Salmiakk og grønnsåpe.

Det oser ei salig blanding av grønnsåpe og salmiakk i det je åpner opp døra, etter endt skoledag. Forvarselet kjæm i det je klatrer opp gutua mot heme, med tung sekk på ryggen. Sofaputer og gålvtepper spredd utover snøen, der det om sammarn bruke å vara plen. Stugguvinduer uten gardiner, med døgg på innsida, si meg noe om at julevasken er i gang. Godt inne i gangen med døgg på brilla, hører je White Christmas tone ut på radioen. Når synet blindes av døggete briller, bli plutselig andre sanser veldig tydelige. 

«Itte sleng at sekken i gangen» ropes det fra rommet innafor. Det er a mor med sine organiserings-gener, som passer på at det høll seg i orden i de romma som ællerede er skrubbe ned tel jul. «Jada», si je litt halvirritert fra gangen. Sekken ska jo på at i mårrå, så je ser itte helt grunn tel å bæra den lengre enn nødvendig, men for husfredens skyld gjør je som a mor vil. 

Når brilla har klarne oppatt og je kjæm inn i stuggua, står ælt på huggu, og je finn det best i å hølle meg på rommet mitt tel galskapen ha lagt seg. Itte bære mitt rom da, je deler rom med syster mi, som anser seg sjøl som øverstkommanderende av rommet. Hu har itte dukke opp enda, for hu går på ungdomskola og tæk en seinere buss enn meg, dermed er det fritt lende enn så lengi. Bror min ha eget rom for hænn er minst, og må vernes fra de to storesystren som er nokså opptatt med å bytt`n bort mot nabobikkja. Je er glad vi behølt deg Amund, bære så du veit det!

Ætter noen timer i fred og fordragelighet, ruller resten av familien hemat, og je prøver på nytt og entre det som en gong ligne på ei stuggu. Denni gongen va det kun gardiner som mangle, resten av møblementet var pent stable telbarsatt på plassen sin. A mor er en ta de mest effektive damen je veit om, og hu va nok innstilt på å bli ferdig tel vi kom att.

Noen dager etterpå kom årets høgdepunkt, nemlig den halve grispurka som skulle videreforedles tel, koteletter, flesk, grytekjøtt, julepølser, medisterkaker, innmatpølser og ribbe. Gleden over å få fylt opp frysern var stor. Ælle sommen på kjøkenet i kjøttproduksjon, en tradisjon je er så glad for at je ha fått oppleve. Sju slag tel jul, viss itte flere var sjølsagt på plass, sammen med hembakt lompe og lefse. Lillejulaften fekk vi vara med å pynte juletreet før vi fant senga, men vi fekk itte lov tel å tenne lysa på treet, før sølvgutta sang jula inn klokka fem på julaften. Noen timer seinere sovne a mor på sofaen, utmatte av juleforberedelser.

I år bestemte je meg samtidig som julemarsipan kom i butikkhylla at je itte skulle vaske rundt tel jul, eller nærmere bestemt, je bestemte meg for å vaske rundt ælle tinga. En deilig avgjørelse je kjinne det er lett å leve med. Je har hengt opp reine gardiner på møkkete vinduer, og det ha gått ælledeles strålende hit tel. Itte for at je lik å ha det møkkete, men det føles godt og itte bruke hårt smutthøl av fritid, på å henge i enden på moppskaftet tel døgget renn nedover vindua. Mulig det blir like reint om en vaske i april. Jada det blir ny fluggumøkk på sammarn, men den er jo mikroskopisk i forhold tel mye ænna. Je kænn glatt leve med fluggumøkk og spindelvæv i noen år tel. 

Det er to ting je prøver å få tel i år, det eine er å skrive julekort tel noen, itte ælle je kjinne, men noen som ha betydd ekstra mye for meg detti året. Det betyr itte at dekk andre itte er betydningsfulle. Og det andre er å gå på mest mulig julekonserter. Musikk syns je hører med i adventstida. Den er med på å skapa stemning og ettertanke, som er det viktigste for meg i jula. Jula bør vara ei tid for refleksjoner, der vi sett av tid tel å videreforedle gamle tradisjoner. For de gamle tradisjona je kjinne tel, lærte meg noe om verdier. Verdien av å vente for eksempel. Den er i ferd med å skli ut helt. Gaver, dom heng på kalendere hele desember så det itte ska bli så vondt for unga å vente så lengi. Tenkj så fælt for dom, som om det er mishandling å la unga vente? 

Verdien av å vente på god mat er jo borte. Det er julebord, julekafeer, julemæddager, juleavslutninger, lengi før jula ha begynt. Nissen, den ha jo stått i ælle butikkvinduer, og vøri på ælle førjulsanledninger som eksistere osv…men hva er det vi vente på da? Je levde jo itte før i tia, så je kænn jo itte si åssen det var da, men je er ganske sikker på at julefeiringa starte på julaften, med en liten tjuvstart lillejulaften. Nå feirer vi jula så hardt før jul, at vi nesten er mette når julekvæln kjæm. Verdien av å ha noen rundt seg kænn bli litt kvælt i en slik førjulsgassing. Idylliseringa av sylte, småkaker, familiesamlinger, kænn for noen virke provoserende. Je meine itte at det er noe gæli i tradisjoner, men verdien av hvilke tradisjoner vi vil føre videre utgjør en stor forskjell. Så vidt je kænn husse, så feirer vi itte nissen og ælle gaven vi kænn fråtse i, men vi feire verdien av å dele med andre. Om det er å dele i form av mat, sorger, latter, eller knitring av iskæld snø som legg seg som et teppe på landskapet. Det som blir tel en enorm kulisse ta lyset som er i ferd med å slokke for dagen. Vi må ta ansvar for at itte andre blir lidende av at den materielle «idyllen» blir smørt tjukt på i høytider. 

Je veit at sorger bli forsterka, ensomhetsfølelsen blir større, økonomiske bekymringer stig i takt med det enorme presset i fra øss ælle. Sjølmedisinering i form av tabletter, alkohol, eller ænna rus, stig i takt med lykken som florerer. Slitne forhold blir stilt på større prøver, da den sosiale omgangen med andre blir stor. Kanskje også med ei flaske eller to, løses det ut mange reaksjoner og følelser i folk. Ælle dom som har miste sine kjære føle sterkere på savnet i ei tid som er så tel de grader familierelatert. Trur itte verden dætt sammen om vi senke krava bittelitt, og itte er så opptatt av å hølde mål i nabolaget. Trur egentlig itte noen bry seg så mye om åssen vi har forberedt øss tel jul, da de fleste av øss er mest opptatt av øss sjøl lell.

Ønsker ælle ei overkommelig jul, og tusen takk for ælt vi delte i året som gikk!