Sagaen om Sønsteby

En kontring til forventinger.
Sarte sjeler bør velge en smidigere saga.

Kapittel 1. Fødsel

Vet ikke hvor viktig det er å begynne fra begynnelsen i en saga. Jeg velger å begynne omtrent midt i. Utifra hvor lenge jeg har levd hittil. Å bli mor. Kort setning, med korte ord, høres ganske enkelt og greit ut. Da jeg ble gravid fantes det ikke internett, eller det fantes sikkert, men tilgangen var omtrent lik null, i indre bygdenorge. Så informasjonen jeg fikk under første møte med jordmor, var et nett lite hefte. På utsiden  av heftet, var det avbildet et kvinnemenneske med nyklipt bob. Puddersminket, som noe dust og vennligstilt. Hun smilte med lukket munn, og hadde hodet litt på skakke. Framsto avbalansert. Ved bysten hang det, eller lå det svøpet et barn i et lyseblått helseteppe. Hun ammet. Såvidt jeg kan huske var brystene hennes svært høythengende og yppige. Analysen er tatt fra kun det ene brystet som var avdekket, men jeg antar uhemmet at det andre var av samme oppstopperart. Alt dette var rammet inn i  en mørk lillablå ramme. 

Dette heftet klamret jeg meg til, som den store guruen og sannheten, til hele oppgaven å bli mor. Fra unnfangelse til attenårs feiring. Trettisju siders bruksanvisning. Hvor vanskelig kunne det bli tenkte jeg. Selv vaskemaskina hadde flere sider anvisning, og den mestret jeg jo glatt. Kommer tilbake til dama, brystene og heftet litt senere. 

Unnfangelsen velger jeg å avstå fra og dele. Det jeg kan si er at jeg følte meg gravid morgen etter kjærlighetsakten. Testen tok jeg først et par uker etterpå. Den hadde to rosa streker under svaret. Det ble et langt svangerskap. Min søster fant tre måneder senere ut, at hun også hadde unnfanget. Toppen av lykke. Gå gravide sammen. Jeg var beroliget med at jeg skulle føde først. Hun hadde tross alt et barn allerede, og det føltes mest rettferdig om jeg kom i mål først. Siden jeg tydeligvis hadde et nærere forhold til mine eggstokker, og oppdaget befruktede egg tidligere enn min søster, virket mitt svangerskap ekstremt langt. Det skulle vise seg at terminen til min søsters pode, var fire dager før min… Trøstet meg med at førstegangsfødene ofte føder litt før tida. Så jeg ville nok komme ta henne på målstreken.

Siden min søster var en dreven gravid, og hadde erfaringer fra en tidligere fødsel, sugde jeg til med all informasjon, som en oasis drikker vann. Memorerte, og tenkte at jeg hadde funnet oppskriften til min fødsel. I tillegg til side tjuefire i heftet jeg hadde fått på helsestasjonen, med den særs velstelte dama utenpå.  Oppskriften var som følger. Rier starter så smått, vente til intervaller på tredve minutter, så ringe sykehuset og bes om audiens. Ankomme sykehus, sove mellom riene, presse ut barnet, så skulle målet være nådd og jobben gjort. 

Herfra hadde jeg svært lav grad av måloppnåelse.

Først ruget jeg, spist meg opp snaue tredve kilo, lest igjennom heftet alle veier, og følte meg uteksaminert. 

Tirsdag, fire dager før termin, tror jeg at jeg kjenner noe som ligner på rier. Mor hadde alltid sagt at rier minnet om menssmerter, så jeg følte meg beredt. Hadde jo tross alt svart belte i menssmerter og besvimelser. Ringte sykehuset. Møtte en del motstand, da de ikke følte seg helt overbevist om at jeg var fødende riktig enda. Selv for nokså beskjeden dame på tjuetre, fikk dette fjøra til å bruse. De skjønte alvoret og jeg fikk omsider lov å komme inn for en sjekk. Bomtur… Kynnere. Det stor da vitterlig ingenting om kynnere i det blå heftet. Ei ingenting i min memorerte informasjon fra min søster. Var det et ord de fant på bare for å få meg beroliget? Kunne like gjerne kalt det fønere, eller noe annet eksotisk. En eldre jordmor, fattet tegninga og ga meg et par timer på sengepost med litt poser hengende på stativ rundt senga, slik som barn får leke-ring hos tannlegen. Mens jeg lå der å ventet på å kunne presse ut denne poden, fikk jeg beskjed om å ringe et Oslo-nummer, fra telefonkiosken i gangen. Oslo? Herregud, måtte jeg til Ullevål? Tenkte, her blir det katastrofesnitt. Et øyeblikk virket det litt rart at jeg måtte ringe dit selv, fra en telefonkiosk i gangen, men jeg var særs klar for å få dette overstått. 

