Mindfulness – nå få vi roa øss litt…

Itte lett å henge med i svinga på å som ska tel førr å vara et velfungerende menneskje om dagen.

Den eine metoden med frakkere utenlænsk navn enn den andre, ska visst vara helt nødvendig førr å lykkes. Nå vise det seg at å vara mindful er det hotteste. Tenkte fysste gongen je hørte uttrykket at je måtte vara ferdig kvalifisert tel en slik tilstand, førr huggu mitt er jo stadig fyllt tel randen med tanker. Mind ful = Huggu fullt var min konklusjon, og vart fryktelig glad førr at je endelig var i besittelse ta noe som andre betale i dyre dommer førr å oppnå. Hovmod stå førr fall er det visst noe som hette. Det skulle je få erfare litt seinere…

Je ha ofte kjint meg sugd inni senterifugen ta ytre påvirkning. Det kan vara ei helsikkes reise når en itte er stødig i kjernen. Å bli kaptein på egen skute tæk litt tid, førr noen mye lengre enn andre…Je vart 35 før je begynte å revurdere å ta att styringa i eget liv. Før det var det å ha en jobb som var litt spenstigere enn andres, ha et nettverk ta «viktige» menneskjer og å skapa et representabelt hemat en stor del ta min hverdag. Og je vil si je lykkes…men kjinte mye på følelsen ta å ældri strekke tel. Je levde i angst førr framtid`a og i sorg over fortid`a og klarte nesten ældri å vara i samtid`a. Stress er resultatet ta å leve ti ei ænna tidssone enn nåtid.

Mitt fysste møte med ordet mindfulness var førr rundt fire år sia. Det vart presentert som en behandlingsform je skulle ha godt ta. Oppgaven var å reise hemat, sitta i en stol, høre på ei lydfil der en mænn førtælte meg at je bære skulle lytte tel pusten min slik den var. Itte styre`n, bære observere åssen den gikk ta seg sjøl. Så skulle je observere tankom som dukke opp og læ dom seile videre uten å gi dom så mye oppmerksomhet. Hell pakke tankom inn i små presanger og lagre dom en sikker plass tel je ville ta dom fram att. Kjære vene! Tru du det er så lett å bære bestemme seg førr å slags gavepapir en ska pakke inn tankom sine i? Hell at det bære er å finna en enkel plass å lagre dom? Puh.. kjinne je er i ferd med å gire meg oppatt bære je tenkje på det.

Detti må ha vøri bortimot den mest provoserende oppgaven je noen gong har fått. Itte nok med at je hadde dårlig tid i utgangspunktet, men je skulle altså bruke 15 minutter daglig på å sitta å observere noe som, går ta seg sjøl. Plutselig vart dèt å puste noe helt unaturlig og je fækk vældig behov for å kontrollere`n. Tankom mine syntes å eskalere i en voldsom fart, og dom førmerte seg som ældri før. Ætter endt behandling følte je meg mer som ei oppvridd fatafille enn en balansert utgave ta meg sjøl.

Prestasjonsstyrt som je kænn vara, ga je det noen forsøk, førr je ville jo gjinne vara flink på mindfulness. Drog telbarsatt til behandler`n, innsåg at slaget var tapt og førtælte om opplevelsen. Hu ga seg itte og mente je måtte fortsætta å prøve. Detti var tross alt en annerkjent behandlingsform verden over. På hemtur`n følte je meg passe kokt i huggu og enda mer stresse over å itte få det tel. Førr å bli kvitt frustrasjon bestemte je meg førr å ta en gåtur i skauen som ligg lett tilgjengelig rætt uttaførr huset. Je hadde nemlig erfart før at det hadde hjært å gå når ting hope seg opp oppi huggu. Så je gikk. Halleluja,- Der låg svaret førr meg! Det hjælp å gå!

