Klovn.

Min favoritt animasjonsfilm er oppdrag Nemo med Trond Viggo Torgersen , som Marlin (pappaen til Nemo). Om dere ikke har sett den, så gjør det ved neste anledning. Animasjon hadde nok vært noe for meg å jobbe med. Fantasien min er kanskje like godt trent, som andre som har trent muskler på kroppen sin. Jeg lever i en visuell verden, alt jeg ser, oppfatter og hører, farer som tegneseriestriper inni hodet midt, og ofte er de av humoristisk art. Derfor ler jeg ofte, og kanskje der det ikke passer seg. Jo dårligere det passer seg, eller jo mer tragisk hendelsen er, jo mer tullete bilder dukker opp i mitt hode. Jeg er takknemlig for at disse filmstripene ikke syns på utsiden, som små tanke-bobler.

Humor er min beste venn, og min verste fiende. Jeg har kommet meg opp fra ganske mørke tilværelser/ eller unngått å komme dit ved å bruke humor som verktøy. Det er jo en god egenskap, men samtidig har jeg brukt humor og ironi såpass mye oppigjennom, at det å bli ansett som en klovn er ganske fort gjort. Å klovne begynte jeg med allerede som ganske liten, for å kompensere en litt laber popularitet blant de andre seksåringene. Det var ikke så inn å ha briller, guttesveis, og være yngst i klassa(bortsett fra Audun som var litt yngre). Jeg lærte meg fort at det å være rappkjeftet skulle bli en løsning for meg. Det dumme var at jeg begynte å gjemme a Linda oppi det hele, hun som både er sårbar, i overkant følsom, og er grådig avhengig av bekreftelser. Det er nok en klovn jeg alltid kommer til å ha med meg. For noen ganger er det godt å gjemme seg vekk litt, men som med det meste, handler det om å balansere. Å le høyt er deilig!

Å være humorist betyr heller ikke at du ikke er seriøs, tvert imot. Jeg tror jo mer du klare å løsne på snippen, og vise fram at ingenting kan være så høytidelig at det ikke gå an å le av det, gjør deg mer forberedt på alvoret. Det er forskjell på å se på ting med et humoristisk blikk, og tulle bort det alvorlige ved å ikke tørre og ta vanskelige følelser innover seg. Så det å få verden presentert via tegneseriestriper er jeg takknemlig for, det gjør verdenen min til en løsningsorientert en, men vær litt på vakt når dere ser folk som er høylytt blide, og som bruker selvironi mer enn det som godt er. Kanskje trenger vi noen som ser forbi…