Det finns ingen grenser uten skigard.

Noen ganger i livet er det lett å la andre gjøre ting med deg som du ikke syns er greit, men du lar det passere for å slippe en konfrontasjon. Jeg er fryktelig konfliktsky, og der er en forbannelse på mange måter. Det blir ofte ikke noe mindre konfrontasjoner av å være sånn. Det som skjer, er at de blir som vulkanutbrudd når konfrontasjonen er et faktum. Da velter gørr ut fra alle oldtider opp og lager konflikten så stor at det ikke er noe rart en blir redd, og da blir jo erfaringen igjen at konflikter er best å sky unna.

Jeg trener på å ta opp ting litt før de blir store, slik at jeg kan få nye erfaringer, som sier at det ikke er farlig. Å kjenne sine egne grenser er noe en må trene på, og lære seg å fortelle andre om hvor de går. Unger er helt avhengig av grenser for å fungere, får de ingen, blir oppførselen mer og mer ekstrem til noen faktisk sier i fra hvor grensa går. Alle liker vi å vite hvor grensa går hen, mye lettere å holde seg unna andres eiendom om det er satt opp et skikkelig gjerde rundt. Da vil du i alle fall stoppe opp å tenke igjennom om det får konsekvenser å krysse grensa. Om det ikke er ei grense, blir det mye lettere å valse inn uten å ha viet det en tanke.

Jeg har kjøpt meg gjerdestolper, og er i ferd med å måle opp hvor gjerdet skal stå. Blir nok å bruke mange år på dette prosjektet, men etterhvert som erfaringen går i min favør, så blir det lettere å forsette grensesettinga. For å finna ut hvor grensene går hen, må en kjenne etter i magen. Om ting kjennes litt ugreit der, vil det nok bety at noen har utfordret gjerde ditt. Om du har mot nok til å si i fra til den det gjelder, så vil det muligens få konsekvenser, men de går til sjuende og slutt i ditt favør. Ikke sikkert resultatet blir akkurat som du har tenkt, og noen ganger må en la ting gå tapt, men du har i det minste vært tro mot deg selv. Og deg selv slipper du aldri unna…