Noe så enkelt som å gå en tur, å bære vara tel. Uten å tenkje på pusten…forøvrig lett å bli varig pusten nå`n er anpusten. Høre på småfugger`n, trække inn lufta som endre seg ætter årstid`a, sjå på ælt som naturen by på ta vakre bilder, og ælt detti «laiv», gratis og uten et eneste kurs i forkant. Detti er tilstedeværelse, som er mer nærliggende å kælle det for meg. Et værelse der en er tilstede. Naturen er et slikt rom. Ælle rom er egentlig slik om en væl å vara oppmerksom og bevisst. Det hændle om å lytte mer enn en prate (noe undertegnede øve på fortsatt) Å sjå dom du møte, det vil si å ha blikkontakt (et mer og mer ukjent fenomen i disse skjermtider), å vara mer opptatt ta å forstå enn å bli forstått.

Kænn det vara at vi treng å roa ned et par hakk på generell basis, så vi slæpp å bruke æll fritida på å øve på å vara tel?

A bæssmor sa; om huggu ditt er førr fullt Linda, så ha du brukt kroppen din førr lite. Amen!

Bilde

Reklamer

Den som vente på no godt…..

Husse dekk den gongen advent va tia da`n vente? Adventspynten vart tatt ned lillejulaften og juetreet vart pynte såmmå dagen. Juletrebelysningen itte vart tent før jula ringte inn klokka fem julaften. Den gongen det itte va lov å smaka på småkaken før julaften(kun tjuvsmaking), og adventskalender`n va en appelsin mæ nelikkspiker(hell sjokoladekalender, je æ jo itte så gammal). Da frysern va fyllt mæ en hælv hell hel gris som vi hadde glede ta hele vår`n, og julegata vart åpne i desember. Je husse det som det va i går, og bli vemodig når jula kjæm, førr je klare itte å gjennskapa følelsen ta barndomsjul.

Det sies at det bli førr mye fråtsing i jula, ælt førr mye mat, kaker og godteri. Onga få ælt førr mange gaver osv…. Je ha en misstanke om at det itte æ i jula vi fråtse mest, men mellom nyttår og jul. Derførr må vi overgå øss sjøl når jula kjæm…. Det æ itte på ei viku vi få dårlig helse, og førr trånge bokser, det æ det de andre 51 viku`n vi gjør. Og akkurat her je tru nykkel`n tel den tapte følelsen ligg. Før trengte itte folk å planlegge når dom skulle slanke seg, da va det itte midler tel sjokoladeskåler på bordet midt i vikun. Dæ hørte hæljen tel i min barndom. Brusen vart målt opp mæ linjal i glaset, og goderiet vart tælt opp i skåler, men du verden førr en høytidsfølelse hår lordag. I adventstia venta vi…nå æ det ittno særli forskjell på advent og jul. Vi pynte tel jul fra midt i desember, gi onga gaver i adventskalendern(før hadde vi gaver bære på julekvæln) vi et julemarsipan og drekk julebrus fra oktober. Julebordssesongen starte i november, og hele desember æ stinn ta juleavslutninger, der vi få servert hele julemenyen i god tid før jul. Så når jula kjæm, æ vi mætte ta julemat og sosialisering.

Jula æ ei viku det æ tillatt å fråtse litt, og ska itte stikke under en stol att je æ mer enn gjennomsnittlig gla i kaker og marsipan. Att boksesmekken stå litt på gløtt, æ mæssom legalisert. Midt i romjula, altså omtrent da huggu mitt befinn seg hælvvægas neri pepperkakeboksen, kjæm samboer`n inn å avbryt meg mæ dagens post. Hænn slenge den elegant fra seg rætt væ sia ta kakeboksen…….je sætt nesten pepperkaka i hæsjen da je få aue på hu retusjerte ukebladdama som nærmest glise mot meg. «Slank med suppe», «finn din treningsform» Je hisse meg nokså kraftig opp, å tenkje at det MÅ da vara lov å førrdøye ribbefettet, før samvittigheta ska få sin oppblømstringsperiode?

Men der tok je tydeligvis skammelig feil, førr da je såg gjennom resten ta posten, vart det tydelig at det gjeld å vara litt i forkænt. Jula va over! 3. dag jul…..

Det æ valgfritt om vi ønske å ha det slik, men det tæk bort følelsen ta å utløse førrventning. Den eneste måte å skapa skikkelig førrventing på æ å vente på no godt. Å vente på at dekk andre ska snu denni trenden, slik at je bære kænn følje massen æ væl optimistisk, som ælltid må en nok byne mæ seg sjøl om en vil skapa endring.