Hallo… litt stillhet i andre enden av røret. Så litt fomlende, hvordan går det med deg, er du i gang? Jeg svarer ikke, da det aner meg at noen tok meg på målstreken. Min søster hadde fått nummer to. En gutt. Skluttet ut på noen få timer. Alt gikk fint og de var nå en lykkelig familie på fire. Gratulerer, sier jeg kort. Klarer ikke å legge skjul på skuffelsen. Jeg hadde jo ruget tre måneder lengre enn henne. Så var hun i MÅL. I det øyeblikket fikk jeg samme følelsen som å bli valgt til sist på håndballaget. La på, lusket motløs tilbake på rommet. Du må reise hjem sa de, og vente. Som om ikke jeg hadde ventet lenge nok. Føltes som å være i den siste kilometeren i et maraton, og ikke klare siste biten. Vel hjemme, bestemte jeg meg for og ikke føde på lenge. Orket ikke dette kjøret. 

Fredag morgen samme uke, sitter jeg på mitt rutine do-besøk. Mens jeg sitter der, er det som om noen slår en vannbøtte i toalettet under meg, enda jeg ikke har begynt å tisse. Det tok noen minutter før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Oppskriften hadde feilet! Det sto ingenting i i hverken heftet, eller memoarene, om vannbøttelyder i toalettet. Vannet gikk. Det hadde jeg kun erfaring med fra film.The water broke, så kom barnet rett etterpå. Herregud tenkte jeg, kommer barnet ut i do? Det hadde jeg lest om i Se og Hør blant annet. At noen hadde ved et uhell født et barn nedi en utedo. Panikken tok meg. Tenk om ungen knuste hodet i møte med skåla. 

Litt bredbent vraltet jeg inn på soverommet og vekket han som var årsaken til alle disse prøvelsene. Fortalte at vi måtte komme oss til sykehuset, etter erfaringer fra Falcon Crest, og amerikanske fødsler å dømme. Han litt lunken i reaksjonen, da tirsdagen fortsatt lå friskt i minne. Ettersom primallydene mine tok en ny vending, fikk han brått litt fart på seg. En halvtimes kjøretur til Lillehammer på humpete grusveger, avglemt i fylkeskommunen, uten fostervann…det ble en uforglemmelig reise.

Vel innlosjert på enerom, kunne jeg hoppe til punkt to på søsters fødselsliste. Legge meg å sove i pausene mellom riene. Hvilke pauser? Altså her hadde tydeligvis meklingsmannen gjort noen forskjeller i forhandlingene, for her var det hverken betalte eller ubetalte pauser. Og hva slags menssmerter mor hadde erfart, måtte jeg bøye med i all respekt for. For dette var vondt. Sånn litt mer enn Paracet- vondt. 

Inn kom jordmor i første skift. Hårrull-sveis og ganske tettsittende hvite klær, utenpå en kropp som minnet litt om en russisk kulestøter. Og i det øyeblikk var fødselsskrekken min et faktum. Kulestøter’n ville inn mellom beina min, og kjenne på livmortappen min. Hva slags menneske hadde de sendt inn? Hadde overhode ingen ønsker om å vise noe som helst, til dette kvitkledde monsteret. Hun ga visst blanke i hva jeg følte eller ikke følte. Fem unger hadde hun født. Og alle uten bedøvelse. Så henne et øyeblikk for meg på seierspallen, for beste fødende, med pokal i hånda. Hun var ei sånn, som lett holdt en tung pokal med bare ei hånd. 

Atleten fastslo at jeg hadde bare fem centimeter åpning. Hun sa det, som om jeg hadde et hull på størrelse med et nåløye. For meg hørtes dette ut som, et krater i Gran Canyon-størrelse, som aldri kom til å ta tilbake sin gamle form. Du må ut å gå, kommanderer hun. Kle på deg, og gå motbakkene i Lillehammer sentrum. For den som ikke har vært på Lillehammer, så er gatene opp mot sykehuset av det bratte slaget. Hadde det tørna fullstendig? Turte ikke å motsette meg denne matronen av et menneske, og begynte spaserturen. 

