Begrensningens kunst.

Lurer noen gonger på om vi menneskjer er født med en egen evne tel å leite opp ælle begrensninger? Som om det er en måte å skåne øss sjøl på fra å bli tatt med boksa nede på, en slags gardering. Vi laga øss kraftige rammer som vi itte tør å tråkå uttafor, for da blir konsekvensen store. Om vi itte begrenser øss sjøl, lik vi å begrense andre. Muligens for å stoppe dom i lykkes med ting vi itte har hatt guts tel å gjøra sjøl. Å starte et prosjekt, en ny bedrift, en ny retning i livet, oppussing av kjøkkenet, eller hva som helst egentlig, vil de fleste prosjekt byne med å leite opp begrensinger. Hvor mange penger finns tel disposisjon? Hvor mange timer finns tel rådighet, hvor mange kænn bidra tel å få ting gjort osv….Da denni tanken og planleggings-jobben er gjort, ska liksom den kreative prosessen starte. Og vi sakl starte med å finna gode løsninger, nye produkter, nye aktiviteter, nye bygg, men det stoppe seg nesten med en gong fordi rammen er satt. Og de er satt så kraftig i forkant at det finns itte råd å sleppe laus fantasien.

Tenkj om vi torde å bygge digre luftslott uten å tenkje konsekvenser først! Da ville vi få gjort mye mer, mye større, og mye fortere, for det blir jo helt sikkert tomt for penger, tomt for tid, og tomt for folk som har tid tel å hjelpe tel. Tenkj hvor mye unødig tid som har vørti brukt på å begrense seg på ting som ordne seg sjøl. Tenkj om du kunne starte et prosjekt med æll verdens kapital i baklomma, flust av folk som stilte opp i evigheter, og et hav av tid tel å utføre jobben. DA ville store ting byne å skje i huggu, større tanker fekk plass tel å boltre seg i mulighetensånd. Je trur itte bære detti hadde vøri lurt, je VEIT at det funke. Uten denni måten å tenkje på ville itte je ha vøri en handlingens dame. For mine forutsetninger som utdanne husmorvikar, ville itte ha høldt mål i bedriftsverden, uten en høldning og et tankesett som fokusere på understreke løsningen, og itte på å understreke problemet. Itte tving fram løsninger, men la dom få plass å boltre seg på, så kjæm dom av seg sjøl.

Den evnen en treng mest av for å vara løsningsorientert er MOT. Mot tel å hølde ut i tvil, og å stole på at det ordner seg. Je ha høldt på denni tanken ett år som sjukmeldt nå, og itte stresse med å legga en strategi for framtia. Og du verden som ting fell på plass uten mine begrensningtanker. Finn itte noe som motivere meg mer enn når noen si, at je bør tenkje meg godt om før je gjør det, eller si at detta trur je itte er noen god idè  Linda, eller itte minst, detta går itte an.

Klart det gjør! Pippiflettene retter seg ut ved slike kommentarer.