Det starte ittno slankekur på Tørtopp denni vinter`n, men je ha en plan om å tåle å vente litt mer enn i fjor. Vente tel lordan mæ goderi, vente tel det æ min tur tel å si no(der kjæm je tel å slite) vente tel je ha råd, vente tel tia æ inne. Je tru itte je kjæm tel å vente førrjeves….Godt nyttår!


Å sjå angst`n i kvitaue……

Itte veit je å slags diagnose je ha, men je æ nokså sikker på at je ha en (æ under utredning) Je tru muligens ælle ha en diagnose i løpet av et liv, om vi hadde gått ælle litt nærmere i sømma. Tru itte diagnoser æ viktig førr diagnosens skyld, men den kænn vara mæ å sætta noen rammer førr åssen en ska håndtere det.

Det svinge seg godt i mitt huggu, å min kropp om dagen, ta hvilken grunn æ je litt usikker på. Det æ nettopp dæ som æ så vanskeli mæ psykisk helse, det æ itte støtt like lett å sjå å som gjør den sjuk. (Fysisk helse æ mye mer håndfast, men sjølsagt itte i ælle tilfeller.) Om en itte kjinne forvarsla på at den psykiske helsa æ ute å vingle, vitne ingen tvil når sjukdommen er et faktum. Når pusten itte kjæm lengre ned en øvre del ta brystbeinet, å lungen kjinnes ut som små erter, å den føles som noen stå å skvise brystbeinet fra innsia, det suse i huggu som om du skulle ha reist deg litt førr fort, å hjerteslaga høres kjinnes i hår ei celle ta kroppen(gjerne litt urytmisk) noen gonger stivne ælt å det nytte itte å røre på seg, hjernen slutte å ta i mot kommando……da æ gode råd dyre. Å det mangle itte på gode råd, det æ bære så innihampen utfordrende å ta dom i bruk, når det stå på som værst. Det æ lett som fett når fornuften råde, å væta akkurat åssen ting ska gjøras, men å overføre det tel minutta å tima det hærje føles nesten som en umulighet. (detti æ mine symptomer, å itte fasitten på åssen andre føle det)

I huggu mitt æ det stinn brakke hele tia, det æ fullt ta tanker som kjøre sentrifuge…..når en tanke er brukt opp hell gjennomført, kjæm det en ny som je tru æ kjempeviktig at få oppmerksomhet. Den tanken hell oppgaven kænn vara nokså liten å unødvendig, men enda den ha gått igjennom systemet(også kællt sentrifugen) blåses den opp tel no kjæmpedigert å kjæmpeviktig(detti æ altså en følelse) Når tanken æ overdimensjonert, plasseres den i ei nokså lang kø ta andre overdimensjonerte tanker som vente på å bli tatt hånd om. Detti æ et typisk stress symptom! Fornuften si meg no ænna, men når huggu æ sprengt ta tanker, bli det nødvendigvis liten plass tel fornuft…

Oppgaven behøv itte å vara så mange førr å førr å bli stresse, førr det æ tomrommet i mellom oppgaven som utløse stress. Å vara travel æ itte det såmmå som å stresse. I detti tomrommet bli det god tid tel å bekymre deg førr neste oppgave(som nå ha vørti enorm)Det viktige bli da å kåmmå seg førrbi denni oppgaven, førr på andre sia ta den ska det bli roligere perioder………men neida. Lykken æ kortvarig å nye oppgaver stå førr tur. Denni evige jakta koste itte så mange kalorier, men den koste uendelig mange timer mæ «fysiske» plage å lite nattesøvn. Det tæk å bort muligheten tel å vara tilstede……..altså å leve!

