Mennesket i sentrum – alt starter med liv
Jeg begynner alltid med mennesket.
Følelser, minner, stemninger og observasjoner er kjernen i alt jeg skriver. Jeg ser verden fra et vindu, fra fjøsdøra, fra en stubbe i skogen – eller der kaffekoppen settes ned – og prøver å la språket bære både varme og vemod. Alt starter med liv.
Jeg skriver med jord under neglene og lys i blikket. Tekstene mine lever i balansen mellom humor og alvor, mellom hverdag og undring. Det er derfor AI aldri blir kunstneren i mine verk – den får bare bli med inn i rommet etter at ideen allerede er født. Jeg bruker den ikke til å skape, men til å se. Til å høre konturene av noe som allerede finnes.
Jeg skriver viser. Tekstene kommer lett når hjartet er på rette staden, og melodiene finner veien litt senere. Når jeg skriver, oppstår en stemning, og følelsene er ofte sterke. Men det å forklare en hel stemning – et rom, et pust, en rytme – til en annen musiker, har alltid vært vanskelig for meg. Jeg kan ikke noter, og har ikke et teknisk språk for musikk. Jeg bruker ørene og hjertet.
Derfor ble det å finne et språk for musikken ekstra viktig for meg. Jeg kan beskrive, nynne og gestikulere – men ofte mister jeg noe på veien. Det som lå klart inni meg, blir utydelig når jeg prøver å oversette det til ord.
Så kom AI-verktøyene. Ikke som en erstatning for menneskelig musikk, men som en mulighet til å vise ideen min slik jeg hører den i hodet. For første gang kunne jeg legge inn teksten min, beskrive stemningen og instrumentene, og høre et utkast – en lydlig skisse av det jeg allerede hadde tenkt.
Det var som å få et ekstra sanseorgan: jeg kunne høre det jeg tidligere bare hadde prøvd å famle ut til andre musikere.
Et verktøy, ikke en komponist
Noen reagerer når de hører ordet “AI”. De ser for seg maskiner som skriver musikk uten mennesker, og kunstnere som blir erstattet av algoritmer. Men det jeg gjør, handler ikke om det. Jeg bruker AI som jeg bruker programmer som Ableton eller Logic, pianoet mitt – eller stemmen min – som et verktøy til å finne form. AI lager ikke låta for meg. Den hjelper meg å kommunisere det jeg allerede har skrevet.
Når jeg gir AI tekst, ideer og beskrivelser, får jeg tilbake en skisse som hjelper meg å høre:
Er dette riktig toneleie? Fungerer tempoet? Hva skjer hvis jeg legger mer luft mellom linjene? Er stemningen slik jeg kjenner den? Det blir en slags sparringspartner – ikke en medkomponist.
Når jeg lager en AI-skisse, handler det ikke om at maskinen skal finne på noe nytt – det handler om å få ut det som allerede finnes i hodet mitt, slik at musikere og produsenter kan se “tegningen” før vi begynner å bygge huset sammen. Slik kan jeg dele en følelse i stedet for å bare beskrive den.
Tid, ikke snarveier
Mange tror at AI gjør alt raskere. For meg er det motsatte sant. Jeg bruker lengre tid nå enn før, fordi jeg kan lytte meg gjennom hundre små nyanser. Jeg tester tempo, stemning og balanse – jeg søker det øyeblikket der alt kjennes sant.
AI lar meg stå midt i prosessen – alene – og finpusse uttrykket til jeg kjenner at det puster. Jeg lar ikke maskinen bestemme. Jeg lar den gi meg flere rom å høre i. Det er fortsatt jeg som velger, og det tar tid, fordi jeg vil at hver tone skal bære mening. Det handler ikke om å effektivisere – det handler om å utdype. Nå kan jeg lage en demo selv – synge inn vokalen, justere stemningen og invitere musikere inn etterpå. Da møtes vi med en felles referanse, og samarbeidet blir friere, ikke trangere. Jeg opplever at AI faktisk gir meg mer kunstnerisk kontroll, ikke mindre.
Kunstneren og verktøyene
Et verktøy kan aldri være kunstner. En hammer vet ikke hva et hjem er. Et kamera ser alt, men fanger ingen følelser uten et menneske bak linsa. Og et instrument – enten det er en gitar, en pensel eller en datamaskin – skaper ingenting uten et menneske som gir det mening. Teknologi kan forsterke blikket vårt, men ikke erstatte det. Den kan hjelpe oss å forme uttrykket, men ikke vite hvorfor det betyr noe.
Kunst finnes ikke i maskinen – den finnes i hjertet som bærer den.
Jeg jobber som en tradisjonell visesnekker – detaljfokusert og med kjærlighet til stoffet. Forskjellen er at verktøykassa mi har vokst: der andre bruker bare gitar og noteark, bruker jeg også AI som en skisseblokk i lyd. Jeg bruker det ikke for å gjøre ting raskt, men for å forfine. Jeg prøver, forkaster, tester, lytter – i timevis. Det er et håndverk fullt av valg, ikke av snarveier.
AI blir for meg som en arkitekttegning i et oppussingsprosjekt: jeg vet nøyaktig hvordan huset skal føles, men jeg bruker teknologien til å vise andre hvor døra, lyset og vinduet skal være. Slik kan jeg skape sammen med andre uten at ideen min går tapt på veien.
Frykten for det nye
Det er ikke første gang vi frykter noe nytt i musikken. Da den elektriske gitaren kom, mente mange at den ødela den ekte lyden. Da synthesizeren kom, sa folk at maskiner aldri kunne erstatte ekte instrumenter. Og da innspilling ble mulig, sa noen at musikk bare var levende når den ble spilt i øyeblikket. Men historien viser det samme gang på gang:
Teknologien endrer ikke hva vi uttrykker – den utvider hvordan vi kan uttrykke det.
Hver ny oppfinnelse møter motstand, helt til vi ser hvordan den kan bære mennesket – ikke erstatte det. AI er bare det siste kapittelet i den historien – enn så lenge.
Muligheter og motsetninger
AI åpner enorme muligheter – på godt og vondt. Ja, vi ser masseproduksjon: låter uten sjel, tekster som ikke er skrevet av noen, stemmer som ikke tilhører noen. Det er en egen gren av dette, og kanskje hører den hjemme et annet sted.
Men jeg tror ikke den typen musikk vil overleve i lengden. For det som virkelig varer, er det som bærer en menneskelig puls – det som er skrevet, sunget eller spilt med ekte følelse. Teknologien kan hjelpe oss å lage mer, men den kan ikke lære oss å mene noe.
Jeg tror fortsatt at det som kommer fra noens hjerte, vil finne veien til andres.
Fra hjerte til hjerte. Fra smerte til smerte.
En ny penn, ikke et nytt språk
For meg er AI som å få en ny penn. Den skriver ikke historien for meg, men den lar meg skrive den tydeligere. Den lar meg høre det jeg allerede vet.
Jeg bruker AI for å høre bedre, ikke for å føle mindre.
Frykten for det nye har aldri stoppet toget.
Den bare lar noen stå igjen på perrongen mens resten reiser videre – for full musikk.
Husmorvikarn 
Legg igjen en kommentar