Lucky Næroset – Bygda i mitt hjerte, og hjerte mitt i bygda.

For meg er bygda et felleskap som ligner litt på familien, bare med litt flere medlemmer. Når jeg kommer hjem etter å ha fartet, får jeg en god følelse i magen. Landskapet, lukta, lydene, roen og ikke minst menneskene i bygda mi. De uendelig mangfoldige menneskene. Bygda har nok ikke flere originaler enn i byene, men på bygda er det mer gjennomsiktig, og det koster mer å være en. Vi er alle i utganspunktet originale!

Et fellesskap består av negative og positive krefter, og begge kreftene er vi alle i besittelse av, og bytter på å benytte oss av. De negative kreftene kan vise seg i form av sladder, ikke benekt at du gjør det, da er du antagelig en av de verste. I form av åpenlys sutring sprer det seg som ild i tørt gress, og  plutselig sitter du som leder av «klage-klubben». Det kan også vise seg i form av kalde skuldre eller bitende stillhet, kanskje den aller værste av de negative kreftene, de du ikke vet hvor du har hen, også kalt bygdedyret! De gode kreftene vi besitter kan vise seg i form av iver, inkludering, toleranse, raushet, invitasjoner, oppmuntrende ord og handlinger, initiativ, innsats i form av store og små oppgaver for felleskapet, latter , tårer og mye mye mer. Alle disse kreftene skaper en synergi som er enestående for hver eneste familie, uansett geografi.

Tilsammen er det akkurat dette som utgjør bygda, og følelsen det gir, er TRYGGHET!

Det er nemlig trygt å vite hvem som er hva, og hvem som mener hva om hvem, på godt og vondt.

Denne tryggheten er det noe som rokker ved akkurat nå. Barneskolen vår, Fagernes skole, er nedleggingstruet…igjen. Forslaget er å splitte familien i flere deler og mikse de med andre familier. JEG VIL IKKE BYTTE FAMILIE!! Det er dette som er min familie og mitt fellesskap, jeg har valgt akkurat denne av en grunn. Det er ikke noe galt med de andre familiene, men det er denne som er min.

Uvissheten tar nok en gang tak i kroppen som en indre uro. Vondt for en familie, når man ikke vet om man får beholde hjemmet sitt i fremtiden, men må bruke kreftene på å kjempe. Alle kreftene som burde ha fått lov å skape ny utvikling og til å skape gode framtidsutsikter for de som kommer etter oss. Det er helt naturlig å beskytte familien sin, men kjenner jeg familien min rett, så mobiliserer vi når noe skjer og bretter opp skjorteermene enda en gang.

Det er få som møter trusler med åpent sinn, men jeg håper kommunikasjonen videre i denne saken blir skånsom og inkluderende, slik at vi sammen med beslutningstagerne kan finne en løsning som gangner alle!

Jeg verner om dette unike miljøet som har gitt mange mulighet til å bli modigere, deriblant undertegnede. Og  tenker tida er inne for å finne alternativer som gir sambygdingene en god følelse igjen.