Je ha det itte slik hele tia, men periodevis æ det ille, akkurat nå æ det slik. Je væl å gjøra meg sjøl enda mer sårbar væ å dele, men syns det æ så ufattelig viktig å væta att vi ælle har ei psykisk helse, å den kænn umulig vara like fresk hele tia. Å det æ helt greit å trenge hjelp innimellom. Tenkj om vi skulle ordne opp ælt sjøl, når den fysiske helsa svikta…….å vi itte skulle kunne si det att noen førr at vi vart sett på som litt rare…. Vi væl itte å slags fysiske sjukdommer vi få, å tru meg vi væl itte å slags psykiske sjukdommer vi få hell. ( en sænnhet mæ modifikasjoner, om en tæk mange hensyn)

Je ska vara mæ å lede Verdens dagen førr psykisk helse i Ringsaker neste onsdag(Prøysenhuset) og håpe det æ mange som møte opp. Det æ viktig at psykisk helse (god eller dårlig) få mange ænsikter. Detti gjeld nemlig hvermannsen!

 

 

 

 

 

 

 

 


Tia kjæm, å tia den gå, men å mæ akkurat nå?

Det æ vel ittno som stresse meg mer enn tid, vara seg dårlig tid, god tid, lita tid, tidløs tid, mellomtid, riktid tid, tidsnok, lang tid, idealtid, endeløs tid, hell NÅ tid….Tenkj om je hadde klart å leve en ørliten dose tel i nåtid, da hadde je sløppi fryktli mye dobbeltarbe. Je lev nok itte så mye i fortid, da hukommelse æ noe je æ dårlig stelt mæ….om det æ førr å førrtenge det, hell om det æ slik at det eldste dætt ut da det bli fullt ta nye tanker veit je itte. Mitt talent i tid, ligg i framtid, ei tid je itte rå over, men desperat prøve å kontrollere. Je ligg stadig et hesthuggu(egentlig hele hesten..) framma meg sjøl. Det planlegges å systematiseres oppi huggu, tel det nærmest føles som komplett kaos. Itte så rart da je æ i nåtid, men huggu æ i framtid. Noen gonger sitt huggu midt fast i fortid, en tilstand je itte æ så gla ti. Det æ lett å sitta fast i fortid som itte æ så lystbetont, da tanker ha lett førr å knytte seg opp mot følelser, å en følelse tæk tid å overmanne. Da æ det tid førr ettertanke….kun en førrnuftig tilstand om den brukes tel å endre ting tel det bære i tia framover. Bære je få unna denni vika nå, så ska det bli litt bære tid…..det ha je sagt i mange år nå, å plutseli så ha poden min gjort unna sjå år på barneskolen, mens je ha vente på litt bære tid…….Da byne je å tenkje bakattover i tid, å mimre over ælt som je veit ha skjedd, men itte nødvendigvis ha vøri tilstede i. Å vara tilstedeværende i nåtid, æ en nokså krevende øvelse å bli god på, men som ælt ænna kænn det gudskjelov øves på. Tia æ jo bære akkurat NÅ, Å NÅ, Å….NÅ. Dæ je skreiv på fyssten ta innlegget æ oppbrukt tid som je vælte å bruke på akkurat detti. Livet kænn bli ganske langt å innhøllsrikt, om en få mæ seg øyeblikka. Da lyt nok hele sanseapparatet skrus på å benyttes i sin helhet oftere. Tru det hændle mye om mot å leve i nåtid, mot tel å slæppe tak i kontrollen på framtia, som sjelden bli som planlagt, å sjelden bli gjenomført som planen uansett, men som tæk enormt mæ plass i huggu, å utvikle seg som stress. Mot tel å slæppe tak i fortia, å ha tru på at ting kænn førrandre seg inn i ny tid om vi vil det. Tenkj å mange signaler vi gå glipp ta, førr att vi tanka våres æ plassert i ett ænna tidsromenn vi sjøl befinn øss ti. Nå om dagen gå det i beising ta hus, å avslutninger ta ælt som kænn avsluttes, ei tid som føles litt sprengt i huggu. Mye å husse på, å mye å bli ferdig mæ tel et bestemt tidspunkt, å skulle det kåmmå på uforutsette ting som besøk hell en invitasjon(åsså kjent som tidstyver) i en slik periode, bli je nesten mænnevond, førr att noen førrstyrre den nøye planlagte framtia mi, som æ fylt så det tyt utatt både i fortid å framtid…….mulig det æ akkurat dæ som æ tidsklemma. En førrferdelig følelse ta å bli skvise……det værste æ at det meste æ sjølpåførte faktorer. Hadde je itte gjennomgått ælle tinga som ska skje framover i huggu fem tel ti gonger daglig, hadde det sannsynelig vørti att mye tid tel å vara tilstede. Det øves på å detti inni huggu mitt, mens je førtsatt prøve å henge mæ på utsia, uten å vara overansvarlig førr att ælt ska gå bra…..je ha fortsatt att litt tiltru på dekk andre å 😉