Kom ikke lengre enn ut i gangen, før magen bestemte seg for å tømme innholdet ut, den øverste åpningen av kroppen. Fylte søppeldunken som hang på veggen, med gårdagens meksikanske gryte. Har aldri smakt det igjen, tjuefem år etterpå. Gåturen endte også der, og jeg bestemte meg for å streike. Orket ikke denne fødegreia. Satte meg ned i en stol og pustet som jeg hadde sett på film. Inn gjennom nesa ut gjennom munnen, hissig og taktfast. Holdt meg fast i armlenene på noe som lignet min bestefars gamle hvilestol. Bare at denne var i lysegrå skai, som ikke akkurat hjalp til med å holde kroppsvæskene i sjakk. 

Denne stillingen nektet jeg å flytte meg fra, de neste ti timene. «Tilbud» om spa i et badekar, nåler i øra, eller andre, på daværende tidspunkts idiotiske forlag, avviste jeg glatt uten å mukke. Om ingen hadde ekte dop å servere var jeg ikke interessert. Jeg hadde mer enn nok med å kjempe i mot, at ryggen skulle ende opp som rumpesprekk helt opp til skulderbladene. Som om det ble min viktigste oppgave. Å holde rumpeballene sammen, mens jeg pustet som hun mørke i Falcon Crest, da hun fødte midt i beste sendetid. Pamela tror jeg hun het. 

Han jeg hadde meg på denne føde-festen, hadde jevnlige røykepauser på utsiden av sykehuset. For å si det slik, jeg kunne ha trengt ei røykepause. Han var rustet til å tåle denne øvelsen av å samle rumpesprekk. Jeg derimot hadde kun Pamela og pusten å støtte meg til. Pamela ble utover kvelden lite støttende, og mer og mer irriterende med sin velfønede pannelugg, og sin hese stemme. Da var det bare jeg og pusten igjen.

Koskenkorva, som jeg valgte å kalle kulestøteren, gikk omsider av vakt. Og inn kom svensken, som så akkurat ut som Malin i fra Saltkråkan.  Hun var mer som en pusekatt uten klør , og snakket med myk stemme. Hvem faan orker vel en myk stemme, mens de motstrider seg utvidende underliv. Sjøl farbror Melker hadde vært bedre i denne situasjonen. Jeg pustet hardere, og med et ble Pamela plutselig helt fin å støtte seg til igjen.

Etter å ha ignorert svensken i ei hel kveldsvakt, mens jeg holdt kvelertak på armlenene, ankom nattevakta. Rigmor! Rigmor ble min redningskvinne i denne skrøpelige sagaen. I dette øyeblikket skulle alt skje, i lysets hastighet. Kortklipt, med helt vanlig stemme, tydelig, men vennlig, var akkurat det jeg trengte nå. Ei som kunne ta avgjørelser på egen hånd, uten velsignelse fra overleger, og andre påtrengende autoriteter. Nå som armlenene på stolen, kun hadde skumgummi igjen i kantene, var det dags å få ut denne rumpesprekk-raserer’n. Tretten timer hadde gått siden jeg ankom sykehuset. Pamela og jeg hadde pustet oss igjennom de første ni centimeterne. Samtidig som vi hadde lyttet til naboenes festhyl. Snakk om tenger og sugekopper. Makan til suppe. Dette var i desember 1999, så det var jo om å gjøre å føde et nyttårsbarn. Det lå fødende i både ganger og bøttekott. Vi som lå der tre uker før nyttår,  hadde nok vært litt vel ivrige i produksjonsfasen, og var muligens ikke de sterkeste i matte. Det var visst ikke reklamasjonsmuligheter nå, så det var bare å fortsette. Siden mors lovnader om at menssmerter var å anse som en av de største løgner noen gang servert, ble nå jakten på dop påskyndet. 

