Hus forbi.

Det er grådig fort gjort å glede seg tel de store tinga, og så blir de små viktige tinga litt borte på tur`n. De store opplevelsa blir ofte planlagt tel hæljen, ferien, på hellig og høytidsdager som er merke med rødt i almanakken, og det ska gjerne vara litt påkåste. Det ska liksom vara litt sjvong over store opplevelser. Helst litt høg musikk, høg solfaktor, høg latter, høge forventninger, høge alkoholkonsum, høgt hår, og mer tel. Om detti kænn foregå utbygds, er det ælle tiders, litt mer å skrive hemat om mæssom. Det beste er viss en kænn kåmmå att etter ferien og servere ei historie som er litt frakkere enn som så.

Forventingen før dessi store opplevelsa stig i takt med nedtellinga tel ferie, og den siste dagen før ferien, virke som ei viku i seg sjøl. Ittno rart kænskje når nedtrappinga byne ællerede vikua før ferien er et faktum. Forventninger er det som gjør skuffelser størst, je trur det er bra å ha forventninger, men kænskje greit å avpasse dom litt etter realiteten.

Veit itte hvor mange gonger je har planlagt at ting ska bli så koselig. Inni huggu midt ligg ælt tel rette for en kjempeopplevelse, og je kænn itte skjønne hva som ska kåmmå i vægen for en suksess. De æller fleste gonga bli det itte som forvente, kænskje for at je legger planer oppi i fange på dom rundt meg, uten og avpasse det med doms planer og forventninger.

De største opplevelsa mine, de som sitt att i sanseapparatet er dom je itte har tenkt på så mye på forhånd, og som gi meg mer enn je kunne drømt om. Det er de små tinga, som kænn gå øss hus forbi, fordi vi haster øss videre. Je har et fast høldepunkt som je stopper opp ved (i hvert fall i tanken mine) Hår gong je passere et vegkryss like ved der je bor, så snuser je inn ælle inntrykk. Hvilken blomme er det som stå i full blømstring? Hvor frodig er det der, hvor langt har åkern kømmi i syklusen sin, hvor mye snø er det i forhold tel brøytestikka, hvor mye blar er det att på trea når oktober er på hell? Je sug tel meg dessi inntrykka her, å prøve å oppleve dom. Det kænn kjinnes som en stor opplevelser innimellom, plutselig har det gått et år, men je har i det minste fått med meg ælle fasen av året. Je klarer itte å leve slik med ælt je gjør, men øver på å sjå mer av det store i det små. For det er gratis, vi har ælle tilgang, det sett livet i perspektiv, og det finns gjennom hele året, sjøl på de mørkeste hverdager i januar. Det kåste ittno å bruke natur`n, og je skulle ønske je va flinkere tel å benytte meg ta`n, for det er der je har ælle de største opplevelsa mine. Om det måtte vara en telttur på et tynt liggeundelag, og en litt for trång såvåpåså, der je knapt klare å bryte utatt kroppen etterpå. Og sitta ved bålet utover natta, ved vatnet som er en opplevelse i seg sjøl. Under et epletre som blømstre, eller med utsikt som gjør at je føler meg fri som en fugl, regnvær som sildrer innmed klæa tel je er så gjennomblaut at det er bære og resignere, og la det stå tel. Tordvær som gjør meg så redd at je kjinne at je lev. Om en i tillegg kan dele dessi opplevelsa med noen, bli dom enda større. Den eine natta i lavvo i fjorsammar er den som blir påprate enda. Itte Hunderfossen, Tusenfryd, Legoland osv…Et tankekors for meg i alle fall.

«Forventninger er alle skuffelsers mor»