Ledelsen æ ute å kjøre …

Å bli tatt på ællvår æ itte like lett når humor æ ett ta virkemidla je bruke mye. Kråppspråket mitt uttrykke ofte no ænna enn dæ je føle. Å je som trudde kråppsspråket skulle avsløre ælle hemmligheter…jaggu sa je smørr. Je ha en kråpp som lev litt sitt eget liv, å je ha lært meg(vranglære) åssen je ska koble ta ælt som heng neaførr hæsjen min…noe som ofte resultere i att ting gå litt langt førr je tæk i mot beskjeder som bli sendt fra nerdelen min, dom må nok bruke rå makt førr å nå fram tel sjefspanelet som bo på øverste hylla. Ledelsen i denni kråppen æ itte spesielt lyttende, å heller itte særli god på å delegere oppgaver. Derførr bli slitasjen stor på toppen, å båtn bli litt underernært på oppmerksomthet, hmmm…..tenkj at je skulle kælle kråppen min førr underernært. Kænn vel i grunn sammenlignes mæ en litt sliten bedrift, der ting gå kun på gammal vane å ittno mer. Førr å få detti systemet oppe å gå att, må det tenkjes helhetlig, begge deler må behændles parallelt, å dialog må opprettes. Detti høres kænskje enkelt ut, men det by på et par problemer, å det må objektive krefter inn førr å få det totale oversiktsbilde…der gå det ofte litt skeis mæ meg. Je ha hatt ei rimelig heftig viku der gamle synder å ha bynt å overta livet mitt, å prøvd å skvise meg innat i et gammalt mønster je absolutt itte vil anbefale. Å utfallet vart nesten litt katastrofalt denni gongen. Ælt neaførr hæsjen sætte itte bære inn å streike, men bestemte seg førr å gjør total boikott. Noe toppen itte va helt klar førr, men itte hadde no ænna valg enn å høre på. Ætter mange års lock out ta kråppen, si det seg sjøl å produktivt det bli. Ætter et par støt fra familie å gode venner, skjønte je at her må det mekling tel mellom de to ivolverte parter. Je vælte å gå at en profesjonell part som je tenkte skulle få i orden att kaoset je hadde skapt, men der møtte je meg sjøl i døra. Je dure inn døra på legevakta mæ et bredt smil om kjæften å førrtælte att je itte hadde hatt følelser i armer å bein på et par daar, å at ænsikte mitt hadde inntatt en skikkeli kosmetisk endring i negativ retning væ å blåse seg opp tel det dobbelte + en del andre ting. Ælt detti presenterte je tydligvis som et eventyr mæ hæppi ending på. Førr je vart sendt hemat å lægen smilte å ønska meg lykke tel. Dagen ætter vakne je mæ ænda større trøbbel, da redsel`n førr att det kunne vara no ællvårli tok skikkeli tak i kråppen. Angst hjelp sjelden på formen. På nytt oppsøke je fastlegen min dagen etter, å ha større håp om å finna ut ta å hen hovedproblemet ligg hen. Nok en gong dusje je å ordne meg å kaste meg i vægen mæ nytt håp, men denni gongen drog je sminkelaus, bære førr å sjå mæst mulig dårlig ut…Linda Sønsteby! Hu rope det ganske raskt etter je ha sætt meg, å je bli gla førr så kort ventetid, å gløde opp å sende a et digert smil å slenge ut en spøk om at det æ da såmmå å je slappe av hen, mæ en påfølgende tørr latter. Mæ litt små munter stemning entre vi undersøkelsesrommet, der je ska byne å førrtælja om åssen det stå tel. Je byne mæ å si att det itte æ så værst…HALLOOOOO….detti æ såmmå dama som natta før ha løggi mæ dødsangst å trudd den siste natta va påbynt, men nå æ det dagen å ælt ser litt lettere ut. Je hadde gudskjelov ti mæ meg litt dokumentasjon denni gongen, førr je veit om dekk ha opplevd det, men ofte når je kjæm att doktorn så æ je på mitt likeste. Å dæ skjedde denni gongen å, hævelsen i ænsiktet va så si borte, men je fått meg tælefon mæ kamera på, så je drog opp den å viste fram et bilde mens je va på mitt svakeste mæ skikkeli digert ænsikt. …..når je såg reaksjon tel doktorn tenkte je at detti bli nok hard kåst, å joa det kom et slag litt vridd ænsiktsutrykk som vitne om at detti itte va et godt å kvile aua på. Vi vart enige om at detti måtte førrføljes, men dessverre så va labratoriet stengt etter tre, så je fækk kåmmå att i mårrå. Nok en gong gikk je litt slukøret hemat å visste att je måtte gå på nok ei natt å prøve å overleve på egenhånd. Nå vart plutseli mekling mellom topp å båtn helt unødvendig, førr i kriser bli ælle venner, å dæ gjalt denni gongen å. Førr når je vakne midt på natta ta att tunga mi va dobbelt så stor, måtte je ta i bruk ælle pusteteknikker å meditasjonsøvelser je såvidt ha sett på tv…….gudskjelov æ je utstyr mæ en velbalansert å litt mindre dramatisk kjæreste, så hænn fækk realitetsteste meg neattpå madrassen ætter ei stund. Ny mårrå, å ny legetime, å endelig prøvetaking. Ætter å ha tappe blod i såpass store mengder att je sikkert ha tel en blodoverføring sea, så bar det inn att en ny doktor(altså den tredje i denni føljetongen) å denni gongen starte som ælle de andre gonga mæ munter steming. Helt tel je plutseli bli sport om å je føle je treng????????? Å da bli je nesten mållaus(no som itte æ helt vanlig) å je byne å gørrgrine, læ smile størkne å få omsider sagt dæ je tru sjøl. Vi ha ei lang samtale, å je gå ut at å føle meg ørlitt bedre ælt før je entre bilen. Je ha nok en gong opplevd att gode humøret mitt, å det uteblivende samarbeide mellom huggu å kråppen laga store vansker. Så mæ nytt mot, nye arbesforhold på innsia, å et svar nærmere ska je prøve å slutte å smile på utsia, når innsia grin :o)


