaven som utløse stress. Å vara travel æ itte det såmmå som å stresse. I detti tomrommet bli det god tid tel å bekymre deg førr neste oppgave(som nå ha vørti enorm)Det viktige bli da å kåmmå seg førrbi denni oppgaven, førr på andre sia ta den ska det bli roligere perioder………men neida. Lykken æ kortvarig å nye oppgaver stå førr tur. Denni evige jakta koste itte så mange kalorier, men den koste uendelig mange timer mæ «fysiske» plage å lite nattesøvn. Det tæk å bort muligheten tel å vara tilstede……..altså å leve!

Je ha det itte slik hele tia, men periodevis æ det ille, akkurat nå æ det slik. Je væl å gjøra meg sjøl enda mer sårbar væ å dele, men syns det æ så ufattelig viktig å væta att vi ælle har ei psykisk helse, å den kænn umulig vara like fresk hele tia. Å det æ helt greit å trenge hjelp innimellom. Tenkj om vi skulle ordne opp ælt sjøl, når den fysiske helsa svikta…….å vi itte skulle kunne si det att noen førr at vi vart sett på som litt rare…. Vi væl itte å slags fysiske sjukdommer vi få, å tru meg vi væl itte å slags psykiske sjukdommer vi få hell. ( en sænnhet mæ modifikasjoner, om en tæk mange hensyn)

Je ska vara mæ å lede Verdens dagen førr psykisk helse i Ringsaker neste onsdag(Prøysenhuset) og håpe det æ mange som møte opp. Det æ viktig at psykisk helse (god eller dårlig) få mange ænsikter. Detti gjeld nemlig hvermannsen!

 

 

 

 

 

 

 

 


Bjørnen sover…..i shorts

Nå æ`n her!……Tia førr å laga hi.

Je æ itte så ulik hverken bjønn hell grævling, å bruke mye ta høsten på å laga hule tel vinter`n. Det gjeld å bonkre opp mæ godsaker, så vi få på øss vinterspekket, før en ny sammar ska tære på skråtten…… Her om dagen pusse je vinduer, en eksklusiv aktivitet som je spara spesielle anledninger. Mæ vinduspuss følje det gardinskift. Det passe seg jo å ha riktige gardiner tel riktig årstid……. sjøl om det virke tel at je æ den eneste i detti huset, som syns det æ særs viktig mæ årstidsprege gardiner…..

Det rækk nesten itte å bli august på kalender`n før je rødde vækk ælt som minne om bikinilinjer(denni «sammar`n» ha je behølt vinterpelsen ta helsemessige årsaker….)småsko, å tynne jakker mæ små blommer på, bli pakke sirlig (les: stappe i søppelsekker)inn på køtte. Det æ mæssom ittno ænna hell ull som gi meining denni årstia. Da dræg je fram en hau mæ ting som vitne om forhistorien på en sauskrått, i form ta ullsokker, ulltepper, ullsjal, ullgensere, tette gardiner å sko mæ ullfor. Ullfri saker som telys, lykter, Erika`r å te kjøpt på helsekåstbutikken( å den ligg nokså langt unna der je bo, men det æ jo dæ som æ årntli te…) Det gjeld det å få fyrt opp no ta bjørkve`n som ligg oppstable i uthuset…..det æ jo bjørkved som æ tingen i følge fagfolk der je bo(fagfolk=meg i detti tilfelle)Når telysa æ tent, bjørkve`n æ i ferd mæ å bli slukt ta flammer, ullsokka æ trædd godt oppover legga, ullpledde ligg bredd utover kråppen, yndlingsprogrammet æ i gang på fjernsynet, å sist men itte minst, teen som lufte kanel å eple, ligg som ei eim utover stuggua, servert fra en retrotekopp(viktig førr å få den rette stemningen), æ det klart førr å nyte vinterrede….

