Piss litt på strømgjerdet.

Je har brukt mye tid på å tvihølde på tanker som itte virker særlig bra for meg, men som je ælltid har vøri i besittelse av. Gammel vane vond og vende. En gluping som fant på det uttrykket. Veit itte hvor mange gonger je har havne oppi ubehagelige situasjoner i på bakgrunn av et dårlig mønster je ælltid har hatt, enda så godt je veit hva som er smartere å gjøra. En tæk de såmmå dårlige valga oppatt og oppatt litt ubevisst. Og etterhvert blir det djupere og djupere spor, som er gørrleie å kåmmå ut av. Ittno særli framdrift.

Det er lettest å gjøra det som itte er smart for en sjøl, for da slepp`n ofte å konfrontere noe. Je hater konfrontasjoner, og går itte bære rundt grauten, men helst langt uttafor talliken om det blir nødvendig. De gonga je har hatt det vanskelig, har je itte tort å ta de valga som er mest riktig for meg sjøl. Har liksom høldt ut for at det er minst ubehagelig, trudde je. Og det er da je har bynt å pynte på fasaden, for du blir liksom tatt med boksa nede, om du innrømme at du itte tørr å ta et valg. Att du itte tæk valget når du veit at det er smartest. Akkurat da tru je det hadde vøri bra med et skikkelig støt, som en slags kraftig mønsterbryter for å bli ryste ut av gamle vaner. Djupe dårlige spor som itte virker , men som bære skjer uten at en skjønner åffer.

Det var da je kom på at det kunne ha vøri lurt å fått ett orntlig sjokk, omtrent som å pisse på strømgjerde. Itte for at je ha prøvd, men har en livlig fantasi, og innbiller meg glatt at det er en litt sjokkerende opplevelse, som antagelig itte blir gjentatt så ofte. Etter et slik sjokk, må en antagelig riste litt i huggu for å kåmmå seg i at. Kænskje vart det tel det bære, og at de gamle erfaringa je hadde, itte stemte med virkeligheten lengre. Å leve er en konstant læreprosess, men itte kænn je få vara med på noe mer interessant. For å få utvikling er det faktisk nødvendig med motstand. Ingen friksjon – ingen framdrift!

Så oppfordringen må bli, Står du fast ved et vegkryss i livet, oppsøk et strømgjerde!