Tankeløst…….

 

 

 

 

 

 

 

 

Tenkj om det hadde vøri så lettvint…..å ha bære en tanke om gongen. Hell å vara så privligert att`n hadde vøri tankeløs, dæ høres førr meg befriende ut. Je ha et huggu som nesten ældri kvile, å det er en utfordring å hølle på en tanke i slengen. Det føles nesten som om dom sløss om å få oppmerksomhet, å je bli litt slik rettferdighetens kjemper, å vil vie ælle like mye oppmerksomhet…..PUH… det er en god tanke, men nesten dømt tel å misslykkes. Je øve på å itte bli tanken mine, høres flott ut itte sænt? men som je ha nevnt før så gå je at psykologmænn en dag i vikua, å der lære je mye. Veit itte om dekk er plage mæ detti, men når en tanke suse igjennom huggu mitt, så bli je mæ på høghastigheta i form ta kjappe hændlinger. Del er væl å bra mæ kjappe hændlinger, men itte om du hændle på absolutt ælle tanker som haste igjennom huggu…….ittno rart je bli stresse når ca. 14789 tanker ska gjennomanalyseres å utføres på minimalt mæ tid. Ætter å ha vøri sjukmeldt et år ta tomme batterier, å nå restarte mæ ny giv å energi, så gjeld det virkelig bryte detti gamle mønsteret som je ha øvd på i mange år. Det er liksom nå je ska få teste ut om je ha lært no detti året. Foreløpig ser det svart ut, å je unners på om innlæringspotensiale mitt er på tur utførr stupet…….men det ha vel mæ tålmodighet å gjøra, å endring tæk lang tid. Je ha lært at en tanke er bære en tanke, å den kænn styres akkurat dit du vil ha`n…….akkurat som dæ va no nytt tenkje du kænskje nå, detti er gammlt nytt. Sjølsagt er det dæ, men ha du prøvd å gjennomføre det? Je si itte att det er umulig, førr je tru jo att absolutt ÆLT æ mulig, så mæ den innstillinga som ha je tru på at je ska klare å bli reprogramert på en måte som gjør huggu litt mer fredelig å leve mæ. Ett stutt innlegg, men je ska legga meg å vara utkoble noen timer. Ønske meg en bryter på ryggen tel jul, som kænn koble meg på å ta etter behov, je vil ha den på ryggen så je itte få tak i `n sjøl, men at de nærmeste kænn koble meg ta når dom syns je treng det. Dæ hadde vøri deilig irriterende dæ 🙂 God natt godtfolk!

