Er det mulig å vara så irriterende?

Detti innlegget er nok lettest å kjinne seg att i, om du er av slaget fylt med mye østrogen, men je ska itte avskrive deg som leser sjøl om du er skjeggete og grov i målet. Je har følelsen av at skikkelig dårlig humør itte alltid er kjønnsavhengig, men humøret je tenkje på er nok det. En gong i måneden er je som ei slags tidsinnstilt bombe som går av i tide og itte minst i utide. Hadde en mattelærer på videregående som bære såvidt itte vart tatt av dage, je husser det enda. Måten hænn brukte krittet på tavla på…Det ga en slik skrikelyd som isopor på vindu, og det er skikkelig grusomt sjøl uten hormon-svigninger. Hænn veit itte att`n bære var sekunder unna PMS-vold, av ei atten år gammal jinte på bynnelsen av nittitalet fra Ring. Det er nesten skremmende åssen humøret kænn skifte, under slik ekstrem påvirkning som hormoner i sving. Kænn gi et typisk eksempel:

Je har rigge meg tel med pc, kaffe, sjokolade, som er livsnødvendig i slike perioder, og venter på en skikkelig såpeserie som bære je lik. Akkurat da ælt virker tel å vara klart, byne je å henge meg oppi åssen samboer´n puste. Lyden av pust`n blir så høg at det nærmest er umulig å tenkje. Er det mulig å puste på en slik måte? Det må DA GÅ AN Å PUSTE INNI SEG! Kjinner irritasjonen gjør at je sjøl itte få puste lengre ned enn struphuggu, og hyperventilering er neste ledd. 

Je reise meg litt brått opp og marsjere demonstrativt i retning kjøkkenet, i håp om att`n ska skjønne hvor irritert je er for att`n har ødelagt kosekvæln min med pust`n sin. Et eller ænna i bakhuggu si meg at det itte er helt rasjonelt å bli så frustrert, av at andre gjør noe såpass livgivende som å puste, men je klare itte å skjerpe meg. Det bære væks inni kroppen, og det nærmer seg en eksplosjon. Etter å ha ramle og skramle litt ekstra hardt ei stund, noe som ser ut tel å gå samboern hus forbi, kjæm uheldigvis, for hænn altså, poden ned fra andre etasjen. Og je ser mitt snitt tel å ta ut aggresjon min på noen som er mindre og svakere enn meg. 

Je bråkjefte litt før`n rækk å tråkå over dørstokken, om att det må gå an å gjøra noe ænna enn å spelle dataspell hele dagen, og hjelpe tel mer heme, legga seg før om kvæln osv…Je rækk å gå igjennom en bråtå med temaer uten att´n rækk å avbryte. Etter ei stund ser je att`n tæk mot tel seg å prøve å bryte inn og stotre noen lågmælte ord. Hænn hadde tenkt å spørra om vi kunne finna på noe sammen. Herregud! Da slår det plutselig inn at je har oppført meg skikkelig dumt, og samvittigheta tæk overhånd. Je begynner å krampegrine. For tårer er nemlig den andre hormoninspirerte reaksjonen, som kænn ta overhånd dessi skjebnesvangre daga i måneden. Og det er noen gonger je føler en Oscarnominsjon for beste drama hadde vøri på sin plass. 

Og alt dette bære for å kvitte seg med ett egg. Ittno rart høner er grinete…