Den som venter på noe godt.

Husse dekk den gongen advent var tida da`n vente? Adventspynten vart tatt ned lillejulaften og juetreet vart pynte såmmå dagen. Juletrebelysningen vart itte tent før jula ringte inn klokka fem julaften. Den gongen det itte var lov å smaka på småkaken før julaften (kun tjuvsmaking), og adventskalender`n var en appelsin med nelikkspiker, eller sjokoladekalender, je er jo itte så gammal. Da frysern var fyllt med en hælv eller hel gris som vi hadde glede av hele vår`n. Og julegata vart åpne i desember. Je husse det som det var i går, og blir vemodig når jula kjæm, for je klare itte å gjennskapa følelsen av barndomsjul.

Det sies at det blir for mye fråtsing i jula, ælt for mye mat, kaker og godteri. Unga får ælt for mange gaver osv…. Je har en misstanke om at det itte er i jula vi fråtser mest, men mellom nyttår og jul. Derfor må vi overgå øss sjøl når jula kjæm. Det er itte på ei viku vi får dårlig helse, og for trånge bukser, det er det de andre 51 viku`n vi gjør. Og akkurat her je trur nykkel`n tel den tapte følelsen ligg. Før trengte itte folk å planlegge når dom skulle slanke seg, da var det itte midler tel sjokoladeskåler på bordet midt i vikun. Det hørte hæljen tel i min barndom. Brusen vart målt opp med linjal i glaset, og goderiet vart tælt opp i skåler, men du verden for en høytidsfølelse hår lordag. I adventstia venta vi. Nå er det ittno særli forskjell på advent og jul. Vi pynte tel jul fra midt i desember, gir unga gaver i adventskalendern, før hadde vi gaver bære på julekvæln. Vi et julemarsipan og drekk julebrus fra oktober. Julebordssesongen starter i november, og hele desember er stinn av juleavslutninger, der vi få servert hele julemenyen i god tid før jul. Så når jula kjæm, er vi mette av julemat og sosialisering.

Jula er ei viku det er tillatt å fråtse litt, og en ska itte stikke under en stol at je er mer enn gjennomsnittlig glad i kaker og marsipan. At buksesmekken står litt på gløtt, er mæssom legalisert. Midt i romjula, altså omtrent da huggu mitt befinn seg hælvvægas nedi pepperkakeboksen, kjæm samboer`n inn og avbryt meg med dagens post. Hænn slenge den elegant fra seg rætt ved sia av kakeboksen. Je sett nesten pepperkaka i hæsjen da je får aue på hu retusjerte ukebladdama som nærmest gliser mot meg. «Slank med suppe», finn din treningsform» Je hisser meg nokså kraftig opp, og tenkje at det MÅ da vara lov å fordøye ribbefettet, før samvittigheta ska få sin oppblomstringsperiode?

Men der tok je tydeligvis skammelig feil, for da je såg gjennom resten ta posten, vart det tydelig at det gjeld å vara litt i forkant. Jula va over! 3. dag jul….

Det er valgfritt om vi ønske å ha det slik, men det tæk bort følelsen av å utløse forventning. Den eneste måte å skapa skikkelig foventing på er å vente på noe godt. Å vente på at dekk andre ska snu denni trenden, slik at je bære kænn følje massen er vel optimistisk, som ælltid må en nok byne med seg sjøl om en vil skapa endring.

Det starte ittno slankekur på Tørtopp denni vinter`n, men je har en plan om å tåle og vente litt mer enn i fjor. Vente tel lordan med goderi, vente tel det er min tur tel å si noe(der kjæm je tel å slite) vente tel je har råd, vente tel tida er inne. Je tru itte je kjæm tel å vente forgjeves.

Godt nyttår!