 

http://www.youtube.com/watch?v=YW-TDOgstSE


Å dele likt………

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Je ha vøksi opp mæ ei storesyster å en lillebror, mæ de sorger å gleder dæ medføre. Ser nok verdien ta søsken som mye større nå enn som tiåring. Je føle itte såmmå behovet førr å sikre meg goder i flokken nå, som je gjorde før. Husse godt på lordagskvæln, som heme at øss va den store godteri dagen. Ingen andre daar i vikua hadde såmmå susen som lordaskvæln, da vignetten ta halvsju rulle ut i rommet, å påsån mæ Maurud rifle potetgull mæ salt laga en lyd som fækk ganen tel å klappe sammen ta vellyst. Itte nok mæ dæ, høgdepunktet va da vi fækk ei glasscolaflaske på deling……Ha du noen gong prøvd å dele ei colaflaske i tre kjøkkenglass mæ absolutt helt lik mengde? Dæ va faktisk det viktigste mæ hele seansen……mæ nøysommelig helling ta brus, litt å litt vart fyllt oppi ett å ett glass mæ to tilskuere som hele tia følgte mæ som dommere på om ælt gikk riktig førr seg.. det gjalt liksom å bikke litt på huggu å sjå ætter om colaskårpa på de tre glassa gikk i rætt linje…ætter en del diskusjoner, så va det å kaste seg over det gode. Skulle tru at noe en itte fækk hår dag skulle nytes sakte, men neida…..det virke som vi utvikle en egen evne tel å kose øss fort, en bolle potetgull på deling va om å gjøra å få ti seg på kortest mulig tid. Tru itte det slo noen ta øss att, det va greit om en fækk mer enn øss to andre……en helt utenkelig tanke den gongen. Far hadde sin helt egen måte å sikre goden sine på, væ å ha ei helt egen glasscola som`n fyllte mæ Polly peanøtter. Hænn sa at det va farli førr onger å eta peanøtter da vi kunne sætta dom i hæsjen……….det rare va att vi trudde på`n tel vi nærme øss konfirmasjonalder……..men det va`n væl undt! Je ha en godt utvikle rettferdighetssans enda, men ha gudskjelov vørti mye bære på å dele. Je oppleve stadig at folk syns å dele mæ andre er svært tungt. Noen tru at det er best å hølle korta tett tel bryste, å itte dele hverken ideer hell tanker mæ andre. Je ha STOR tru på at å dele er en skapende kraft i seg sjøl, mæ dæ meine je at vi må tørra å dele mer. Vi er vel redde førr att noen ska snappe ideen rætt framma nåsån på øss, om du skulle få lyst tel å stjæla andres ideer, så kænn det vara en bære løsning å spørra om å få ta del i den gode ideen enn å ta over hele konseptet. Er itte dæ vanlig folkeskikk? Om je har en idè, vil je gjerne dele den mæ andre så fort som mulig, førr je tru dæ gi større muligheter førr at den ideen bli satt ut i livet. Tenkj å mye vi kænn skapa sammen om vi tørr å dele, enn om noen ha tenkt såmmå tanken, så bli det mye mer kraft i å samarbeide. Je ha vørti oppdratt tel å dele mæ andre, å je ska gjøra mitt beste førr å oppretthølle den egenskapen………men sia je ha vørti vaksin, ha je mi ega colaflaske nå :o)