Som kjærring ligg det en del lykke i slike øyeblikk, da du førrnøgd ser ælt rundt deg i en nokså harmonisk å lun setting, der gardina stå i stil mæ kubbelysa………men detti vara ofte itte i så mange minutta…..dæ som nå skje æ at to andre beboere i denni hula gjør en generaltabbe…….hell to….førr det fysste bli det itte kommentert å fantastisk koselig det ha vørti, noe je da sjølsagt gjør dom oppmerksom på væ å spørra: ser dekk itte å je ha gjort? Halvhjerte prøve dom å redde seg innat væ å si……ha du klypt deg??? ……men det stoppe itte der serru, dom stille opp i vinterhula i SHORTS!!! Herregud, dæ æ vel ingen bjønn hell grævling som gå inn i hiet i shorts?? Je innser fort at je ønske meg raskere inn i hiet enn resten ta familien, å at det kænskje æ i tidligste laget, da grasklyppern fortsatt ha att en runde uttaførr hiet før løvet dætt helt… Ha en fin fin høst, å nyt den skarpe lufta, å de brennende fargen som snart bre seg utover lænnskapet! ….så kænn je lurkose meg under pleddet i mens 🙂

 


Tia kjæm, å tia den gå, men å mæ akkurat nå?

Det æ vel ittno som stresse meg mer enn tid, vara seg dårlig tid, god tid, lita tid, tidløs tid, mellomtid, riktid tid, tidsnok, lang tid, idealtid, endeløs tid, hell NÅ tid….Tenkj om je hadde klart å leve en ørliten dose tel i nåtid, da hadde je sløppi fryktli mye dobbeltarbe. Je lev nok itte så mye i fortid, da hukommelse æ noe je æ dårlig stelt mæ….om det æ førr å førrtenge det, hell om det æ slik at det eldste dætt ut da det bli fullt ta nye tanker veit je itte. Mitt talent i tid, ligg i framtid, ei tid je itte rå over, men desperat prøve å kontrollere. Je ligg stadig et hesthuggu(egentlig hele hesten..) framma meg sjøl. Det planlegges å systematiseres oppi huggu, tel det nærmest føles som komplett kaos. Itte så rart da je æ i nåtid, men huggu æ i framtid. Noen gonger sitt huggu midt fast i fortid, en tilstand je itte æ så gla ti. Det æ lett å sitta fast i fortid som itte æ så lystbetont, da tanker ha lett førr å knytte seg opp mot følelser, å en følelse tæk tid å overmanne. Da æ det tid førr ettertanke….kun en førrnuftig tilstand om den brukes tel å endre ting tel det bære i tia framover. Bære je få unna denni vika nå, så ska det bli litt bære tid…..det ha je sagt i mange år nå, å plutseli så ha poden min gjort unna sjå år på barneskolen, mens je ha vente på litt bære tid…….Da byne je å tenkje bakattover i tid, å mimre over ælt som je veit ha skjedd, men itte nødvendigvis ha vøri tilstede i. Å vara tilstedeværende i nåtid, æ en nokså krevende øvelse å bli god på, men som ælt ænna kænn det gudskjelov øves på. Tia æ jo bære akkurat NÅ, Å NÅ, Å….NÅ. Dæ je skreiv på fyssten ta innlegget æ oppbrukt tid som je vælte å bruke på akkurat detti. Livet kænn bli ganske langt å innhøllsrikt, om en få mæ seg øyeblikka. Da lyt nok hele sanseapparatet skrus på å benyttes i sin helhet oftere. Tru det hændle mye om mot å leve i nåtid, mot tel å slæppe tak i kontrollen på framtia, som sjelden bli som planlagt, å sjelden bli gjenomført som planen uansett, men som tæk enormt mæ plass i huggu, å utvikle seg som stress. Mot tel å slæppe tak i fortia, å ha tru på at ting kænn førrandre seg inn i ny tid om vi vil det. Tenkj å mange signaler vi gå glipp ta, førr att vi tanka våres æ plassert i ett ænna tidsromenn vi sjøl befinn øss ti. Nå om dagen gå det i beising ta hus, å avslutninger ta ælt som kænn avsluttes, ei tid som føles litt sprengt i huggu. Mye å husse på, å mye å bli ferdig mæ tel et bestemt tidspunkt, å skulle det kåmmå på uforutsette ting som besøk hell en invitasjon(åsså kjent som tidstyver) i en slik periode, bli je nesten mænnevond, førr att noen førrstyrre den nøye planlagte framtia mi, som æ fylt så det tyt utatt både i fortid å framtid…….mulig det æ akkurat dæ som æ tidsklemma. En førrferdelig følelse ta å bli skvise……det værste æ at det meste æ sjølpåførte faktorer. Hadde je itte gjennomgått ælle tinga som ska skje framover i huggu fem tel ti gonger daglig, hadde det sannsynelig vørti att mye tid tel å vara tilstede. Det øves på å detti inni huggu mitt, mens je førtsatt prøve å henge mæ på utsia, uten å vara overansvarlig førr att ælt ska gå bra…..je ha fortsatt att litt tiltru på dekk andre å 😉