Siden det ikke fantes lystgass på Lillehammer denne perioden, muligens gikk det litt ekstra under OL seks år tidligere, måtte det sterkere skyts til. Spurte pent, om det var mulig å få noe som kunne gjøre meg fullstendig følelsesløs fra halsen og ned noen timer. Gjerne noe som lammet hjernen også. Jeg tryglet vel egentlig om full narkose. Ikke aktuelt. Heller ikke aktuelt med keisersnitt, da mengden nyttårsbarn, lagde kølappsystem på kirurgisk avdeling. Det jeg fikk, var tilbud om epidural, som skulle skytes midt i ryggsøyla, mens jeg skulle ligge musestille. Legen som kom inn i grønn frakk og med munnbind, så litt ut som han hadde forsynt seg av stoffet selv. Noe skeptisk til å la han stikke ei lang nål inni ryggen min, men alternativet var å jo å kjenne rumpesprekkens møte med skuldrene, uten dop. Helt uaktuelt på dette tidspunktet. Nåla ble satt og nummenheten kom ganske umiddelbart, fra livet og ned. 

Ganske pussig følelse å føde med overkroppen, uten å kjenne hva som skjer der nede. Med et ble jeg nokså uinteressert i det som foregikk. Planla å omsider ta den hvilepausa, som min søster så fint hadde anbefalt. Rigmor syns det var en skikkelig elendig idé! Hun hadde andre planer. Ungen skulle ut på hennes vakt. Push, push, you can do it, push, and breathe…Jeg følte meg med ett, som om jeg var Pamela. Etter et par timer med pushing, anså jeg meg selv ferdig med å føde. At all denne jobbinga ikke hadde gitt meg et barn, fikk stå sin prøve. Jeg var ferdig og gikk av vakt. Rigmor hadde et ess i ermet og fikk noen til å hente barnepleier Ruth. For å si det slik så fikk Ruth, Koskenkorva fra første vakt til å blekne. I en slags samtale, eller mer en monolog fra Rigmor, truet hun med å la Ruth legge seg oppå magen min. Trøkke den ungen ut, om ikke jeg fortsatte å presse. Jeg lo tørt og sa be my guest…Det visste seg at Ruth hadde svart belte i å dytte unger ut av mødre. Med et hørte jeg en lyd. Den minnet om lyden av julepølse, som sprekker. En nokså distinkt lyd. Det var jo ikke lenge til jul nå, og tanken om julepølse fikk henge litt. Tanken ble brutt av, at realiteten tok meg, det var ikke lyden av julepølseskinn jeg hadde hørt. Det var møte mellom underliv og skulderblad som hadde realisert seg selv. Plutselig kom jeg på dama i fra det blå heftet. Tror neppe hun hadde hørt lyd av pølseskinn som sprakk, under sin fødsel. Jævla kjerring! 

Oi her var det masse fint rødt hår sier Rigmor. Syns var underlig å kommentere fargen på håret mitt der ned midt i en fødsel, men rarere ting hadde jo allerede skjedd. Her kan du knytte sløyfer rundt forsetter hun. Nå rabler det for Rigmor tenkte jeg. Godt jeg ikke hadde fått epidural i hodet likevel, så i alle fall en av oss kunne holde seg klar i toppen. Jeg så i øyekroken at Ruth gjorde seg klar til nytt angrep, men jeg rakk ikke å stoppe henne, før hun hadde lagt hele vekten sin oppå meg. Tror øynene mine i dette øyeblikket lignet litt på ekornet fra Istid sine. Ut sklutt det en liten småblå kropp, som så ut som den hadde rulla litt i melis. Den ga ingen lyd fra seg. Rigmor ga han et lite klask i ryggen, og ut kom første skriket fra en fremtidig tredjebass. Skjønte nå at håret hun snakket om ikke var mitt kjønnshår. Takk og pris. 

Den nyankomne ble tatt med til et annet rom for måling og stell. Så jeg så mitt snitt til å ta en velfortjent pause, etter tre skift på Lillehammer sykehus. Men NEI. Du må gi meg et par skikkelig press til sier Rigmor. Hva?? Ultralyden hadde da helt soleklart, vist bare ett foster der inne. Rigmor fatter tegninga og forklarer at det ikke er et barn til der inne, men at morkaka også må fødes. Sjarmerende avslutning. Da omsider alt er ferdig presset, og lillemann blir lagt oppå meg for å hilse på, er det ikke mange minutters idyll, før jeg ser Rigmor sitte og brodere underlivet mitt. Hun tar fram et speil og spør om jeg vil se. Om jeg vil se underlivet bli brukt som korsstingunderlag?  Nei takk! 

Så med nybrodert underliv i et nydelig motiv, og en rødhåret liten Mike Tyson, dro vi hjem. Vel gjennomførte 37 sider i det blå heftet. Det kom dessverre ingen oppfølger om de neste 18 årene.