Syng fra hjerte førr hjerte SYNG!!!!!!!

Det nærme seg konserthælj førr meg nå, å denni høsten ha je fått ta del i et stort blandakor som hette Solheimkoret. Føle meg priviligert som ha fått muligheten tel å synge i ulike miljøer, mæ ulike ambisjoner, metoder, størrelser, publikum, arenaer, å itte minst mæ ulike menneskjer. Å møte mennskjer mæ sang æ en helt ænna opplevelse enn å prate sammen. Det æ no unikt i hver opplevelse, fra å synge i harmoni mæ 60 andre å ska samarbeide så godt at det høres ut som ei stemme, tel å synge helt åleine å vise den mæst sårbare sia du har. Førr det må førrmidles fra hjerte om det ska råke et ænna hjerte, å da treng itte støtt ælle toner vara klinkende reine. Å synge æ medisin førr eget hjerte, å je anbefale ælle å synge mer uavhengig ta «talent» det finns arenaer førr ÆLLE!! Itte bære førr dom som æ best……..førr det æ jo flest ta øss som itte æ best, men gode læll. Så lengi du kænn prate, kænn du synge….dæ æ faktisk kriteriet. Tenkj om bedrifter brukte sang førr å skapa team følelse, der ledern fækk prøve seg som dirigent, en oppgave som kreve gehør førr ælt, der ælle må bli hørt å veileda av ei stø hånd førr å finna felles retning. Je æ sikker på att dom hadde vørti et vinnerteam i det øyeblikket dom fungerte som en enhet. I et team må ælle bidra mæ ulike styrker å svakheter å omgjøras tel en symfoni. Å gå solo kænn fungere fint, å gi en stor beruselse og opplevelse, men da æ du avhengig ta å ha andre å detta telbarsatt på som støtte deg i OOOer. Je tru at sang er like viktig som at hjerte slå. Hjerterytmen æ jo det fysste vi få utdelt, å den ska hølle rytmen helt tel vi dør. Ingen tilfeldighet tru je. Tenkj dekk en fotballkamp uten sang……….Vi syng når noe dør førr å finna felles trøst, vi syng førr å roa ned onga så dom ska få såvå godt, å føle trøst når dom æ lei seg. Vi syng i bryllup førr å hylle kjærligheten, vi syng i krig førr å føle samhøll å styrke mæ dom vi kjempe sammen mæ, vi syng under slaveri førr å hølle ut undertrykkelsen, vi syng førr å hølle håpet oppe, vi syng førr å skapa ny energi…..Sang æ energi på høgt plan! Det æ fra sjela det skapas, å itte i hæsjen. Kænskje du driv mæ smugsynging i dusjen hell bil`n, hell på toppen ta et fjell, å forran speilet mæ stereoanlegget på full styrke? Syng ut sammen mæ andre, ta sjansen! Je låvå at hjerte å sjel bli fyllt ta ny energi, å vara i harmoni, hell dissharmoni mæ andre skapa meining :o)Je glede meg tel å synge på denni nye arenaen i hælja som vil gi meg no je itte ha kjint før 🙂 Håpe dekk som ha muligheten, bli mæ å dele opplevelsen på Hamar Teater i mårrå klokka sju(hell på lordan)

Let`s Groove!

 http://www.youtube.com/watch?v=mlAPXzfYZE8